Hundre sider som ikke slipper taket
Geir Gulliksen har gjennom et langt forfatterskap vært opptatt av det som skjer mellom mennesker, og av det som ikke alltid er så enkelt å formulere. I romaner som «Historie om et ekteskap«, «Bli snill igjen» og «Se på oss nå» har han skrevet seg inn i relasjonenes språkløse rom, der makt, sårbarhet, kjærlighet og skam glir over i hverandre. «Luftrommet over Ukraina» markerer ingen brå vending i forfatterskapet, men en tydelig utvidelse av det. Gulliksen vender blikket utover, mot krigen i Europa, uten å gi slipp på det han alltid har skrevet frem: enkeltmenneskets forsøk på å forstå sitt ansvar i møte med andre.
Romanen er på knappe hundre sider, men etterlater et sterkt, nesten uutslettelig inntrykk. Det er en bok som setter seg i kroppen mer enn i tanken, og som blir værende lenge etter at siste side er lest. Gulliksen skriver med en intensitet som ikke trenger et stort omfang for å virke. Nettopp konsentrasjonen, det stramme formatet, det nedtonede språket, gjør møtene med krigens konsekvenser desto mer nærgående.
Romanen åpner med et frempek. Noe har skjedd med Hilding, men det sies ikke rett ut. Denne forsinkelsen er avgjørende. Den skaper en uro i teksten som speiler hovedpersonens egen tilstand. Hilding er skilt. Barna er voksne og har trukket seg unna. Når de møtes, skjer det høflig, nesten formelt, som om de møtes på nytt, uten den selvfølgelige nærheten som en gang fantes. Det er ikke dramatisk skildret, men desto mer gjenkjennelig: den stille smerten i å ha vært viktig i noens liv, og ikke lenger være det.
Samtidig vokser en annen uro frem. Hilding følger krigen i Ukraina slik mange av oss gjør: gjennom TV-skjermen. Bilder, meldinger, klipp som blander det uutholdelige med det hverdagslige. Han følger også krigen i Gaza. Nyhetsstrømmen er konstant, og lidelsen kommer fra flere hold samtidig. Etter hvert blir det vanskelig for ham å skille mellom det han ser, og det han bærer. Krigene flyter over i hverandre, som om verden er i ferd med å miste faste konturer. Det er som om avstanden mellom ham og det som skjer der ute, ikke lenger holder. Noe må gjøres, selv om han ikke vet hva.
Beslutningen om å reise kommer ikke som et heroisk valg, men som et nesten famlende behov for å være til stede. Hilding reiser østover, inn i Ukraina, og det er her romanens kanskje viktigste skille etableres: forskjellen mellom å følge en krig på skjerm og å være fysisk nær der den utspiller seg. Gulliksen lar oss komme tett på mennesker som lever med og i krigen – på frykten, tapene, hverdagen som må fungere selv når alt er i oppløsning. Samtidig ligger det et snert av ironi i teksten, vendt mot oss som leser: mot oss som sitter i trygghet, som kan skru av skjermen, legge fra oss avisen og fortsette livene våre på trygg avstand.
Hilding møter Oksana og barna hennes. Han bor hos dem i perioder, deler måltider, stillhet, praktiske oppgaver. Gradvis forskyves romanens sentrum fra Hildings indre uro til relasjonene som oppstår rundt ham. Oksana fremstår som handlekraftig og realistisk, med et ansvar som ikke kan deles fullt ut. Hun har barn å beskytte, valg å ta, tap hun allerede bærer. Hilding er gjest, hjelper og vitne, men også en som hele tiden må forholde seg til grensene for sitt nærvær.
Særlig sterk er skildringen av Marko, den unge sønnen, som vil bli igjen og kjempe. Samtalene mellom ham og Hilding er korte, direkte og nesten nakne. De kretser rundt frykt, plikt og mot, men uten store ord. Gulliksen romantiserer ikke. Han lar spørsmålene stå åpne: Hva betyr det å være modig? Hvem har rett til å reise og hvem må bli? Hvilket ansvar har den som kan dra?
Romanen er konsekvent lavmælt i sin skildring av vold. Det er ikke slagmarkene som står i sentrum, men konsekvensene: kroppene som bærer skader, minnene som ikke slipper taket, de døde som fortsetter å være til stede i de levendes liv. Også fienden får ansikt. Russiske soldater fremstilles ikke som abstrakte monstre, men som unge mennesker fanget i et system, uten at dette på noen måte unnskylder det de gjør. Det er en krevende balansegang, og Gulliksen gjør dette med stor varsomhet.
Til slutt må Hilding erkjenne det uunngåelige: han kan ikke bli værende i en mellomposisjon. Han kan ikke være både deltaker og tilskuer. Han kan hjelpe, men han kan ikke redde. Avskjeden er stillferdig, uten store erklæringer. Livene fortsetter, hver for seg. Krigen fortsetter.
Når Hilding vender tilbake til Norge, er det ikke til et nytt liv, men til et liv som ikke lenger er det samme. Avstanden til krigen er gjenopprettet, men erfaringen lar seg ikke legge bort. Han følger med, leser, mottar meldinger, men kjenner også grensene for forståelse. Romanen avsluttes uten forløsning, uten moralsk oppsummering. Det som står igjen, er erkjennelsen av at lidelsen er virkelig, at den rammer konkrete mennesker og at ingen kan se på dette uten selv å bli forandret.
«Luftrommet over Ukraina» er en roman som insisterer på det vanskelige rommet mellom handling og maktesløshet. Den gir ingen svar på hvordan man bør leve med verdens urett, men den tar leseren på alvor i selve spørsmålet. Det er en stillferdig, modig og dypt menneskelig bok. Og kontrastene til Hildings barns likegyldighet overfor sin egen far og det som foregår blant annet i Ukraina, kunne knapt vært større …
Utgitt: 2025
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 100
Jeg har lånt boka på biblioteket
