Om en tøff oppvekst i Porsgrunn
Frederik Svindland (f. 1985) har fransk-sveitsisk bakgrunn, men vokste opp i Porsgrunn. Han debuterte i 2016 med romanen «Pelargonia«, som ble nominert til Brageprisen, og har siden markert seg som en forfatter som skriver utenfor de etablerte normene, med en særegen rytme og prosa. At han valgte å lansere «Jævelunge» på Karjolen Pub 3.oktober 2024, føltes både naturlig og symbolsk. Dette fremsto som en tilbakevending til byen som formet ham, men også til de erfaringene som har satt spor.
«Jævelunge» er inspirert av Svindlands egen oppvekst, men er omskrevet som fiksjon. Navnene er endret, både på hovedpersonen og på rektoren som reddet ham. Hovedpersonen, Vitold – alltid bare kalt Vito – vokser opp med en russisk mor og en norsk far fra Nord-Norge. Faren jobber på Hydro, men drikker for mye, og for Vito fremstår han alltid som trist, uten at alkoholen gjør ham gladere. Moren er som en fremmed i nabolaget, og hjemmet gir lite av den tryggheten han trenger.
Gjengen Vito henger med, er preget av rus og småkriminalitet, og språket de snakker minner om det vi også finner i Oliver Lovrenskis roman «Da vi var yngre«. Det gebrokne, ofte omtalt som “kebab-norsk”, setter tonen for boka og understreker utenforskapet. Handlingen er lagt til kjente steder i Porsgrunn, men også til Brattås på Heistad, en bydel som vokste frem etter at jeg selv flyttet fra byen. Det gir romanen et lokalt anker, men samtidig føles fortellingen universell.
Det tok tid før jeg leste boka. Kanskje fordi min opplevelse av Lovrenskis roman (som jeg leste i papir) gjorde meg avventende, og jeg ventet derfor på lydboka. Da den ble tilgjengelig på Storytel, kastet jeg meg over den. Å høre Svindland lese selv ga en ekstra dimensjon til boka. Språket hans er langt fra grammatisk korrekt, og på papir ville jeg nok ha strevet med å komme inn i rytmen. Men i hans egen stemme fikk teksten en autentisitet og kraft som løftet opplevelsen.
Likevel vil jeg si at boka, rent litterært, legger seg litt over det jevne. Den er god, men jeg savner at den i større grad hadde fanget særpreget ved Grenland. Det hadde gitt romanen mer tyngde. Samtidig skjønner jeg valget: dette er først og fremst en fortelling om utenforskap, om det å ikke høre til, og på den måten har forfatteren lykkes. Selv kjenner jeg meg overhode ikke igjen i den oppveksten som beskrives. Kanskje skyldes det at jeg selv hadde min oppvekst i Porsgrunn på 60- og 70-tallet, en tid jeg husker som mindre rå. Joda, det var også den gangen noen som falt utenfor, men det var ikke så synlig. Jeg gikk i likhet med Vito (og forfatteren selv) på Heistad ungdomsskole, men for meg var det en god tid, med lærere som virkelig så oss.
En av de sterkeste skildringene i boka er nettopp hvordan én voksen kan utgjøre en forskjell. Rektoren som ser Vito, og som oppdager at han har evner til å skrive, blir et vendepunkt. Jeg vet hvem denne rektoren er i virkeligheten, og kjenner det som et lyspunkt i fortellingen. Det er en påminnelse om hvor avgjørende det kan være at en voksen ser et ungt menneske som ellers kunne ha gått tapt. En voksen som ikke setter på seg fordømmende briller, men som leter etter gullet i selv den mest «fortapte sjel» …
Som helhet likte jeg «Jævelunge«, selv om jeg ikke ble helt bergtatt. Romanen gir et rått bilde av en oppvekst jeg ikke deler erfaringer med, men som likevel angår meg. Den minner om hvor små marginene er mellom å falle utenfor og å bli reddet inn. Litterært sett er den solid, men ikke ekstraordinær. Samtidig er den viktig, fordi den gir stemme til et miljø og en virkelighet som sjelden beskrives i litteraturen. Jeg kommer garantert til å lese flere av Frederik Svindlands bøker, for han har tent en nysgjerrighet i meg.
Utgitt: 2024
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 302
