Anmeldelse av Jane Austens «Emma» regissert av Lawrence Diarmuid (1997)

Morsomt og vittig

Denne britiske TV-filmatiseringen av «Emma» fra 1997 er blant de mest fornøyelige Jane Austen-filmene jeg har sett. Her er det tempo, kvikke replikker og en hovedperson som i sannhet får lov til å ta plass – på godt og vondt.

Emma Woodhouse er en ung kvinne som er overbevist om at hun forstår mennesker bedre enn de forstår seg selv. Ikke minst mener hun å ha et helt spesielt talent for å koble mennesker sammen i kjærlighetsforhold. Ofte lykkes hun også, noe som bare forsterker hennes egen selvtillit. Problemet er at Emma sjelden kjenner grensen for når hun bør holde fingrene av fatet. I sin iver etter å vite hva som er best for andre, bommer hun. Ikke bare litt, men nokså grundig.

Når det gjelder sitt eget liv, er Emma derimot langt mer ambivalent. Hun er slett ikke sikker på om hun ønsker å gifte seg. Hun er selvstendig, velstående og vant til å styre sin egen hverdag. Samtidig lever hun i en tid der kvinner helst ikke skulle være for munnrappe, selvstendige eller altfor synlige. Og Emma er alt dette. Hun sier det hun mener, ofte med skarp tunge og stor selvtillit – egenskaper som neppe var spesielt attraktive rundt århundreskiftet mellom 1700- og 1800-tallet.

Så dukker Mr. Knightley opp, sønnen fra Mr. Cromwells første ekteskap. Han er like vittig som Emma, minst like skarp i replikkene og dessuten svært kjekk. I tillegg er han yndlingen til en rik og døende tante, noe som selvsagt ikke går upåaktet hen i dette universet der arv, formuer og sosial rang stadig er samtaleemner.

Men kjærligheten lar seg ikke styre av planer og beregninger, heller ikke av Emmas iherdige forsøk på å regissere andres liv. Hun blir etter hvert tvunget til å se seg selv utenfra, og må erkjenne at ikke alt kan løses med intelligens og kvikke bemerkninger. Før hun er i stand til å gjenkjenne kjærligheten når den faktisk står foran henne, må Emma temme både sin stolthet og sin trang til å kontrollere andre. Litt ydmykhet viser seg å være både nødvendig og kledelig.

Dette er uten tvil en av Jane Austens mest humoristiske romaner, og Emma som figur må ha vakt betydelig oppsikt da boka utkom i 1816. En kvinnelig hovedperson som er så selvsikker, handlingskraftig og lite villig til å tilpasse seg, var neppe hverdagskost. Kanskje er Emma blant de tidlige litterære kvinneskikkelsene som virkelig får lov til å være både usympatisk, klok, feilbarlig og sjarmerende på én og samme tid.

Filmen er lett, vittig og underholdende, og jeg tok meg flere ganger i å tenke på Shakespeares «Much Ado About Nothing» – både i tonen og i de raske replikkvekslingene. Etter å ha sett flere Austen-filmatiseringer på kort tid, sitter jeg igjen med et tydelig inntrykk: svært mye i disse historiene kretser rundt ekteskap, arv og sosial posisjon. Hvem som er god for hvilke formuer, hvem som bør inviteres hvor, og hvem som passer sammen. Alt dette synes å være hovedbeskjeftigelsen i et samfunn der arbeid ble ansett som lite passende for de bedre stilte.

Kanskje var det nettopp slik. Når andre gjorde jobben, måtte man fylle dagene med noe.

Alt i alt er dette en sjarmerende, morsom og velspilt filmatisering. For meg holder den solid mål og vel så det. Terningkast fem.

Innspilt: 1997
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Kate Beckinsale, Samantha Morton, Mark Strong, Bernard Hepton, Prunella Scales, Domenic Rowan
Spilletid: 107 min.

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese