Anmeldelse av «Da vi var yngre» av Oliver Lovrenski (2024)

Et rått bilde av ungdomsliv på kanten

(Jeg skrev denne anmeldelsen i 2024.)

«Da vi var yngre» er debutromanen til Oliver Lovrenski – og for en debut det har vært! Boka har fått anmelderne til å juble, og sekserne har trillet over en lav sko i riks- og lokalpresse. Lovrenski har reist land og strand rundt for å snakke om boka si, og blitt hyllet som et friskt pust i norsk litteratur.

Lenge tenkte jeg at denne romanen ikke var noe for meg. Kanskje ble jeg litt skeptisk av all hypen, kanskje følte jeg at tematikken lå langt fra det jeg vanligvis leser. Men så tenkte jeg at man tross alt må følge med i tiden – og jeg lånte boka på biblioteket.

Det første som slår en som leser, er selve språkføringen. Boka har et totalt fravær av store bokstaver og punktum. Grammatiske regler er kastet på sjøen, og teksten flyter i et langt, rytmisk og slangpreget uttrykk – en blanding av norsk, engelsk, arabisk, kroatisk, somalisk og gatas egne koder. Det er kompromissløst, og det er helt klart gjort med vilje. Dette er en del av prosjektet.

Men for meg ble dette en barriere. Jeg merket at jeg stadig irriterte meg over det jeg oppfattet som språklige blødmer, og det gikk dessverre ut over helheten. Det er mulig det hadde fungert bedre som lydbok – at det rytmiske, muntlige uttrykket da ville kommet mer til sin rett.

Innholdsmessig er dette en bok som gir innblikk i et oppvekstmiljø svært fjernt fra mitt eget. Vi følger ungdommene Ivor, Marco, Arjan og Jonas – kamerater i en flerkulturell bydel der gatas regler gjelder, og voksenverdenens rammer er fraværende eller uforståelige.

Det handler om vold, kriminalitet, rus, lojalitet og et forbruk av «damer» som får det til å vrenge seg i magen. Her finnes ingen foreldre som setter grenser, ingen lærere som når gjennom. Bare hverandre – og gatas nådeløse hierarkier. Det er brutalt, og det er mørkt.

Men så, mot slutten, skimtes likevel et håp. En gryende refleksjon. En antydning til at det finnes noe annet, at man kanskje kan velge en annen vei. Det kjennes ikke glanset eller pedagogisk – mer som et svakt lysglimt gjennom en skitten rute.

Lovrenski skal ha for motet og konsekvensen i prosjektet. Han har skrevet frem en bok som lyder helt annerledes enn det meste annet i norsk samtidslitteratur. Det er autentisk og rått – og for mange lesere har det truffet blink.

For meg personlig traff det ikke helt. Språket ble for mye, og jeg opplevde at det overskygget tematikken. Jeg savnet mer dybde i karakterene, mer stillhet mellom slagene, mer variasjon. Men det er nå meg. Jeg er fullstendig klar over at denne boka ikke nødvendigvis er skrevet for lesere som meg.

«Da vi var yngre» er uten tvil en spesiell bok. Den utvider hva vi forbinder med «norsk litteratur», og det i seg selv er viktig. Selv om den ikke falt helt i smak hos meg, ser jeg verdien av prosjektet – og for dem som finner klangbunn i teksten, er dette trolig en bok de aldri vil glemme.

Utgitt: 2023
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 239