Anmeldelse av «Fellesskap i fare – Norge og Europa i en ny verdensorden» av Øyvind Svendsen (2025)

Fellesskapet i fare – og Norge på vippen

Det er noe grunnleggende urolig ved tiden vi lever i nå. Noe som ikke bare handler om enkelthendelser, men om en større bevegelse i verden, som setter tidligere vedtatte sannheter til side. Overbevisningen om «fred i vår livstid» som mange av oss har levd med etter at den kalde krigen var over, virker ikke lenger like selvfølgelig. Øyvind Svendsens bok «Fellesskap i fare – Norge og Europa i en ny verdensorden» er spot on på det mange snakker om og uroer seg for i disse dager.

Øyvind Svendsen er seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt, med doktorgrad i internasjonal politikk fra Københavns Universitet, og har i en årrekke arbeidet med spørsmål knyttet til europeisk sikkerhet og Norges forhold til EU. Han har tidligere gitt ut boka «The Politics of Third Countries in EU Security and Defence» fra 2022, der han blant annet analyserer Norges rolle utenfor, men tett knyttet til, EU på det sikkerhetspolitiske området. I «Fellesskap i fare» tar han dette videre, ut av det rent akademiske rommet og inn i en bredere offentlig samtale. Boka kom ut i 2025 og har allerede vekket stor interesse, blant annet gjennom lansering på Litteraturhuset i Oslo og i ulike mediedebatter. Den omtales som både tilgjengelig og skarp, og mange beskriver den som et viktig bidrag inn i en tid der gamle sannheter ikke lenger holder.

Svendsen viser hvordan Europa nå står midt i et skifte. EU, slik vi har vært vant til å tenke på det, som et fredsprosjekt og et stort samarbeidsfellesskap basert på økonomi, politikk og liberale verdier, er ikke lenger helt det samme. Ikke fordi idealene er gitt opp, men fordi verden rundt har forandret seg så grunnleggende. Når det igjen er krig på europeisk jord, når stormakter som USA, Kina og Russland kjemper om makt og innflytelse, når vi lever med energikrise, migrasjon, teknologisk kappestrid, hybrid krigføring og en tydelig svekket tillit til demokratiske institusjoner, så tvinges også EU til å endre rolle. Det holder ikke lenger å være et økonomisk samarbeidsprosjekt. EU presses inn i rollen som en langt mer sikkerhetspolitisk aktør, enten man liker det eller ikke.

Svendsen tar også et tydelig oppgjør med forestillingen mange av oss har levd med siden 1990-tallet, om at verden bare ville bli mer fredelig, mer stabil og mer sammenvevd jo mer vi handlet, samarbeidet og globaliserte. Den virkeligheten er i ferd med å rakne. I stedet er vi på vei inn i en ny tid, der makt igjen spiller en langt større rolle. USA framstår ikke lenger som den forutsigbare garantisten for verdensorden, i hvert fall ikke etter Trumps presidentskap og hans holdning til NATO og alliansene. Kina vokser seg stadig sterkere, både økonomisk, teknologisk og politisk, og Russland har med invasjonen av Ukraina vist med brutal tydelighet at militær makt fortsatt brukes for å flytte grenser og skape frykt i Europa.

Ukraina-krigen er helt avgjørende i Svendsens bok. Ikke bare som en konkret krig, men som et tegn på at noe grunnleggende er i ferd med å gå i stykker. Den sikkerhetsordenen Europa har levd med siden 1945, særlig etter murens fall i 1989, er ikke lenger like selvsagt. Når Russland går til full invasjon av Ukraina, er det ikke bare et overgrep mot ett land, men et angrep på hele ideen om at grenser i Europa ligger fast, og at konflikter skal løses gjennom avtaler og institusjoner, ikke med våpen. For EU har dette blitt en brutal vekker. Unionen kan ikke lenger nøye seg med å være et økonomisk og teknokratisk fellesskap. Den presses inn i en ny rolle, der sikkerhet, forsvar og energipolitikk blir helt sentralt, og der den også må ta ansvar for å forsvare sine egne verdier i møte med autoritære stormakter.

Midt i dette står Norge, i sin litt spesielle stilling. Vi er ikke medlem av EU, men gjennom EØS er vi likevel vevd tett inn i det europeiske markedet og regelverket. Svendsen viser hvordan denne løsningen lenge har fungert som et slags praktisk kompromiss. En måte å være med på det viktigste, uten å ta de store og vanskelige politiske kampene om medlemskap. I rolige tider har det vært behagelig. Vi har fått markedsadgang, forutsigbarhet og økonomisk stabilitet, samtidig som vi har beholdt forestillingen om å stå litt på siden. Men i en verden som blir stadig mer urolig, der sikkerhet og politikk presses foran økonomi, blir denne mellomposisjonen mer skjør. Norge er både innenfor og utenfor på samme tid. Vi følger regler vi ikke har vært med på å bestemme, vi er tett knyttet til Europa økonomisk, men står utenfor når de virkelig store avgjørelsene tas.

Svendsen stiller det ubehagelige, men helt nødvendige spørsmålet om hvor lenge denne modellen egentlig kan holde. Når EU mer og mer beveger seg i retning av å bli en tettere politisk og sikkerhetspolitisk enhet, holder det da å bli stående på utsiden og håpe at vi likevel blir sett og lyttet til? Eller risikerer vi å ende i en situasjon der vi er dypt avhengige av et system vi ikke har reell innflytelse over, og som vi samtidig blir mer og mer skjøvet ut på sidelinjen av?

Svendsen er også innom forholdet vårt til NATO og USA, med en nøkternhet som vekker en viss uro. Norges sikkerhet har i mange tiår vært tett knyttet til amerikanske garantier. Men han viser hvordan denne tryggheten ikke lenger kan tas helt for gitt. Når amerikansk politikk blir mer uforutsigbar, når stemningen i USA i større grad vender innover, da tvinges også Europa og Norge til å stille det ubehagelige spørsmålet: Hva gjør vi dersom USA en dag ikke lenger står like støtt ved vår side? I et slikt landskap fremstår EU stadig tydeligere, ikke bare som et økonomisk fellesskap, men også som en politisk og sikkerhetsmessig ramme vi ikke lenger kan forholde oss like distansert til som før.

Noe av det som gjør denne boka ekstra interessant, er at den ikke bare handler om politikk, makt og strukturer, men også om hvem vi er og hvor vi hører hjemme. Hva slags fellesskap er Europa ment å være? Er EU bare et stort teknokratisk system, eller også et fellesskap bygget på verdier? Og hvor plasserer det Norge i dette bildet? Svendsen gir ingen enkle svar, men han er tydelig på én ting: Vi kan ikke lenger tillate oss å stå passivt på sidelinjen. I årene som kommer vil Norges situasjon i stor grad formes av det som skjer utenfor oss, enten vi ønsker det eller ikke. Nettopp derfor må vi også våge å ta stilling, i stedet for å skyve spørsmålene foran oss enda en gang.

For meg treffer denne boka på en måte det er sjelden fagbøker gjør. Ikke bare fordi analysene er gode, men også fordi Svendsen er alvorlig uten å bli belærende, og tydelig uten å fremstå som skråsikker. Svendsen forsøker ikke å skremme oss lesere, men han tar situasjonen på et alvor jeg opplever som både nødvendig og troverdig. Og jeg kjenner meg igjen i mye av det han antyder. Verden er i ferd med å forandre seg, og Norge er ikke så beskyttet som vi kanskje liker å tenke. EØS-avtalen har tjent oss godt, men det er ikke sikkert den vil gjøre det for alltid. EU er på vei til å bli noe annet enn det vi lærte å kjenne for tretti år siden. Og da må også vi forholde oss til det, enten ved å ta del i utviklingen eller ved å leve med et stadig mer krevende utenforskap.

Jeg opplever «Fellesskap i fare» som en bok som fortjener langt flere lesere enn dem som til vanlig beveger seg i utenrikspolitiske og europapolitiske kretser. Den gir oss ingen enkle svar eller ferdige løsninger, men den gir oss et språk for å forstå og snakke om en verden som er i ferd med å forandre seg rundt oss. Og nettopp derfor blir den både viktig og på et vis litt ubehagelig nødvendig.

Utgitt: 2025
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 90 + noter og kilder fra side 91-105
Jeg har lånt boka på biblioteket