Anmeldelse av Jane Austens «Stolthet og fordom»/»Pride and Prejustice» regissert av Joe Wright (2005)

Rett før jeg er erklært Austen-fan likevel …

Denne filmatiseringen av «Stolthet og fordom» fra 2005 tok meg mer på senga enn jeg hadde ventet. Etter flere Austen-filmer hvor jeg har sittet og irritert meg over sukkersøtt alvor og endeløs ekteskapsstrategi, måtte jeg denne gangen innrømme – litt motvillig – at jeg faktisk ble både grepet og rørt.

Elizabeth Bennet vokser opp som én av fem ugifte døtre på et nokså slitent gods i England. Familien er langt fra velstående, og morens livsprosjekt er krystallklart: døtrene må giftes bort, helst fordelaktig, og helst før det er for sent. For i dette universet er det lite rom for kvinner uten formue, ektemann eller sosial sikkerhet.

Da ryktene begynner å gå om at en rik, ung og ugift mann – Mr. Charles Bingley – har flyttet inn på nabogodset Netherfield Park, er fru Bennet i ekstase. Hun setter umiddelbart i gang en slags sosial offensiv for å få døtrene presentert. Det lykkes – i alle fall delvis. Mellom Bingley og den milde og vakre Jane Bennet oppstår det raskt varme følelser.

Mr. Bingleys beste venn, Mr. Darcy, gjør derimot alt annet enn et godt førsteinntrykk. Han fremstår arrogant, lukket og direkte ufordragelig. Elizabeth og Darcy går umiddelbart i klinsj med hverandre, og gjensidig forakt etableres med imponerende presisjon. Elizabeth oppfatter ham som hovmodig og nedlatende, mens Darcy på sin side virker fast bestemt på å holde avstand til det han betrakter som sosialt underlegne omgivelser.

Når både Bingley og Darcy plutselig forsvinner fra distriktet, sitter Jane tilbake knust, uten å forstå hva hun har gjort galt. Samtidig dukker den sjarmerende Mr. Wickham opp, full av svært lite flatterende historier om Darcy. Elizabeth lar sin allerede etablerte motvilje blomstre fritt, og Darcy synker enda dypere i aktelse.

Midt i dette kaoset dukker presten Mr. Collins opp – pompøs, selvopptatt og med en helt absurd selvhøytidelighet. Når han frier til Elizabeth, avslår hun uten å blunke. Moren er fra seg av fortvilelse, for dette er jo et utmerket parti. Elizabeths beste venninne Charlotte er langt mer pragmatisk, og gifter seg med Collins. Ikke av kjærlighet, men av nødvendighet. Et valg som sier mye om tidens begrensede handlingsrom for kvinner.

Under et senere besøk hos ekteparet Collins, kommer Elizabeth i kontakt med den fryktinngytende Lady Catherine de Bourgh, Darcys mektige tante. Her begynner bildet av Darcy sakte å slå sprekker. Et besøk på hans storslåtte gods gjør også sitt. Kanskje er han ikke fullt så forferdelig som Elizabeth har overbevist seg selv om? Spørsmålet er om hun klarer å legge både stolthet og fordommer til side i tide, og om Darcy på sin side evner å vise ydmykhet.

Det er umulig å komme utenom at dette er den mest storslåtte Austen-filmatiseringen jeg har sett. Både visuelt og dramatisk er den mer sammensatt enn de øvrige. Skuespillerne er gjennomgående svært gode. Matthew Macfadyen gir Mr. Darcy en sårbarhet og tilbakeholden intensitet som jeg faktisk foretrakk fremfor Colin Firths ikonisk sure variant. Keira Knightley er glimrende som Elizabeth. Kvikk, stolt, sta og levende. Og Brenda Blethyn som den konstant kaklende, lett panikkslagne fru Bennet er intet mindre enn fantastisk. Hun snakker ustanselig om ekteskap, inntekter, arv og passende partier, og gjør det med en energi som både er hysterisk morsom og dypt gjenkjennelig.

Og ja – også denne gangen ble jeg rørt da det hele selvfølgelig ordnet seg til slutt. Kanskje er det jeg som begynner å bli myk. Eller kanskje Jane Austen faktisk traff noe allmennmenneskelig som holder seg, på tross av snobberi, klasseforskjeller og et samfunn der alt tilsynelatende handlet om å gifte seg riktig.

Uansett: Denne filmen overbeviste meg. Terningkast fem.

Innspilt: 2005
Norsk tittel: Stolthet og fordom
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Elizabeth Bennet), Matthew Macfadyen (Mr. Darcy), Donald Sutherland (Mr. Bennet), Brenda Blethyn (Mrs. Bennet), Rosamund Pike (Jane Bennet), Judi Dench (Lady Catherine de Bourg), Simon Woods (Charles Bingley)
Spilletid: 125 min.