Lørdag 20. september 2025 var det duket for bokbad av Lars Vik (f. 1958) på Kafé K i Porsgrunn. For de av mine lesere som ikke vet hvem Lars Vik er, så kan jeg opplyse at han i 40 år har vært meget sentral i Grenland Friteater. Han var med på å starte teateret i 1976, der han fortsatt er i full jobb både som skuespiller, pedagog og dramatiker – med spesiell interesse for teater for barn og unge. Spesielt kjent er han for klovnefiguren Fritjof Fomlesen. Lars Vik er sønn av den meget prisbelønte Bjørg Vik (f. 1935, d. 2018), forfatteren bak blant annet «Poplene på St. Hanshaugen» (1991) og «Elsi Lund» (1994), bare for å nevne noen. For tre år siden kom han ut med boka «Bjørg Viks vei«, en biografi om moren. Denne boka har jeg skrevet om her på bloggen, og lenken peker til min omtale av den.
Lars Vik ønsket oss velkommen til bokbadet, og understreket at han ønsket å bli skikkelig utfordret som forfatter av sin siste bok «Jeg må ut«. Og hvem andre enn den tidligere redaktøren for Telemarksavisen, bergenseren Ove Mellingen, kunne ta denne oppgaven? I tillegg hadde han invitert lingvisten Rolf Theil, som på tross av et langt akademisk liv i hovedstaden har holdt på sin brede Grenlandsdialekt. Og som om ikke det var nok hadde han også invitert sin kone Geddy Aniksdal, i boka «Jeg må ut» omtalt som «hun andre«, og i presentasjonen av bokbadet som hans «medvandrer«. For boka – den handler grovt sett om å gå. Men aller først introduserte han Drammensbandet Vigdis & Blå Tråd, som skulle spille på Kafé K etter bokbadet. Dette skulle nemlig ikke bli et kjedelig bokbad, må vite!
Ove Mellingen innledet med å si at mens han leste boka «Jeg må ut«, endte han opp med å lese saktere og saktere. Han ønsket nemlig ikke at boka skulle ta slutt. Selv mente han at boka handler om så mye mer enn å gå. Snarere handler den om å leve. Lars Vik uttrykte anerkjennelse for denne oppfatningen, men presiserte samtidig at han hadde valgt å fokusere på selve gåingen, fordi han var redd for at boka skulle bli for tam. Dessuten gjorde dette skrivingen noe enklere.
Mellingen leste opp kapitteloverskriftene for å gi de tilstedeværende som ikke hadde lest boka en formening om bredden i bokas innhold. Boka inneholder beskrivelse av blant annet klassisk pilegrimsvandring sammen med kona – det vil si «hun andre«. For å være sikker på at dette med pilegrimsvandring i Spania skulle være noe for dem, startet de på pilegrimsvandring i Ringebu. Senere gikk turen til Spania, hvor de har tatt for seg etappe for etappe på flere turer. Mellingen lurte på om han oppnår en form for religiøs oppdagelse når han er på en slik vandring. «Nei!» kom det kontant fra Lars Vik. Derimot får han en slags meditativ opplevelse av å gå.
I Beograd hadde Lars Vik og Geddy Aniksdal invitert til en gåtur i forbindelse med en festival som het «Human Rights». Det var vanvittig varmt, og den første dagen kom det nesten ingen. På selveste åpningsdagen strømmet heldigvis publikum til, med det gjorde også regnet fra himmelen. De som kom hadde kledd seg pent og gikk i småsko – ikke som oss her i Norge, som tar på oss turtøy og fornuftige sko når vi skal ut og gå i skogen. Etter hvert skled folk i gjørma, de pene klærne ble tilgriset og de så i det hele tatt ikke ut. De to hadde jo ansvaret for en forsvarlig gjennomføring av opplegget, og på et tidspunkt ble følgerne omdirigert til en asfaltert vei i stedet for den opprinnelig planlagte skogsveien. Lars Vik fortalte at serbere generelt ikke liker å bli fortalt hva de skal gjøre, og dette kan skape noen utfordringer. Uansett – etter turen var det flere som sa «we will never forget this tour!»
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lars Vik fortalte om en tur han og kona gikk på Hardangervidda helt i starten av deres forhold. Kona ville gjerne ha barn fort, mens han var sterkt i tvil om han var klar for å bli far. På turen gikk de fra hytte til hytte. Det de hadde pakket i sekken og skoene de hadde på seg var helt feil. Likevel ble det en veldig fin tur. Det var da han skjønte for alvor at denne kvinnen ville han ha barn med. Ni måneder senere kom sønnen Tobias. En annen gang gikk de seg fullstendig vill på fjellet. Kartlesing og planlegging er virkelig ikke hans sterkeste side, måtte han medgi.
Nokså sent i livet ble Lars Vik oppmerksom på de fantastiske kyststiene i Vestfold og Telemark. Spesielt fremhevet han kyststien fra Stathelle til Valle i Bamble. Selv anbefaler han å starte fra Langesund dersom man planlegger å gå kyststien til Valle. Her har Bamble kystlag gjort en fantastisk jobb – så fantastisk at han ba oss i salen klappe for dem, noe vi også gjorde. Kystveien fra Stavern til Helgeroa er også flott. Noen ganger kommer interessene til turfolket og hytteeierne i konflikt med hverandre, og dette kan skape noen utfordringer. Selv skulle han ønske at forholdene i Norge hadde lignet mer på spanske forhold. I Spania har man den oppfatning at alle strender tilhører alle, uansett hvor privateide de måtte være.
Lars Vik er skikkelig lei av kivingen mellom Porsgrunn og Skien. Vi burde hatt en tursti mellom byene, mener han.
Mens Lars Vik holdt på med boka som til slutt fikk tittelen «Jeg må ut«, tenkte han at han også måtte gå en tur helt alene for liksom å komplettere samlingen av ulike gå-erfaringer. Han dro derfor til Danmark, hvor han gikk Hærveien. Dette er en gammel pilegrimsled. Han møtte folk som lurte på hva i all verden en nordmann gjorde på fottur i Danmark. Det pleier jo å være omvendt – at danskene drar til Norge for å gå på tur … Underveis kjente han for øvrig på at han ville hjem til sine kjære. Han savnet dem mens han gikk i Danmark.
Lars Vik snakket om «å ta en Houdini«. Det betyr å forsvinne fra en fest uten å si ha det til noen. I den forbindelse nevnte han Petter Stordalen, som visstnok pleier å si at han skal på toalettet, for så å forsvinne fra festen.
Ove Mellingen kom inn på at Lars Vik leker med ordene. F.eks. når han skriver om fall og fallteknikk. Alle burde lære seg å falle riktig. I Norge koster konsekvensene av fall opp mot 19 mrd. – hvert år! Dette har visstnok Helsedirektoratet regnet ut. Det er bare en ting som koster helsevesenet mer, og det er demens. Å gå, bevege seg, være i form er kanskje den beste medisinen mot demens.
I boka skriver han om Jan-Willy – «den jævla naboen«. Bare for å ha presisert det: Lars Viks nabo er ingen jævla nabo – dette er bare sjargongen dem imellom. Han mener at naboen hans har inspirert ham gjennom utallige samtaler over gjerdet. Naboen har f.eks. sagt at etter ham skal det ikke være ei krone igjen når han vandrer heden. «Jeg vil ha ekte sorg!» Hvorpå alle vi som satt i salen sprutet ut i latter.
Etter dette kom lingvisten Rolf Theil opp på scenen. Han har bodd 55 år i Oslo, og likevel snakker han fremdeles bred Grenlandsdialekt. Mellingen spurte om hvilken betydning Grenland Friteater har hatt for dialekten i Grenland. Theil mente at dette har vært positivt. Lars Vik fortalte at han ikke fikk lov til å snakke porsgrunnsk hjemme av Oslo-moren Bjørg Vik. Hun ønsket at han skulle snakke penere. Og ja – den gangen snakket han mye penere f.eks. i riksmediene enn når han var på den brune puben Sailors i Porsgrunn. Etter hvert har han brukt Porsgrunnsdialekten mye mer på scenen. Han viste også til Lenas språkshow, som har bidratt til å gjøre dialekten mer stueren. Rolf Theil la til at det ikke handler om slurvete språk når man snakker denne dialekten. Han påpekte også at i og med at vi i Norge ikke har hatt en tydelig overklasse som har etablert et presisjonsspråk, har dialektene i Norge fått utvikle seg. Dialektromantikken blomstrer. Her har helt klart også nynorsken som skriftspråk bidratt mye.
Lars Vik mente at han kan takke Rolf Theil for mange bidrag i boka «Jeg må ut«. For hvordan skriver man dialoger på porsgrunsk? «Dropp apostrofen,» sa Theil.
På spørsmål fra Ove Mellingen sa Lars Vik at dialogene med naboen Jan-Willy i boka er svært autentiske. Jan-Willy er skiftarbeider i industrien på Herøya, og i dette miljøet elsker man å provosere. Naboen kritiserer alt han gjør – bare for å provosere. Og så smilte han bredt, åpenbart fordi han liker sin nabo svært godt.
Da Ove Mellingen nevnte tall fra boka om noen ganske usannsynlige gåbragder, svarte Lars Vik at han selv foretrekker å gå relativt sakte. Men han går i stedet langt når han først er i gang. I følge Bypakka handler 24 % av alle bilturer i Grenland om avstander under 1000 meter. Dette kan jo ikke være bra for helsen. Selv finner han mye ro i å gå, han får «luftet vettet» som han sa.
Ove Mellingen hadde startet dagen med å gå fra Skien til Porsgrunn. Det tok naturlig nok lenger tid enn å kjøre bil. Han påpekte at vi sparer mye tid i dag på ikke å gå, men hva gjør vi egentlig med den tiden vi sparer? (Ja, si det … Skroller på mobilen? Min kommentar …)
Etter dette forlot Rolf Theil scenen, og Geddy Aniksdal kom opp. Hun var skikkelig i godlynne, og kom med den ene avsløringen etter den andre. Som at ektemannen er dårlig på å følge kart og har et stort forbedringspotensiale. Som at han er opptatt av å snakke hele tiden og utfordre henne på hva hun kan og ikke kan, mens hun kanskje foretrekker mer stillhet. Det utspant seg en form for kjærlig krangling på scenen, som Ove Mellingen umiddelbart tok tak i. De snakket om dynamikken på turene, og om det å gå sammen. Geddy Aniksdal innrømmet at hun går mye inne også, for hun har sofaangst.
Mot slutten av bokbadet spurte Ove Mellingen Lars Vik om hvorfor vi skal lese en bok om å gå. Holder det ikke lenge bare å gå? Jo …. sa Lars. Samtidig opplyste han at når man bor i en så liten by som Porsgrunn, så har dette sine fordeler. Folk kommer bort til ham og sier at de har blitt inspirert til å begynne å gå mer etter å ha lest boka hans.
Opprinnelig var det ett av barnebarna hans som inspirerte ham til å skrive denne boka. Det var en vanskelig bok å skrive, for han fikk ikke den samme redaktørhjelpen som med den forrige boka. Den første redaktøren ønsket dessuten at han skulle ta bort dialogene med «den jævlige naboen«, og det gjorde han også. Men disse dialogene kom inn igjen etter et redaktørskifte (om jeg ikke misforsto ham, der jeg satt på bakerste rad under bokbadet ….). Han fortalte også at hans for lengst avdøde far av og til blandet seg inn i skrivingen, men at han ikke lot ham slippe til. Helt til slutt illustrerte han at gangarter kan ha ulike uttrykk, og at han nå går på samme måte som faren hans gjorde, det vil si lettere fremoverbøyd og med begge hendene på ryggen. Selv om han opplevde denne gangarten som pussig mens faren levde …
Og med dette var bokbadet over. Lars Vik signerte bøker for alle som ønsket dette, og jeg fikk også en signatur i min bok, som jeg er i gang med å lese. En bokanmeldelse kommer så snart jeg er ferdig med den.
