Snobberi i sin ytterste konsekvens
Denne britiske TV-filmatiseringen av Jane Austens «Persuasion» er fra 2007 og fremstår for meg som den mest vellykkede Austen-adaptasjonen jeg har sett til nå. Det overrasket meg faktisk for dette er i utgangspunktet en historie som på papiret kan høres ut som rendyrket romantisk søtsuppe.
Anne Elliot lot seg for åtte år tidligere overtale til å avslå et frieri fra kaptein Frederick Wentworth, til tross for at de elsket hverandre. Årsaken var klassisk Austen: Han var ikke «fin» nok. For lav byrd, uten formue og dermed uverdig i øynene til Annes adelige og usedvanlig snobbete familie. I dag er Anne nærmere 27 år, en alder som i dette universet nærmest tilsvarer sosial undergang. Ekteskapsmarkedet er lukket, og Anne har siden Wentworth forsvant ikke vært i stand til å åpne hjertet for noen andre.
Samtidig har familien Elliot kjørt økonomien sin fullstendig i grøfta. Det ærverdige familiegodset må leies ut, og faren – sir Walter Elliot – tvinges motvillig til å flytte til Bath. Riktignok til byens flotteste hus, men likevel: For en mann som måler egen verdi i speilbilder, slektstavler og andres sosiale rang, er dette et betydelig fall.
Når det så viser seg at den nye leietakeren på familiegodset er en admiral – attpåtil svoger til kaptein Wentworth – blir det hele nesten for mye å bære for sir Walter. At mennesker av så «lav» stand skal ferdes i familiens gemakker er nærmest blasfemisk. Men penger er penger, også i Jane Austens univers, og både admiralen og kaptein Wentworth har i mellomtiden skaffet seg formuer gjennom egen innsats.
Anne har aldri sluttet å elske Wentworth, og når han igjen dukker opp i hennes nærhet, slår det henne hvor lite tiden egentlig har forandret. Hjertet banker like hardt, men stolthet, sårede følelser og misforståelser ligger som et minefelt mellom dem. I tillegg dukker en ny – og mildt sagt mistenkelig – frier opp: en fetter med stor interesse for Anne, men kanskje enda større interesse for den tittelen og formuen han kan arve.
Ja, det høres unektelig ut som klassisk Austen, men denne filmen treffer meg på en helt annen måte enn de fleste andre filmatiseringene. Det er noe langt mer melankolsk og modent over historien. Dette er ikke ungdommelig forelskelse, men kjærlighet som har vært satt på vent, feilet og overlevd.
Sally Hawkins gjør en nydelig og inderlig tolkning av Anne Elliot. Hun spiller lavmælt, sårbart og med en verdighet som gjør det vondt å se hvordan hun konstant blir oversett og undervurdert. Rupert Penry-Jones gir kaptein Wentworth en tyngde og tilbakeholdt lidenskap som kler rollen godt.
Snobberiet i filmen er til tider nesten uutholdelig – særlig representert ved sir Walter, som går rundt i Bath med hodet hevet og forakt for alt og alle uten sosial status, mens han selv fremstår som en tom, kaklende figur. Jeg ble oppriktig provosert. Samtidig er det nettopp dette Austen gjør så mesterlig: Hun latterliggjør overklassens selvopptatthet og avslører hvor hul den er.
Moralen er klar og fremdeles like gyldig: Det er de indre verdiene som teller, ikke titler, rang eller ytre staffasje. Skjønt … litt penger skader selvsagt heller ikke.
Denne gangen traff det meg rett i følelsene. På slutten kom faktisk tårene. Enten er filmen genuint rørende – eller så var jeg i det sentimentale hjørnet. Uansett: terningkast fem.
Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Sally Hawkins, Rupert Penry-Jones, Alice Krige, Anthony Head, Julia Davis, Michael Fenton Stevens, Mary Stockley, Peter Wight, Marion Bailey, Amanda Hale, Jennifer Higham, Rosamund Stephen, Stella Gonet, Sam Hazeldine
Spilletid: 92 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
