Anmeldelse av «Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk» av Øyvind Svendsen og Kristin Haugevik (red.) (2025)

Et Norge under krysspress

Det er ikke lenge siden jeg leste Øyvind Svendsens «Fellesskap i fare: Norge og Europa i en ny verdensorden«, en bok som ga et skarpt og tankevekkende bilde av Europas geopolitikk etter 2022. Den gjorde et så sterkt inntrykk at jeg begynte å se meg om etter mer av det samme kaliberet, og slik fant jeg «Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk«, redigert av Svendsen sammen med Kristin Haugevik. Det ble et naturlig neste steg, og jeg opplevde de to bøkene som en form for dialog med hverandre: Den ene mer overordnet, den andre dypere inn i de politiske krysspressene Norge må navigere i. Sånn sett kan man si at de to bøkene supplerer hverandre godt.

To redaktører med faglig trygghet og et skarp analytisk blikk

Begge redaktørene har tung faglig forankring ved NUPI. Kristin Haugevik forsker blant annet på diplomati, allianser og nordisk utenrikspolitikk, mens Øyvind Svendsen er en av våre mest interessante stemmer på Europas geopolitiske utvikling. Når de inviterer et bredt lag av forskere til å analysere norsk utenrikspolitikk, merker man fra første side at prosjektet er solid og gjennomtenkt. Det er ingen løsrevne bidrag. Kapitlene bygger på hverandre og tegner et samlet bilde av en verden der Norge må foreta stadig vanskeligere valg.

Bokas struktur: Ti kapitler og ti sett med dilemmaer

Kapittel 1: Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk

Kristin Haugevik og Øyvind Svendsen

Innledningen i boka setter rammen for hele antologien, og den gjør det på en måte som får meg til å stoppe opp. Forfatterne minner oss om hvor lenge norsk utenrikspolitikk har hvilt på en slags grunnmur av bred konsensus. Vi har hatt stabile rammer å støtte oss på, et verdimessig kompass vi var enige om, og en nærmest urokkelig tro på at verden lot seg påvirke av tålmodighet, diplomati og velvilje. Det fantes et narrativ om Norge som en tydelig, trygg og noenlunde forutsigbar aktør.

Men det er noe nesten melankolsk over måten virkeligheten blir beskrevet på i denne boka. De gamle referansepunktene er i ferd med å gli ut av hendene våre. De internasjonale maktbalansene forandrer seg raskere enn vi klarer å fordøye, og samtidig vokser det frem en politisk uenighet her hjemme som gjør utenrikspolitikken mer omstridt enn den har vært på flere tiår. Konsensusen er ikke borte, men den er blitt mindre selvsagt.

Det gjør at et spørsmål legger seg som et bakteppe gjennom hele kapittelet og egentlig gjennom boken som helhet: Hvordan skal et lite land manøvrere når ingen av de gamle løsningene lenger passer helt? Når kartet ikke lenger stemmer med terrenget, og når terrenget endrer seg fra dag til dag?

Denne uroen, denne erkjennelsen av at vi står et sted mellom det vi forlater og det vi ennå ikke helt forstår, er kanskje noe av det mest treffende ved hele innledningen. Den gjør oss lesere klar for bokas egentlige prosjekt: å undersøke hva som skjer når et land må revurdere sin egen plass i verden.

Kapittel 2: Regler teller, ressurser avgjør – norske dilemmaer ved en regelbasert orden

Ole Jacob Sending

Sending tar oss med inn i et landskap som på mange måter utgjør selve fundamentet for norsk utenrikspolitisk selvforståelse: troen på en regelbasert verdensorden. Det er dette systemet som gjør at småstater som Norge kan føle at de har en plass ved bordet, selv når stormaktene dominerer scenen. Uten faste spilleregler, et fungerende multilateralt system og en viss grad av global forutsigbarhet, hadde vår utenrikspolitikk sett helt annerledes ut.

Men Sending river også litt i denne forestillingen. Han minner oss om noe vi egentlig vet, men helst ikke snakker så høyt om: at de samme stormaktene som bygger opp normer og institusjoner, også er de første til å ignorere dem når det er strategisk fordelaktig. Det skaper en tvetydighet som preger hele det internasjonale systemet og som Norge ikke kan gjøre annet enn å navigere i, så godt det lar seg gjøre.

Han skriver om hvordan internasjonale regler ikke er nøytrale, men noe som tolkes, bøyes og brukes til å legitimere politiske valg. For småstater blir dette en øvelse i kontinuerlig balansegang: Hvor langt kan man forsvare idealene man tror på, uten å bli stående alene? Og hvor mye realpolitikk kan man akseptere, uten at det går på selvbildet løs?

Det ligger noe nesten desillusjonerende i kapittelet, nettopp fordi Sending ikke pakker ting inn. Han peker på at Norge aldri vil kunne finne en helt trygg posisjon. Det finnes bare grader av risiko, grader av kompromiss, grader av sårbarhet. Likevel er det nettopp denne ærligheten som gjør kapitlet så nyttig: Det rydder bort illusjonene og tvinger oss til å se verden slik den faktisk er, ikke slik vi skulle ønske den var.

Kapittel 3: Norge i en mer usikker verden – fire dilemmaer for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk

Ole Martin Stormoen og Karsten Friis

Dette er et av de mest interessante kapitlene i hele antologien, ikke minst fordi det føles så nært og så akutt. Etter Russlands fullskala invasjon av Ukraina har norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk blitt et område der alle gamle forutsetninger må granskes på nytt. Forfatterne går rett inn i kjernen av disse endringene og formulerer fire dilemmaer som nesten fungerer som lakmustester på hvor sårbart og komplekst Norges strategiske landskap er blitt.

Det første dilemmaet handler om forholdet mellom stormaktene. Norge har i mange tiår levd godt med en balanse mellom USA og Europa, og med en forventning om at rivaliseringen mellom stormakter skulle holdes utenfor vår del av verden. Nå er denne rivaliseringen en realitet, og Norge må forsøke å unngå å bli en brikke i et spill som uansett er større enn oss. Hvordan opptre lojalt overfor allierte uten å bidra til eskalering? Hvordan være tydelig uten å bli trukket inn i en konflikt vi ikke har noen interesse av å forsterke?

Deretter løfter forfatterne spørsmålet om Norges bidrag i NATO utenfor eget nærområde. Det er et dilemma vi sjelden snakker om med fullt alvor: Hvor langt bør vi strekke oss i globale operasjoner, når vår egen sikkerhet først og fremst ligger i nord? Norge bygger sin troverdighet i alliansen på villighet til å stille opp, men samtidig peker realiteten på at ressursene våre er begrensede, og at oppmerksomheten kan bli strukket for langt.

Det tredje dilemmaet er kanskje det mest klassiske: avskrekking eller beroligelse. I nordområdene har denne balansen vært en slags kunstform i norsk politikk. En liten justering i signaler, ordvalg eller alliert øvingsaktivitet kan tolkes helt forskjellig på russisk side. Forfatterne viser hvor krevende denne balansegangen har blitt nå, når Russland ikke lenger bare utfordrer spillereglene, men bryter dem helt åpent. Hva betyr «beroligelse» når tilliten er borte?

Og til slutt kommer det mest ubehagelige spørsmålet av dem alle: Hvordan håndtere avhengigheten til USA i en tid der amerikansk politikk er langt mindre stabil enn før? Det er et dilemma som fremstår større for hvert år som går. Norge ønsker ikke å utfordre forholdet til USA, men heller ikke å gjøre seg blind for risikoen som følger av en partner som skifter kurs med hvert valgresultat.

Når man leser dette kapittelet merker man tydelig hvordan NATOs rolle er i bevegelse. USA er fortsatt hjørnesteinen, men Europa og ikke minst EU er i ferd med å endre sin posisjon fra et økonomisk fellesskap til en aktør som må ta større ansvar for egen sikkerhet. For Norge betyr det både nye muligheter og nye sårbarheter. Kapittelet står igjen som et av de mest oppklarende, og kanskje det som klarest formidler at sikkerhetspolitikken ikke lenger ligger på kjente spor, men i et landskap som stadig forskyver seg.

Kapittel 4: Norsk fredsengasjement – spenning mellom idealisme og interesser?

Kristian Berg Harpviken og Torunn L. Tryggestad

Norsk fredsdiplomati har lenge hatt en nesten mytologisk status i norsk selvforståelse. Vi liker å se oss selv som en humanitær stormakt, et lite land som bruker sin plass i verden til å bygge broer der andre sprenger dem. Forfatterne går inn i denne fortellingen med både respekt og et skarpt analytisk blikk. De viser at det ligger høye idealer bak engasjementet, men også noe mer sammensatt: strategiske interesser, politisk identitet og ønsket om å være en aktør som blir lyttet til internasjonalt.

Det gjør ikke fredsengasjementet mindre betydningsfullt. Tvert imot gir denne innsikten det en form for modenhet. Forfatterne tydeliggjør at norsk fredsdiplomati aldri har vært rent altruistisk, men heller et felt der verdier og interesser løper parallelt. Det handler om å bidra positivt i verden, men også om å gjøre Norge synlig, få tilgang til nettverk, styrke relasjoner og markere politisk kompetanse. I enkelte tilfeller gir dette rom for kritikk. I andre tilfeller fremstår det som helt nødvendig for at Norge i det hele tatt skal kunne spille en konstruktiv rolle.

Det jeg liker så godt med dette kapittelet, er måten forfatterne avkler myten uten å falle i den motsatte grøften, det vil si den kyniske hvor alt reduseres til egeninteresse. I stedet får man en nyansert analyse som gir plass til både stolthet og ettertanke. De skriver frem et fredsdiplomati som ikke er naivt, men heller komplekst og gjennomtenkt, formet av politiske prioriteringer og historiske erfaringer.

Kapittelet etterlater oss lesere med et klarere bilde av hva Norge faktisk gjør når vi «jobber for fred», og hvorfor dette arbeidet både kan være idealistisk og strategisk på samme tid. Det er en innsikt som kanskje burde vært mer allment kjent – og som gjør dette til et av bokas mest reflekterte bidrag.

Kapittel 5: Klima- og energipolitikk – suverenitet, legitimitet og sårbarhet

Susanne Therese Hansen og Espen Moe

Dette kapittelet går rett inn i et av de mest synlige og uløselige dilemmaene Norge står i. Hvordan kan vi være et land som profilerer seg som grønt og ansvarlig, og samtidig være en av verdens største eksportører av olje og gass? Det er et spørsmål som stadig vender tilbake, både i valgkamper, i klimadebatter og i utenrikspolitiske fora, men som sjelden behandles så grundig og nyansert som her.

Forfatterne viser hvordan energipolitikken for lengst har beveget seg ut av det tekniske og inn i det geopolitiske. Olje- og gassressursene våre er ikke bare økonomiske verdier; de er også brikker i Europas sikkerhet, i det globale klimasystemet og i Norges egen identitet som energinasjon. Det gjør at motsetningene Norge står i blir både større og mer ubehagelige.

På den ene siden ligger klimamålene, de internasjonale forpliktelsene, ønsket om å være et foregangsland og viljen til å ta ansvar. På den andre siden ligger oljeinntektene, som fortsatt finansierer velferdsstaten og gir Norge en økonomisk trygghet få andre land kan drømme om. Det er vanskelig å se for seg en fremtid uten dem, samtidig som vi ikke kan fortsette som før.

Denne spenningen speiler seg også i forholdet mellom internasjonal legitimitet og nasjonal styring. Norge ønsker å fremstå som en konstruktiv klimapartner, samtidig som vi insisterer på at vi selv skal bestemme tempoet og retningen i energiomstillingen. Det er ikke nødvendigvis et paradoks, men det skaper friksjon. Forfatterne beskriver dette uten å moralisere. De analyserer bare hvordan Norge manøvrerer mellom to hensyn som begge er reelle.

Og så er det spørsmålet om energisikkerhet. Krigen i Ukraina har gjort norsk gass til en strategisk ressurs for Europa. Plutselig står Norge i en situasjon hvor det å trappe ned gassproduksjon ikke bare handler om klima, men om europeisk sikkerhetspolitikk. Samtidig vet vi at over tid må teknologisk omstilling skje dersom klimamålene skal nås.

Diskusjonen om havvind og graden av nasjonal kontroll er blant de mest interessante delene av kapittelet. Her får vi et tydelig bilde av hvordan nye energiformer ikke bare er teknologiske spørsmål, men også handler om geopolitisk posisjonering, industriell kompetanse og spørsmålet om hvem som egentlig skal eie fremtidens energiressurser.

Alt i alt fremstår dette kapittelet som et av de mest klargjørende i boka. Det viser at energipolitikk ikke lenger er noe Norge kan snakke om utenrikspolitisk på den ene siden og klimapolitisk på den andre. Disse feltene er blitt vevd sammen, og det er i denne sammenvevingen de store dilemmaene oppstår.

Kapittel 6: Bistand og utvikling – altruisme mot egeninteresser i utenrikspolitikken

Jon Harald Sande Lie

Lie skriver med en presisjon som nesten kan oppleves som ubehagelig. Ikke fordi han er polemisk, men fordi han avdekker lagene i norsk bistandspolitikk på en måte som gjør det umulig å holde fast ved en forenklet fortelling om «den gode giver». Han viser hvordan norsk bistand alltid har vært drevet av en blanding av idealisme og egeninteresse, og hvordan denne dobbeltheten ikke nødvendigvis er problematisk i seg selv, men blir det når vi later som om den ikke finnes.

Det er særlig interessant hvordan han beskriver bistandens plass i en verden preget av krig, pandemi og økende globale ulikheter. Der bistanden en gang ble sett som et redskap for å skape utvikling og bygge institusjoner, er den nå i større grad flettet sammen med andre politiske mål – sikkerhet, migrasjon, geopolitikk. Dette gjør feltet mer komplekst, men også mer politisert. Norge må hele tiden velge: Hvilke land får støtte, og hvorfor? Er det fordi det er riktig, fordi det er strategisk, eller begge deler?

Lie unngår de enkle svarene. Han viser hvordan bistand kan være oppriktig altruistisk og samtidig tjene norske interesser, og at det sjelden er mulig å skille de to logisk fra hverandre. Det gjør kapittelet særegent nyansert: Det avslører blindflekker uten å rive ned alt, og det utfordrer norsk selvbilde uten å undergrave betydningen av bistand som politisk verktøy.

Det er nettopp denne balansen som gjør teksten så god. Den åpner rom for å se norsk bistandspolitikk i et nytt lys. Ikke som en ren moralsk praksis, men som et felt der politikk, strategi og global rettferdighet stadig skyver og trekker i hver sin retning. Kapittelet står igjen som ett av de mest intellektuelt ærlige i hele boka.

Kapittel 7: Norsk russlandspolitikk i krigens tid – skjulte, men uomgjengelige dilemmaer

Julie Wilhelmsen

Dette er et av bokas mørkeste og mest urovekkende kapitler, nettopp fordi det ikke handler om én enkelt dramatisk hendelse, men om en gradvis endring som til slutt blir umulig å overse. Wilhelmsen tar oss gjennom perioden 2014–2022, fra annekteringen av Krim til fullskalainvasjonen av Ukraina, og viser hvordan Russlands politiske og militære utvikling sakte, men systematisk, har endret rammene for norsk politikk.

Hun beskriver hvordan Norge gjennom flere tiår har forsøkt å holde fast ved en modell der avskrekking og beroligelse går hånd i hånd. Denne balansen har vært selve fundamentet for norsk sikkerhetspolitikk i nord. Men Wilhelmsen viser hvordan Russlands handlinger gradvis har undergravd forutsetningene for at denne modellen skal fungere. Der vi tidligere snakket om «beredskapsdilemmaer», det vil si vanskelige avveiinger som kunne håndteres med kloke ord og pragmatiske løsninger, er disse dilemmaene nå i ferd med å bli permanente trekk ved selve forholdet mellom Norge og Russland.

Det er noe nesten stille dramatisk over måten hun skriver på. Ingen store retoriske grep, ingen overdrevne advarsler. Bare en klar og analytisk fremstilling av hvordan tillit er blitt erstattet av mistillit, hvordan dialogkanaler er smuldret opp, og hvordan norske myndigheter har måttet skifte fokus fra samarbeid til risikohåndtering. Hun viser også hvordan Russland i dag oppfatter norsk politikk. Ikke slik vi beskriver oss selv, men slik våre handlinger leses fra Moskva. Den innsikten gjør kapittelet ekstra verdifullt.

Det som gjør teksten så sterk, er at Wilhelmsen makter å skrive om et bekmørkt tema uten å bli dramatisk for dramatikkens skyld. Hun analyserer frem spenninger som mange har følt på, men som sjelden blir formulert så tydelig. Vi lesere sitter igjen med en følelse av at noe grunnleggende er i ferd med å endres, ikke bare i forholdet til Russland, men i hele den norske selvforståelsen som nabo, småstat og sikkerhetspolitisk aktør.

At kapittelet står igjen som et av de mest analytisk skarpe i boka, er ingen overdrivelse. Det er også et av de mest nødvendige.

Kapittel 8: Uforutsigbart utenforskap og endrede rammebetingelser for norsk europapolitikk

Guri Rosén

Dette kapittelet var for meg blant de mest interessante, nettopp fordi det plasserer Norge i et politisk rom som ofte er vanskelig å beskrive, men som Rosén klarer å tegne opp med imponerende klarhet. Hun starter med å minne oss om hvordan EØS-avtalen i mange år virket som et slags sikkerhetsnett. Det har vært en ordning som har gitt oss tilgang til det europeiske markedet, forutsigbare rammer og en følelse av stabilitet. Det var et system som «bare fungerte», og nettopp derfor fikk det en nesten teknokratisk aura rundt seg. EØS var ikke politisk dramatikk; det var drift, gjennomføring, kontinuitet.

Men Rosén viser hvordan denne forestillingen gradvis har løsnet. Etter Russlands invasjon av Ukraina har EU beveget seg inn i et nytt politisk landskap, der unionen ikke lenger kan forstås bare som et økonomisk prosjekt. Den er blitt en sikkerhetspolitisk aktør med egne interesser, egne prioriteringer og en helt ny strategisk selvbevissthet. Det er her utenforskapet vårt begynner å få skarpere konturer.

For når EU utvikler politikkområder som ligger utenfor EØS, særlig innen sikkerhet, forsvar, energiberedskap og teknologi, skapes det en avstand som ikke fantes før. Norge er med gjennom EØS, men samtidig står vi på utsiden av de rommene der de store geopolitiske beslutningene fattes. Resultatet er en type utenforskap som ikke handler om formelle avtaler, men om makt og tilstedeværelse: Vi er tett koblet på, men vi sitter ikke ved bordet når retningen bestemmes.

Rosén skriver om dette uten dramatikk, men med et nøkternt alvor. Det treffer særlig godt fordi det ligger så tett opp mot det Svendsen analyserer i «Fellesskap i fare«: den voksende erkjennelsen av at Europa ikke lenger er bare et nabolag, men en sikkerhetspolitisk arena. Og at Norge beveger seg i en slags mellomposisjon der fordelene ved samarbeidet fortsatt er store, mens kostnadene ved å stå utenfor blir tydeligere.

At EU nå tar en mer aktiv rolle i spørsmål om forsvarsindustri, energisikkerhet, strategiske partnerskap og teknologisk autonomi, gjør at Norges handlingsrom endrer seg, nesten uten at vi helt merker det fra dag til dag. Kapittelet gir et klart bilde av hvordan denne tause forskyvningen skjer, og hvorfor den kommer til å prege norsk politikk i lang tid fremover.

Det er nettopp derfor dette kapitlet ble et av de sterkeste for meg. Det setter ord på en utvikling som mange fornemmer, men som få har formulert så tydelig. Dette er utenrikspolitikk i den mest konkrete betydningen: ikke store ord, ikke store visjoner, men strukturene som avgjør hva et lite land faktisk kan gjøre.

Kapittel 9: Handelspolitisk utakt

Kåre Dahl Martinsen

Her får man et klart og nesten ubehagelig ærlig bilde av hvor krevende norsk handelspolitikk har blitt. Kapittelet gjør det tydelig at globaliseringens tid som noe friksjonsfritt og forutsigbart er forbi. Den gamle logikken hvor markeder åpnet seg, varer fløt over grenser og økonomiske hensyn kunne skilles fra det politiske, finnes rett og slett ikke lenger. Martinsen beskriver dette uten dramatikk, men med en nøkternhet som gjør at det likevel treffer.

Kina trer frem som en gjennomgående aktør i kapittelet, og på en måte som går langt utover handelsbalanse og eksporttall. For Norge blir Kina en partner man må håndtere med både forsiktighet og fasthet, nettopp fordi forholdet inneholder både muligheter og betydelig risiko. Økonomiske interesser står side om side med spørsmål om menneskerettigheter, teknologi, strategiske investeringer og internasjonal normsetting. Dette skaper en dyptgående ambivalens som kapittelet skisserer svært godt: Hvordan samarbeide uten å bli avhengig? Hvordan være kritisk uten å bli avvist?

Martinsen viser også hvordan sanksjonspolitikken, særlig etter Ukraina-invasjonen, har gjort økonomi til ren sikkerhetspolitikk. Import og eksport er ikke lenger tekniske størrelser, men politiske virkemidler som brukes for å straffe, binde eller presse stater. For Norge betyr dette at handelspolitikk ikke kan behandles som noe på siden av alt det andre; det er blitt en integrert del av utenrikspolitikken. Og med det følger ansvar, valg og dilemmaer som få tidligere hadde sett for seg.

Det er nettopp det nøkterne og presise ved kapittelet som gjør det så opplysende. Martinsen har ingen behov for retoriske overdrivelser eller dramatiske scenarier. Han legger bare frem virkeligheten slik den nå ser ut: en verden der økonomi og geopolitikk er uløselig knyttet sammen, og der Norge som liten stat må tenke både bredere og mer langsiktig enn tidligere. Det er et kapittel som gjør oss lesere klokere … og samtidig litt mer bekymret …

Kapittel 10: Konfliktspiral og stormaktsrivalisering i nordområdene

Andreas Østhagen

Nordområdene fremstår her som selve nerven i norsk sikkerhetspolitikk. Dette er et område som både gir oss en strategisk betydning og samtidig gjør oss usedvanlig sårbare. Østhagen skriver med en klarhet som gjør at man nesten kjenner hvordan dette presset ligger som et bakteppe under hele norsk utenrikspolitikk. Han beskriver nordområdene som et rom hvor stormaktsinteresser møtes, og der små feiltrinn kan få langt større konsekvenser enn vi liker å tenke på.

Konfliktspiralen han skisserer er ikke en dramatisk eskalering mot krig, men snarere en gradvis, vedvarende oppbygging av spenning, det vil si en form for geopolitisk «støy» som aldri helt slipper taket. Det er dette som gjør kapittelet så sterkt: Østhagen viser at risikoen ikke nødvendigvis ligger i de store hendelsene, men i summen av små, gjentakende friksjonspunkter.

Dilemmaene står i kø. Først ressursforvaltningen, som i Arktis alltid er tett koblet til både økonomiske interesser og miljøhensyn. Så den militære tilstedeværelsen, der Norge må vise at vi har kontroll uten å provosere frem unødvendige reaksjoner fra Russland. Forholdet til Russland i seg selv blir et dilemma: nabolaget må håndteres med fasthet, men ikke uten rom for kommunikasjon. Og over alt dette svever spørsmålet om hva Arktisk råd faktisk kan være i en tid hvor samarbeidet er kraftig redusert.

Det er et kapittel som gir en følelse av både alvor og innsikt. Østhagen skriver frem et nordområde som ikke lenger er det stabile geopolitisk bakrommet det en gang ble fremstilt som, men et område der Norge må utvise mer dømmekraft og strategisk fingerspissfølelse enn kanskje noe annet sted. At dette kapittelet avslutter boken, føles ikke tilfeldig. Det setter et presist punktum for en antologi som handler om spenningene et lite land lever med når verden rundt blir mer uforutsigbar.

Min vurdering av boka

Boka er ikke nødvendigvis full av sjokkartede nyheter. Mye av stoffet kjenner man igjen hvis man følger godt med i nyhetsbildet. Flere av dilemmaene har dessuten vært der lenge, bare i litt andre former. Men når alle kapitlene leses samlet, skjer det noe vesentlig: Perspektivene faller på plass. Det som til daglig fremstår som enkeltstående bekymringer, trer frem som deler av et større mønster. Man ser plutselig sammenhengene mellom energipolitikk og sikkerhetspolitikk, mellom handel og verdier, mellom stormaktsrivalisering og helt konkrete norske prioriteringer. Dilemmaene står ikke lenger hver for seg, men som et sammenvevd nett som Norge må håndtere samtidig og med langt større strategisk bevissthet enn tidligere.

For min egen del var det særlig kapitlene om EU og den sikkerhetspolitiske utviklingen etter Ukraina-invasjonen som ga mest ny innsikt. Her kjente jeg igjen mange av perspektivene fra Øyvind Svendsens «Fellesskap i fare«, men i denne antologien ble de satt inn i en bredere norsk ramme. Det gjorde bildet både større og mer komplekst. NATOs rolle er ikke lenger like selvsagt. EU er i ferd med å tre tydeligere frem som geopolitisk aktør. Og EØS, denne stabile konstruksjonen vi alle har lent oss på, har begynt å fremstå mindre selvfølgelig, nesten litt mer porøs, i møte med Europas nye sikkerhetspolitiske orientering.

Det er kanskje nettopp denne kombinasjonen av faglig tyngde og tilgjengelig form som gjør inntrykk. «Dilemmaer i norsk utenrikspolitikk» er en bok som ikke roper høyt, men som likevel løfter frem de mest grunnleggende spørsmålene Norge står overfor i en stadig mer uforutsigbar verden. Den er solid, bredt anlagt, skarpt redigert og overraskende lett å lese, til tross for alvoret i temaene. Det er en bok som ikke bare informerer, men som inviterer leseren inn i den pågående samtalen om hvor Norge skal, og hvordan vi kommer oss dit med både realisme og integritet.

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale videre.

Utgitt: 2025
Forlag: Cappelen Damm Akademisk
Antall sider: 333
Jeg har lånt boka på biblioteket