Om utenforskap, nett-trolling, kvinneforakt og om å finne det gode i seg selv til slutt …
Jeg pleier å ha et behov for å formulere meg raskt når jeg er ferdig med en serie. Med «Ølhunden Berit» var det annerledes. Det er faktisk et par uker siden jeg så den, og lenge var jeg ikke sikker på om jeg orket å skrive om den. Men så er det noe med serien da – særlig dette at den er basert på en sann historie. Det gjør den viktigere enn om dette hadde vært ren fiksjon. For serien viser jo at det er håp!
Anders Baasmo spiller Tom. En mann jeg egentlig ikke vil like. Sint, bitter, passiv og full av kvinnehat. Et nett-troll som føler seg oversett, forbigått og ubrukelig. Men serien gjør noe smart: Den gjør ham ikke til en parodi. Den lar ham være et menneske, et ubehagelig et, men like fullt et menneske.
Da han blir avslørt og forsvinner inn i skikkelsen Berit, er dette ikke gjort til noe lettvint spill med identitet. Snarere tvert imot. Det er ingen enkel forløsning i dette. Bare et forsøk på å puste et annet sted, i en annen kropp, i en annen måte å bli møtt på. Og det er kanskje det som gjør mest inntrykk på meg: hvor lite som skal til før Tom forandrer seg. Et vennlig blikk. Litt varme. Et menneske som spør hvordan han egentlig har det.
Baasmo er helt suveren her. Ikke teatralsk, men lavmælt og nesten gjennomsiktig i sin sårbarhet. Han viser oss en mann som ikke vet hvordan han skal være i verden, men som like fullt prøver. Og nettopp i denne prøvingen ligger tragedien. For han kommer for sent. Til alt. Til relasjoner, til ansvar, til livet sitt.
Overgrepsscenen er tung å se på. Ikke fordi den er spekulativ, men fordi den er så nøktern. Så kald. Så virkelig. Og det gjør noe med hele serien. Den tipper over i noe mørkere, men også i noe mer alvorlig. På voldtektsmottaket der Tom etter hvert får en rolle, ser vi en annen side av ham. Ikke bare som offer, men som en som faktisk kan være til stede for andre. Som ser. Som forstår.
Det gjør det nesten enda mer smertefullt når han igjen blir dratt tilbake i offentlighetens søkelys. Denne gangen både som Tom og Berit. Ikke bare for det han har gjort, men for det han har blitt. Og hele tiden sitter spørsmålet der: Har han egentlig hatt en sjanse?
«Ølhunden Berit» er ikke en serie som prøver å behage deg. Den er ubehagelig. Ujevn. Noen ganger litt for mye. Men det er også det som gjør at den sitter igjen. For den våger å være nettopp det.
Og Anders Baasmo? Jeg har sett ham i mange roller. Men aldri som her. Han er ganske enkelt imponerende i rollen som Tom og Berit.
Hvis du ikke har rukket å se serien enda, anbefaler jeg den. Men se den sammen med noen, for det er viktig å snakke med noen underveis. Ellers blir det veldig vanskelig å se den.
