Anmeldelse av «Vår ære og vår frykt – En personlig reise i det muslimske Europa» av Abid Raja (2024)

En bok som bidrar til økt forståelse

Abid Raja har med sine bøker blitt en viktig stemme i norsk offentlighet. Han er sønn av pakistanske innvandrere, jurist, stortingsrepresentant og tidligere statsråd, og ikke minst en mann som har gjennomført en klassereise som få andre. At han bruker sitt forfatterskap til å skrive om utenforskap, tilhørighet og muslimers livsvilkår i dagens Europa, gjør prosjektet både modig og nødvendig. I en tid der hatet mot islam og muslimer øker, trenger vi stemmer som hans.

Som i «Min skyld – En historie om frigjøring» har jeg valgt lydbokutgaven, og igjen oppleves det sterkt å høre Raja selv lese med sitt engasjement og sin inderlighet. «Vår ære og vår frykt – En personlige reise i det muslimske Europa» er en bok som kombinerer hans personlig livshistorie med en reise gjennom Europa og en analyse av samfunnsutviklingen. Han skriver om forsoningen med faren etter en vond oppvekst, en prosess som har gitt ham mulighet til å åpne dørene for familien, både i Norge og blant slektninger i Europa. Denne delen er rørende, og minner om hvor frigjørende det kan være å forsone seg med sin egen fortid.

Samtidig er boka en utforskning av hvordan muslimer lever i ulike europeiske land. Han besøker miljøer i Sverige, Tyskland, Belgia, Frankrike og Danmark, og spør hvorfor integreringen har gått galt noen steder, mens andre har lyktes bedre. Hvorfor har ghettoer vokst frem i Sverige? Hvorfor har Belgia vært så utsatt for radikalisering? Og hva kan vi lære av Danmarks mer målrettede innsats mot segregering?

Et av de sterkeste kapitlene handler om holdningen innvandrere møtes med i det norske samfunnet: kravet om takknemlighet. Raja spør med rette: Hvor lenge skal innvandrerbarn – andre, tredje, fjerde generasjon – måtte være «takknemlige» for å bo her? Når de deltar fullt ut i samfunnet, betaler skatt og bidrar på lik linje med andre. Når blir de ansett som norske? Dette spørsmålet går til kjernen av hva det vil si å høre til, og forhindre det farlige utenforskapet.

Et annet sentralt tema er den sosiale kontrollen i enkelte miljøer, blant annet det pakistanske. Raja beskriver hvordan særlig kvinner får sine liv begrenset av patriarkalske strukturer og æreskultur. Han viser hvordan denne kontrollen kan frata unge jenter muligheten til å velge livspartner, utdanning eller yrke fritt, og hvor destruktivt dette kan være for både enkeltmennesker og fellesskapet.

Raja reflekterer også over utenforskapet som mange unge opplever, og advarer mot at det kan føre til både radikalisering og motreaksjoner i form av høyreekstremisme. Han er bekymret over holdningene han møter hos innvandrerungdom på norske skoler, og spør hva som egentlig skjer når unge vender ryggen til fellesskapet. Samtidig tar han et oppgjør med de konspirasjonsteoriene som sprer frykt i majoritetsbefolkningen. Blant annet forestillinger om at muslimer skal «overta Vesten».

Boka har fått en blandet mottakelse, men jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor. Raja gir seg ikke ut for å være forsker. Han skriver som en samfunnsaktør, med egne erfaringer og sin posisjon som utgangspunkt, og det er nettopp derfor boka har kraft. Han peker på utfordringer, men også på mulige løsninger, som viktigheten av å unngå segregering og å bygge fellesskap på tvers.

Den delen som traff meg aller mest, er hans refleksjoner rundt foreldrene og deres livsbetingelser. Han forsøker å forstå hva som formet dem, og hvorfor de handlet som de gjorde, også når det gikk utover ham. Her ligger en humanitet som minner om Édouard Louis’ prosjekt: å prøve å forstå, ikke bare dømme. Og det bringer tankene til Karsten Isachsens ord i boka «Sint, sant, sunt«: man blir ikke voksen før man kan tilgi sine foreldre.

Avslutningsvis vil jeg understreke at jeg oppfatter Abid Rajas bok «Vår ære og vår frykt» som mer enn en personlig fortelling. Den er en appell til å ta utenforskap, sosial kontroll og polarisering på alvor. Den utfordrer både majoritetens krav om evig takknemlighet og minoritetens interne tvang. Raja viser at løsningen ligger i å bygge broer, skape tilhørighet og våge forsoning. Boka er et modig vitnesbyrd, og nettopp derfor bør den leses, diskuteres og tas på alvor.

Abid Rajas søster har tidligere bidratt med boka «Frihetens øyeblikk«, som jeg tidligere har omtalt her på bloggen. I løpet av relativt kort tid ønsker jeg også å lese Nadja Ansars bok «Min skam – en historie om forventninger og løsrivelse«. Nadja Ansar er gift med Abid Raja.

Utgitt: 2024
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider i papirboka: 271
Lydbokas varighet: 7 t 15 min.