Mesterlig om mor-datter-forholdet – igjen!
Vigdis Hjorth har gjort det igjen. «Gjentakelsen» er en helt rå, sjokkerende og dypt borende roman, skrevet i et språk som gnistrer av nerve og nødvendighet. Dette er Hjorth på sitt mest kompromissløse – og mest gjenkjennelige. Jeg kjente det langt inn i sjelen mens jeg leste om det intense, skadelige og uforløste forholdet mellom en mor og en datter.
Romanens jeg-person befinner seg midt i løsrivelsesfasen, den perioden i livet der man gjerne forsøker å ta grep om sin egen identitet, sin frihet. Men det finnes ingen luft å puste i. Moren er et nervøst aspeløv – livredd for at datteren skal havne i «uløkka», bli narkoman, bli ødelagt, bli noe annet enn det hun selv har kontroll over.
Foreldrekontrollen er ikke fysisk voldelig, men psykologisk kvelende. Det kulminerer da moren bryter alle grenser og leser datterens dagbok. Og ikke bare det: hun viser den til faren. Dagboka, dette private stedet der datteren har skrevet ut sine innerste tanker, fantasier og oppdiktede erfaringer.
Hun har diktet opp en seksuell debut – en erfaring som ikke har funnet sted. Men det er umulig å innrømme. Ikke da. Ikke når fantasien allerede er blitt behandlet som et faktum. Og dermed inntrer et skifte.
«Men den virkning den fikk, min første diktning, og den forferdelse den medførte, lærte meg noe avgjørende: At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og være sannere.» (s. 118)
Det er en av de mest slående og betydningsfulle innsiktene i hele romanen – og kanskje i forfatterskapet til Hjorth generelt. Det er også her tittelens «Gjentakelsen» får sin dobbelte klang. Ikke bare handler det om gjentakelser i det narrative – hvordan opplevelser fra barndommen kaster skygger over voksenlivet – men også om hvordan det som ikke ble sagt, ikke ble tatt på alvor, stadig må skrives frem, skrives om, gjentas.
Det skal vise seg at det ligger en dyp hemmelighet begravet i familien – noe foreldrene for all del ønsker å fortrenge. Noe moren vet, men ikke vil vite. Når datteren som voksen blir forfatter og får sitt gjennombrudd med bøker som tangerer det selvbiografiske, vekkes frykten: hva om sannheten slipper ut? Hva om det usagte ikke forblir usagt?
«Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro.» (s. 141)
Dette sitatet oppsummerer det eksistensielle paradokset Hjorth skriver frem: du blir fordrevet – og deretter anklaget for å ha forlatt.
Det borende, gjentagende, rytmiske språket som er så karakteristisk for Hjorth, er sterkt til stede også her. Hun skriver med en nesten messende tone – insisterende, granskende, gjentakende – og det skaper en intensitet i teksten som gjør det umulig å lese likegyldig. Alt må leses mellom linjene. Ingenting serveres på fat.
Det er nettopp i det uuttalte, det pågående, det uavklarte, at romanen får sin styrke. Hjorths romaner er ikke bare historier – de er tilstander. Psykologiske rom man stiger inn i, og som man ikke kommer helt helskinnet ut av.
«Gjentakelsen» er en roman jeg både ble urolig av og dypt beveget av. Den gjorde vondt. Den konfronterte meg med det vi ofte skyver unna i familiære relasjoner: hvordan kjærlighet kan kveles av kontroll, hvordan fortielse kan være mer voldsomt enn ord, og hvordan barnet – selv det voksne barnet – må kjempe en kamp for å vinne tilbake sin stemme.
For meg er dette en av Hjorths mest potente romaner. En roman jeg allerede vet jeg kommer til å vende tilbake til – for språket, for tematikken, og for det eksistensielle ubehaget den etterlater.
Utgitt: 2023
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 142
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
