En film jeg rett og slett ikke fikk tak på
Den svenske regissøren Roy Andersson regnes av mange som en av Nordens mest originale filmskapere. Filmene hans har høstet priser verden over, og han omtales ofte som et kunstnerisk geni med et helt eget filmspråk. Nettopp derfor var forventningene mine store da jeg satte meg ned for å se «Du levande«.
Dessverre ble dette en av de sjeldne filmopplevelsene hvor jeg ganske enkelt ikke kom inn i universet.
I åpningsscenen sitter et middelaldrende, nokså mislykket par i en park og krangler. Kvinnen er svært melodramatisk når hun fremfører sine urimelige utspill, og når hun ikke får det som hun vil, skriker hun ut at ingen forstår henne.
I neste scene kommer en eldre mann subbende bortover veien med en gåstol. Han sleper på en hund som har viklet beina inn i båndet og derfor ikke klarer å gå selv. Resultatet er en situasjon som fremstår både trist og uverdig.
Da enda en scene med det samme middelaldrende paret dukket opp – denne gangen i en bar hvor kvinnen insisterer på å bli sittende og drikke mens mannen prøver å få henne med hjem – mistet jeg fullstendig interessen. Jeg så rett og slett ikke filmen ferdig.
Etterpå ble jeg sittende og fundere over hvorfor filmen er blitt så genierklært. Den har mottatt så mange toppkarakterer at det nærmest må ha blitt yatzy for lengst. Hva er det jeg ikke har forstått? Er det kunsten i det groteske og hverdagslige jeg ikke ser? Er det det konsekvent stygge og nedslitte universet som skal få oss til å reflektere over menneskelivet? Eller er filmen en protest mot de vakre og velpolerte filmene som ellers dominerer kinoene? Jeg vet ikke.
For ikke en eneste av skuespillerne fremstår som tradisjonelt vakker, og miljøene er like grå og triste som menneskene som befolker dem. Men jeg tror ikke det er så enkelt som at dette er grunnen til at filmen ikke traff meg. Kanskje handler det mer om at Roy Anderssons filmspråk ligger så langt unna det jeg vanligvis setter pris på.
Hva er det egentlig Roy Andersson forsøker å gjøre?
Det er verdt å nevne at «Du levande» ikke er bygget opp som en tradisjonell film med en tydelig historie og karakterutvikling. Filmen består av en lang rekke tablåer – korte scener og situasjoner – som til sammen skal si noe om menneskelivet. Mange av scenene er filmet med stillestående kamera, ofte på betydelig avstand fra personene. Dialogen er knapp, tempoet lavt og uttrykket sterkt stilisert. Temaet synes å være menneskers kamp gjennom livet; ensomhet, kjærlighet, skuffelser, håp og hverdagslige nederlag. Roy Andersson har selv uttalt at han ønsket å skildre menneskets sårbarhet på tvers av alder, sosial klasse og livssituasjon. Jeg forstår dette på et intellektuelt plan. Men følelsesmessig nådde filmen aldri frem til meg.
- Produksjonsår: 2007
- Nasjonalitet: Sverige
- Sjanger: Drama / svart komedie / kunstfilm
- Spilletid: 94 minutter
- Skuespillere: En rekke hovedsakelig ukjente skuespillere og amatører
- Filmstil: 58 separate tablåer filmet med statisk kamera og lange tagninger
- Utmerkelser: Filmen ble vist i hovedprogrammet under Cannes Film Festival og mottok en rekke internasjonale priser.
Jeg vet at mange elsker denne filmen, og jeg er fullt klar over at jeg tilhører mindretallet her. Derfor hadde det faktisk vært interessant å høre hva andre ser i den som jeg ikke ser.
For min del ble «Du levande» først og fremst en påminnelse om at selv de mest hyllede filmene ikke nødvendigvis treffer alle. Noen ganger handler det ikke om at filmen er dårlig. Den snakker bare et språk man selv ikke forstår.
