Møte med Helga Flatland på Litteraturhuset i Skien 26. november 2025

Det var fullt på Litteraturhuset i Skien i går kveld. Alle de 300 billettene var utsolgt, og i stedet for småbord ble hele gulvflaten fylt opp med stoler for å få plass til alle. Ikke en kvadratmeter gikk til spille. Stemningen var spent og forventningsfull før Helga Flatland kom på scenen, i samtale med daglig leder ved Litteraturhuset, Anita Vestervik.

Flatland virket oppriktig overveldet og rørt over at så mange hadde møtt opp. Hun sa at hun alltid blir litt satt ut når hun møter leserne sine ansikt til ansikt, etter å ha tilbrakt så mange år alene med karakterene sine.

Jeg har aldri sett henne «live» før, og ble i grunnen overrasket over hvor sikker hun fremsto. Hun var på ingen måte lavmælt, snarere klar, tydelig og presis, både i språket og i refleksjonene sine. Det var fornøyelig å høre henne snakke om hvordan karakterene i «Så gjør vi så» ble til.

Anita Vestervik utfordret Helga Flatland til å snakke om utviklingen av de tre karakterene i boka – Anton, Birgitte og Ebba.

Helga Flatland fortalte at hun startet med en sint mann. Dermed ble Anton til. En mann som går i sinnemestringsterapi, påtvunget av ekskona for i det hele tatt å få ha delt omsorg for sønnene, som begge spiller i korps. Det er også derfor Anton engasjerer seg i korpsarbeidet. Her får han i det minste være i nærheten av dem, selv om det er på avstand.

Så ville hun skape en kvinne som hadde vært utrolig pen hele livet. Så pen at hun nærmest ble et begrep i Skien. Mennene kastet lange blikk etter henne på gata. Skjønnheten ble hennes fremste kjennetegn. Slik ble Birgitte til. Nå er hun i overgangsalderen, skjønnheten er falmende, hun føler seg usynlig. Ikke bare for verden, men også for mannen sin, Richard, som ikke lenger begjærer henne.

Richard er ikke en ond eller dårlig mann. Men han er en typisk problemløser. Birgitte vil klage og bli lyttet til. Han vil servere løsninger, gjerne hentet fra tekniske blader. Når hun fortviler over overgangsalderen, opplyser han at det bare finnes tre pattedyr som har overgangsalder: grindhval, spekkhogger og mennesket. Han mener det som trøst. Birgitte føler seg ikke trøstet. Ikke på noen måte. Og midt i dette forelsker hun seg i sinte Anton. Kanskje nettopp for å slippe å forholde seg til alt det andre.

Så er det Ebba, som er i begynnelsen av 70-årene. Hun er en driftig og handlekraftig dame , en som får til det meste. Hun har to døtre i 40-årene som fremdeles krever enormt mye omsorg av henne. Skildringen av forholdet mellom dem er både morsom og smertefull. Her er det et tydelig misforhold i forventninger. Døtrene vil at hun skal være mer bestemor, mer tilgjengelig, mer på tilbudssiden. Og de presenterer det som en gave til henne. Som om det er hun som vinner på det. Mens Ebba lurer på når de skal begynne å bry seg mer om henne …

Ektemannen Bernhard ser hvordan hun aldri klarer å sette grenser. Han blir irritert når hun sier ja til barnevakt på kort varsel, på kvelder de egentlig hadde andre planer. Men når hun en sjelden gang setter grenser, reagerer døtrene med å gi henne enormt mye skyldfølelse. Ebba taper uansett hva hun gjør. En klassisk skvis, og svært gjenkjennelig for mange i salen, tror jeg.

Flatland fortalte også at hun i denne romanen bevisst ønsket å skrive frem tre aldersgrupper. Og det er særlig Ebba hun har fått mange tilbakemeldinger på. Lesere som enten kjenner seg selv igjen i henne, eller kjenner henne igjen i sin egen mor.

Helga Flatland debuterte i 2010 med første bind i trilogien «Bli hvis du kan. Reis hvis du må.«. Siden den gang har hun mottatt en rekke priser og markert seg som en av de sterkeste stemmene i samtidens norske litteratur. Hun skriver frem menneskers såreste sider: sorg, oppbrudd, skilsmisser, avmaktsfølelse, de små og store bruddene i livet.

Hun fortalte også om forholdet sitt til Skien. Hun bodde her i årene 2000–2003, mens hun gikk på videregående, og trodde hun kjente byen godt. Men da hun bestemte seg for å legge handlingen til Skien, oppdaget hun hvor mye som hadde endret seg. «Så gjør vi så» ble i utgangspunktet skrevet i Oslo og delvis i utlandet, men skriveprosessen førte henne tilbake hit, både fysisk og mentalt. Gjennom researchen fikk hun et nytt, nærere forhold til byen.

Hun fortalte at det å få lesernes blikk på karakterene, etter selv å ha levd tett på dem i ensomhet over lang tid, er en merkelig, men interessant erfaring. Leserne oppdager sider ved karakterene hun selv ikke har sett. På den måten fortsetter karakterene å utvikle seg også etter at boka er ute.

Notearket på bokomslaget er ikke tilfeldig. Notene symboliserer både korpset – Skien uavhengige musikk-korps – som binder karakterene sammen, men også gjentakelsene, runddansen av plikter, mønstre og forpliktelser. Tittelen peker i samme retning: «Så gjør vi så«. Det handler om det vi gjør igjen og igjen, nesten uten å stille spørsmål.

Korpset står også sentralt i åpningen av romanen. De skal bytte lokaler. En lastebil kjører forbi, bygningen dirrer – og taket raser ned over de tre hovedpersonene. Flatland lo litt da hun fortalte at hun hadde forventet at flere lesere skulle tro at de døde der. Men overraskende få hadde tenkt det. «Men de døde jo! Ingen overlever å få et tak i hodet!» sa hun, til latter i salen.

Hun var også inne på Anton og sinnet hans. Hvorfor er han så sint? Han har en far som var voldsom og sint, og en mor som hele tiden advarte ham mot å bli som faren. Men kanskje har nettopp denne advarselen vært med på å forme ham. Flatland var opptatt av hvordan sinne både kan være drivkraft og ødeleggende kraft, og trakk linjer til hvordan vi i dag har fått en hel industri rundt sinnemestring og følelsesregulering.

For henne handler det alltid om å borre. finne bakgrunnene, lagene og bevegelsene mellom mennesker. Hun beskrev hvordan hun er opptatt av det usagte, de små forskyvningene, de nesten umerkelige endringene i relasjoner. Alle vil bli sett, sa hun. Og det hun gjør, er å se etter hvor det glipper, hvor det stopper opp, hvor det misforstås.

Også fortellerstemmen i romanen ble et tema. I tidligere bøker har hun brukt jeg-formen for å komme tett på karakterene. Denne gangen har hun valgt tredjeperson, en fortellerstemme som er psykologiserende, litt bedrevitende, med et slags skråblikk på karakterene. Fortelleren ser deres blinde flekker, kanskje gjør den også litt narr av dem, på en godmodig måte, som hun selv uttrykte det. Men hun var klar på at mange lesere ikke opplever den stemmen helt slik hun selv gjør.

Mot slutten ble en Menti-side åpnet for spørsmål fra salen. Spørsmålene spente vidt. Om skriveprosessen. Om karakterutvikling. Om hennes syn på samlivsterapi-skandalen. Om hvorfor hun ikke skriver mer på nynorsk. Flatland svarte at hun faktisk er tospråklig og skriver både nynorsk og bokmål, men at nynorsk ikke ville følt riktig for en roman som foregår i Skien. Samtidig utelukker hun ikke at hun vil skrive mer på nynorsk i fremtidige bøker.

Og så var det slutt. Et bokbad som både var personlig, analytisk og uventet muntert. En kveld som la enda et lag til min egen leseopplevelse av «Så gjør vi så«, som jeg har skrevet om tidligere her på bloggen. Lenken peker til min omtale av boka.