Anmeldelse av «Så gjør vi så» av Helga Flatland (2025)

Mesterlig om menneskelig dysfunksjonalitet fra Helga Flatland!

Helga Flatland (f. 1984) har på få år befestet sin posisjon som en av våre viktigste samtidsforfattere. Siden debuten med «Bli hvis du kan. Reis hvis du må.» i 2010 har hun skrevet romaner som stadig dypere undersøker relasjoner, maktbalanser og sårbarhet. Med «En moderne familie» (2017) og «Et liv forbi» (2021) fikk hun et bredt gjennombrudd, og hun er kjent for et språk som både er presist, varmt og avvæpnende.

I «Så gjør vi så» møter vi Anton, separert fra Anette, med tvillingene Aksel og Albert mellom seg. Forholdet er fullt av giftige undertoner: Anette bruker barna som brikker i spillet mot Anton, drar frem situasjoner der han ikke har holdt mål, og gjør disse til bevis på hvor udugelig han er. Han stemples som voldelig, samtidig som hun forakter hans svakheter og herser med ham uten skrupler.

Rundt dem kretser et helt nett av mennesker: Birgitte, som egentlig er ulykkelig i sitt ekteskap med Richard (selv om det sitter langt inne å innrømme dette for seg selv) og forelsket i Anton. Ebba, gift med Bernhard, som har sine egne kamper. Hun har alltid hatt sans for Anton, fordi han pleide å forsvare henne mot ektemannens bitre kommentarer. Men etter bruddet med Anette blir det umulig å gi ham støtte, for det ville provosert døtrene. Døtrene som stort sett er mest opptatt av seg selv, og som aldri ser sin mors behov. Ebba balanserer hele tiden på en knivsegg, redd for å si feil ting, redd for å miste anerkjennelse. Og i bakgrunnen ligger Harriet, den gamle moren på sykehjemmet, sylskarp i hodet selv om kroppen har sviktet … som en påminnelse om at også alderdommen kan være krevende for både en selv og de rundt.

Et høydepunkt i romanen er korpsturen til Danmark, hvor alle trådene strammes ytterligere til. Når Anette dukker opp med sin nye kjæreste Jon, en tur også Anton har meldt seg på, får de skjøre rollene og alliansene i gruppen nye sprekker. Her viser Flatland hvordan mellommenneskelige forhold mange ganger innebærer kamper om å opprettholde en posisjon: å ha overtaket, å være best, å skjule svakheter, karakterbrister og følelser. Selv om man ikke vet, skal man ha seg frabedt å bli «belært» av noen. Utspill fra enkelte blir avbrutt på en bitende måte. Dersom noen gjør noe som egentlig imponerer, gjelder det å ikke innrømme dette. Uheldige episoder tas ut av kontekst for å ramme den uheldige. For ikke å snakke om alt som ikke sies høyt, men som ligger der mellom linjene. Og småligheten, misunnelsen, den manglende rausheten. Som da Birgitte, den vakreste av kvinnene, får i seg litt for mye vin under en middag og fremstår i et noe pinlig lys. Er det noen som hjelper henne? Neida, da hviskes det i stedet i krokene, det himles med øynene etc. Som leser tenkte jeg: er det egentlig noen som bryr seg om andre i det hele tatt?

Analyse
Det som gjør romanen så sterk, er hvordan Flatland beskriver menneskene fra innsiden. Gjennom en allvitende forteller lar hun oss høre deres tanker, se deres små nederlag og store lengsler, og dette hun gjør det med en blanding av alvor og underfundig humor. Til tider ler vi, nettopp fordi vi kjenner oss igjen i spillene, i selvopptattheten, i maktkampene som ingen slipper unna. Andre ganger setter latteren seg fast i halsen, fordi vi kjenner på smerten til den som rammes.

Romanen er for øvrig dypt forankret i Skien, både som kulisse og som identitetsmarkør. Vi får glimt av byens politiske fortid i Arbeiderpartiet, nedleggelsen av Union, Meierihullet, Googles etablering utenfor byen og et smått nedlatende blikk mot nabobyen Porsgrunn. Det lokale gir romanen en egen klangbunn og en troverdig og gjenkjennende ramme for de av oss lesere som kjenner Grenland så godt. Jeg føler umiddelbart trang til å understreke at man ikke trenger å være fra Grenland for å ha utbytte av denne romanen – bare for å ha presisert dét!

Flatlands prosjekt kan oppsummeres i en setning fra romanen:

«Hvor mange av verdenshistoriens verste øyeblikk kunne vært unngått om visse mennesker hadde fått sine behov og lengsler møtt som barn?

Det driter Anton i, for å si det sånn.» (s. 270)

Det er denne blandingen av eksistensiell refleksjon og jordnær humor som gjør romanen så vellykket. «Så gjør vi så» er etter min mening Helga Flatlands beste bok til nå. Et mesterlig portrett av et persongalleri der ingen er rene skurker eller helter, bare dypt menneskelige.

Utgitt: 2025
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 272
Jeg har lånt boka på biblioteket.