Når terapeuten også hadde trengt en terapeut …
Linda Sandbæk debuterte som forfatter i 2024 med romanen «Terapeutens jul«. Dette er en litterær tekst som beveger seg tett på hennes faglige virkelighet som psykolog, men som like mye tar oss inn i et privat landskap av sorg, barndom og relasjonelle sår. Boka er tydelig forankret i erfaring. Ikke for å formidle fag, men for å undersøke hva det gjør med et menneske å stå i andres smerte dag etter dag, samtidig som ens egen smerte aldri helt gir slipp.
Sandbæk er psykolog av yrke, med erfaring fra psykisk helsevern og arbeid med både barn, unge og voksne. Denne bakgrunnen merkes i teksten, men hun bruker den ikke til å undervise leseren. I stedet lar hun erfaringene bli råmateriale for en større refleksjon over makt, ansvar og utilstrekkelighet, både i terapirommet og i livet.
Romanen følger terapeuten Emma gjennom desember frem mot jul. Vi møter henne på vei opp til psykiatrisk sykehus, i møter med pasienter, i samtaler hun ikke får avsluttet, i avgjørelser hun tviler på og i en arbeidshverdag der alt hun gjør potensielt handler om liv og død. Parallelt følger vi hennes besøk hos moren, som ligger på sykehjem og tidligere har vært innlagt på psykiatrisk institusjon. Moren er i ferd med å glippe, mentalt så vel som fysisk, og datteren står igjen i en smertefull mellomposisjon: både som fagperson som forstår hva som skjer, og som en datter som er i ferd med å miste en mor.
Denne dobbeltrollen er selve nerven i boka. Terapeuten står hele tiden i spennet mellom profesjon og privatliv. Hun analyserer andres liv, samtidig som hun forsøker å orientere sitt eget i et landskap av brudd, tap og uavklarte relasjoner.
Flere pasienter trer frem, særlig unge mennesker i krise, deriblant en Max, en ung gutt, og dette bærer mye av teksten videre. Rundt ham stiller forfatteren noen av bokas mest krevende spørsmål: Hvor langt kan og skal man gå for å hjelpe? Når blir omsorg til makt? Og hva skjer når grensene mellom terapeut og menneske begynner å flyte ut?
Parallelt trekkes vi stadig tilbake til barndommen. Sommeren ved badeplassen. Venninnen Anneli. Broren som både er beskytter og motpol. Foreldrenes brudd. Morens første tegn på psykisk skjørhet. Alt dette fungerer ikke bare som bakgrunn, men som forklaring og gjenkjennelse: Terapeuten hun er blitt, springer ut av barnet hun var.
Et av bokas sterkeste spor er refleksjonen rundt terapeutens rolle. Sandbæk skriver uten å forskjønne:
Terapeuten besitter makt. Ikke bare formell makt gjennom vurderinger, diagnoser og systemroller, men også en emosjonell makt over mennesker som er i en av sine mest sårbare situasjoner. Hun vet det, og hun problematiserer det hele veien: Hva gjør denne makten med terapeutrollen? Hvordan bruker terapeuten den? Og hva skjer når terapeuten også selv trenger noe fra pasientene, for eksempel mening, bekreftelse og følelsen av å gjøre en forskjell?
Sandbæk skriver åpent om risikoen ved grenseløs omsorg, om hvordan det å ville for mye for noen andre også kan være en form for overtramp. Om hvordan bokas hovedperson Emma selv noen ganger merker at hun drar sine egne sår med seg inn i terapirommet, ikke som et profesjonelt verktøy, men som en skjult drivkraft.
Her blir boka mer enn en roman om psykisk helse. Den blir en undersøkelse av relasjonelle maktforhold mellom mennesker generelt: foreldre og barn, behandlere og pasienter, elskende og forlatte, de sterke og de svake.
Forholdet til moren gir teksten dens emosjonelle tyngde. Ikke fordi moren idealiseres. Tvert imot. Hun fremstilles både som kjærlig, forvridd, kritisk, forvirret, tidvis klarsynt og tidvis fjern. Men alltid som en kraft det ikke er mulig å løsrive seg fra.
Sandbæk skriver presist om hvordan foreldres psykiske sykdom ikke bare rammer dem selv, men legger seg inn i barna, i blikket deres, i frykten deres, i yrkesvalget deres. Emma erkjenner etter hvert at mye av hennes eget liv kan leses som et forsøk på å reparere noe som aldri lot seg reparere.
Her ligger også noe av bokas mest interessante refleksjoner rundt arv. Ikke bare genetisk, men emosjonelt og relasjonelt.
Tittelen «Terapeutens jul» spiller på en tydelig ambivalens. Julen er ikke først og fremst lys, varme og forsoning. Den er en tid der fraværet blir enda tydeligere. Tapet desto mer merkbart. Ensomheten desto mer vond.
Julen blir i boka et slags forstørrelsesglass: alt som allerede er der, som skyld, kjærlighet, savn, makt, maktesløshet, blir tydeligere. Ritualene fortsetter, men de klarer ikke å skjule det som er ødelagt. Det blir bare enda tydeligere.
Jeg likte denne romanen. Jeg må innrømme at jeg har brukt litt tid på boka, kanskje fordi jeg selv mistet min mor for kun få år siden, og kjente på den samme smerten som Emma i boka gjør. Historien som fortelles er krevende, lavmælt, sterk og usedvanlig reflektert. Ikke fordi den har en dramatisk ytre handling, men fordi den våger å stå i det uavklarte. I det som ikke kan løses. I det som ikke «går over».
Sandbæk skriver om relasjoner med en presisjon som gjør vondt. Ikke bare i terapeutrollen, men mellom mennesker generelt. Om hvordan vi hele tiden pendler mellom å trenge andre og å skyve dem vekk. Mellom å forstå og å misforstå. Mellom å hjelpe og å skade, også når vi vil vel.
Dette er en sjelden debut nettopp fordi dens formål er å undersøke – ikke imponere. Og den gjør det med alvor, språklig klarhet og et menneskelig alvor som blir stående igjen lenge etter siste side.
Anbefales!
Utgitt: 2024
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 237
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
