Anmeldelse av «Jeg må ut» av Lars Vik (2025)

Cover of the book 'Jeg må ut' by Lars Vik, featuring a watercolor design with blue and green tones.

En bok om selve livet

Lars Vik (f. 1958) er dramatiker, skuespiller og mangeårig medlem av Grenland Friteater. Han er også sønn av forfatteren Bjørg Vik. I 2022 utga han boka «Bjørg Viks vei«, et personlig portrett av moren og hennes forfatterskap. «Jeg må ut» er hans andre bok, og denne lanserte han på Kafé K 20. september i år da han ble bokbadet av journalisten Ove Mellingen. Dette er en vandringsbok der erfaringene fra utallige turer sammen med kona Geddy danner rammen for både historiefortelling og refleksjon. (Lenkene peker til innlegg her på bloggen.)

Lars Vik går sjelden alene på de lange turene, men ofte på de korte turene i Porsgrunn og omegn. Én gang prøvde han seg på en solotur i Danmark, men det fristet ikke til gjentakelse. Det er i selskap med sin Geddy – “hun andre”, som hun ofte kalles i boka – han virkelig trives. Sammen har de lagt bak seg lange strekninger til fots: over Hardangervidda, pilegrimsleden mot Nidaros, og den mest ikoniske av alle pilegrimsturer; caminoen i Spania, på vei mot Santiago de Compostela. Og bare for å ha presisert det: egentlig handler det mest om å vandre.

I denne boka forteller Lars Vik blant annet om turen fra Almería til Granada. Vandringen er både konkret og jordnær, med beskrivelser av landskap, slitne muskler og dagligdagse rutiner, og samtidig full av tanker og assosiasjoner. Han fletter inn referanser til litteratur, som Virginia Woolfs «Til fyret«, og lar sitater danne grunnlag for egne refleksjoner.

Det særegne ved «Jeg må ut» er hvordan Lars Vik gjør vandringen til en fortelling om livet selv. Ett skritt foran det andre blir en metafor for utholdenhet, for å tåle repetisjon og finne mening i det enkle. Han skriver varmt om fellesskapet med kona, og det er tydelig at selve samgåingen er en grunnmur i både livet og boka.

Noe av det vakreste i boka er refleksjonene om vennskap og fellesskap. “Jeg ser på Jesper. Vi er venner. Det har vi vært lenge, jeg tror det forblir herfra og ut. Noen vennskap er skrudd sammen på en sånn måte at de tåler alt. Avstand, skilsmisser, sykdom, alder. Hva er sånne vennskap laget av?” (s. 218). Dette får oss som lesere til å stoppe opp og søke gjenkjennelse i våre egne liv. Ja, hva er slike vennskap laget av? Kanskje nettopp av en kombinasjon av mye felles levd liv selv om dette ligger mange år tilbake, minner som binder en sammen, en intuitiv samforståelse og historier man ikke trenger å fortelle fordi den andre allerede forstår – og, ikke minst, gjensidig tillit og respekt. Når vennskap rakner, handler det som regel om at tilliten og/eller respekten ikke er der lenger.

Samtidig lar Lars Vik også humor og jordnærhet få plass, og han byr rikelig på seg selv. Naboen Jan-Willy – ofte omtalt som “den jævla naboen” – lurer på om gåingen er en slags jålete aktivitet, en form for snobberi. Men det er faktisk det stikk motsatte som er tilfelle. For hva er vel mindre jålete enn å gå? Når andre suser forbi i en blankpolert doning – på to eller fire hjul – innebærer gåingen ingen ytre staffasje. Den handler om enkelhet, utholdenhet og nærvær. Dessuten vil ingen være i tvil etter å ha lest denne boka: her handler det om å være godt forankret på jorda, bokstavelig talt!

Her er vi ved kjernen av denne boka, som kler å bli lest langsomt: «Jeg må ut» er en bok som får deg til å tenke. Dessuten går jeg uten videre ut fra at boka vil inspirere andre til å ønske å gå mer. For hva er vel sunnere enn å ha en kropp som faktisk fungerer? Ikke bare gjør dette den fysiske delen av alderdommen enklere, men fysisk fostring forebygger også demens. Dessuten handler det om å komme seg bort fra asfalten og ut i naturen. En berikelse for sinnets sunnhet! Det er vinn-vinn uansett hvordan man enn snur og vender på det.

«Jeg må ut» er ikke bare en reiseskildring i inn- og utland, men en påminnelse om verdien av langsomhet, fellesskap og livslang kjærlighet. Den kan leses som en fortelling om vandringer i Norge og Spania, men enda mer som en indre reise. Lars Vik har lykkes med å skrive en bok som er både personlig, universell og tankevekkende. En bok som gir mening langt utover de tilbakelagte kilometerne.

Utgitt: 2025
Forlag: Kolofon
Antall sider: 271

En eldre mann smiler og holder opp to bøker med titlene 'Jeg må ut' og en annen, i et fargerikt miljø med kunstverk i bakgrunnen.
Lars Vik (Foto: Rose-Marie Christiansen)


Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.

1 hendelser på “Anmeldelse av «Jeg må ut» av Lars Vik (2025)”

  1. Tilbakeping: Lars Vik på Kafé K lørdag 20. september 2025 – Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Legg igjen en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese