Historien bak fredsprisen
Det finnes dokumentarer som oppsummerer kjent stoff, og så finnes det dokumentarer som åpner en dør til et historisk rom de færreste har vært inne i. «Alfred Nobel – kärlek och dynamit» hører til den siste kategorien. Den kan for tiden ses på NRK.
Serien er lavmælt og vakkert gjennomført, men det som virkelig gjør den sterk, er hvordan den løfter frem en historie som altfor få kjenner: det dype, komplekse båndet mellom Alfred Nobel og Bertha von Suttner, og hvordan denne forbindelsen skulle påvirke både ham og Europas historie.
Serien består av to episoder og er regissert av Daniel Skogström. Per Lasson (kjent fra TV-serien «Den tynne blå linjen«) spiller Alfred Nobel med en sårhet og uro som gjør ham mer menneskelig enn monumental. Lili Winderlich gir Bertha von Suttner en kombinasjon av intellektuell autoritet og varme som gjør det lett å forstå hvorfor hun kunne påvirke Nobel så sterkt.
For min egen del kjente jeg historien umiddelbart igjen. Jeg leste for 12 år siden Anne Synnøve Simensens roman «Kvinnen bak fredsprisen – Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel«, og det er nesten så man skulle tro at serien bygger på nettopp denne boka. De samme bruddene, den samme sterke nerven mellom Bertha og Alfred, den samme følelsen av at to liv flettes sammen på tross av alt som skiller dem. Simensens roman gjorde dypt inntrykk på meg, og serien treffer mange av de samme tonene, på sin måte, med sitt språk, men med en gjenkjennelig kraft. Det er likevel én vesentlig forskjell: mens Simensen setter Bertha von Suttner i sentrum, er det Alfred Nobel som står i sentrum i TV-serien. Det gir historien en litt annen vinkel, men uten at intensiteten i møte mellom dem går tapt.
Dokumentaren er særlig interessant i måten den skildrer Nobels lange, krevende og ofte smertefulle vei frem mot suksess. Før dynamitten kom arbeidet han med ren nitroglyserin, et stoff så ustabilt at det når som helst kunne antenne seg selv. Det førte til en rekke katastrofale eksplosjoner, også i Nobels egne laboratorier, og flere liv gikk tapt underveis. Likevel ga han ikke opp, selv ikke etter sin yngste brors tragiske død. Han var overbevist om at det måtte finnes en måte å temme dette farlige stoffet på. Da han fant metoden som gjorde nitroglyserin stabilt – og dermed skapte dynamitten – var det et teknologisk gjennombrudd som forandret den industrielle utviklingen. Plutselig kunne man bore tunneler, sprenge ut tomter og bygge infrastruktur i en helt annen skala enn tidligere. Samtidig viser serien hvordan de etiske dilemmaene rundt sprengstoffet ble skjøvet til side da krigen i Preussen brøt ut på slutten av 1800-tallet. Etterspørselen skjøt i været, og Nobels oppfinnelser ble en del av det militære maskineriet, noe han selv skulle få et stadig mer ambivalent forhold til.
Handlingen følger denne utviklingen tett: Alfred Nobel som både suksessrik industrimann og dypt tvilende menneske. Dynamitten gjør ham rik, men også rastløs. Han ser hva oppfinnelsene hans brukes til, og han skjønner at ettermælet hans ikke er noe han kan ta for gitt. Parallelt vokser Bertha von Suttner frem som en av Europas sterkeste fredsaktivister. Serien skildrer forholdet mellom dem ikke som én stor romantisk gest, men som en stille, men avgjørende bevegelse i livet til begge. Det er nettopp dette som gjør fortellingen så fin. Alt er lavmælt, men ingenting er lite.
Visuelt er serien usedvanlig vakker. Det er noe nesten litterært over måten scenene er komponert på; lyset, interiørene, den langsomme rytmen. Det føles som å tre inn i en historisk roman man helst vil lese sakte, for ikke å miste nyansene.
Når rulleteksten går, sitter jeg igjen med en forsterket versjon av den følelsen Simensens roman ga meg: at bak fredsprisen finnes to mennesker som løftet frem en idé større enn seg selv. Serien forsøker ikke å skape helgener, men gir oss et menneskelig portrett av en mann som prøvde å finne mening i sine egne motsetninger – og av en kvinne som forsto hva verden trengte før verden selv forsto det.
Dette er en lavmælt, intelligent og varmt fortalt serie. Og den er veldig, veldig fin.
Anbefales varmt.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
