Tredje bind i Morgenstjerne-serien
«Det tredje riket» er tredje bind i Karl Ove Knausgårds pågående romanserie som foreløpig er planlagt i fem bind. Fire er utgitt, og det femte kommer nå i høst. Denne boka oppleves som vesentlig mørkere enn de to foregående, og persongalleriet utvides ytterligere. De fleste karakterene er nye, med noen få unntak, og det kan iblant være krevende å orientere seg. Likevel aner vi forbindelseslinjer, noen løse tråder og tilbakevendende motiver som binder bøkene sammen, ikke minst gjennom morgenstjernen fra første bind, som fremdeles dukker opp litt her og der.
Tittelen «Det tredje riket» kan lett lede tankene til Hitler og nasjonalsosialismen, slik også Min kamp-serien vakte oppsikt for. Men slik jeg leser boka, finnes det ingen tematisk sammenheng. Her handler det snarere om et indre landskap, kanskje et eksistensielt «tredje rike», et slags mellomrom mellom det levde og det forestilte, det kjente og det som ligger bak det synlige. Det er uklart, og kanskje nettopp det er poenget.
Boka består av en rekke ulike fortellinger, alle ført i jeg-form, og springer mellom ulike miljøer og livssituasjoner. Vi møter blant annet presten Kathrine, som vi kjenner fra «Morgenstjernen«. Nå strever hun i ekteskapet med Gaute, og oppdager at hun er gravid. Det som tidligere var antydet som psykisk uro, har her utviklet seg til en mer alvorlig form for indre kamp. Hun forsøker å finne fotfeste mellom tro og tvil, mellom det jordiske og det guddommelige, og mellom kjærligheten og et stadig dypere mørke i seg selv.
Gaute, Kathrines ektemann, er praktisk, jordnær og trygghetssøkende, men også han er preget av en underliggende rastløshet og manglende evne til å nå inn til henne. Forholdet deres fremstår som et bilde på menneskets grunnleggende ensomhet, selv i nære relasjoner.
Helge er en av de mest sentrale nye karakterene. Han plages av skyldfølelse etter å ha vært vitne til at en mann får et illebefinnende og dør, uten at han griper inn. Først senere skjønner han at den døde var faren til Syvert, hovedpersonen fra «Ulvene fra evighetens skog«. Denne forbindelsen gir romanen en dypt menneskelig resonans: hvordan tilfeldige møter kan binde liv sammen på uforutsette måter. Helge bærer på både anger og erkjennelse, og blir et eksempel på hvordan Knausgård lar skyld og ansvar vokse frem som eksistensielle krefter i mennesket.
Jarle er en annen sentral stemme. Han er en mann med et analytisk sinn og en nesten vitenskapelig tilnærming til virkeligheten. Han forsøker å kartlegge bevisstheten, tankene og sansene våre som om de kunne tegnes inn i et mønster. Midt i boka lar Knausgård ham skrive essayet «Hjernekart», et avsnitt som bryter opp romanformen, men samtidig utdyper dens kjerne. Essayet reflekterer over hvordan menneskesinnet forsøker å ordne det uordnede, hvordan vi lager kart over noe som i virkeligheten er flytende og ubegripelig. Det fungerer som en nøkkeltekst i romanen, et slags metanivå der Knausgård åpner for spørsmål om hva virkelighet egentlig er.
Tove og Line er mindre fremtredende, men tilfører romanen viktige perspektiver. Tove er en kvinne som på sitt vis søker trygghet i hverdagen, men hvis liv gradvis rakner. Hun fremstår som et eksempel på hvordan Knausgård skriver fram den stille desperasjonen i vanlige liv. Line er yngre og mer direkte, men bærer på en sårbarhet som gjør henne mottakelig for det uforståelige som gjennomsyrer hele serien.
Ramsvik, en eldre mann, fungerer som en slags forteller i utkanten. Han er en som ser, men ikke helt forstår. Han minner om Knausgårds mange observatører og tilskuere: mennesker som befinner seg nær livets kjerne, men likevel står på siden av det.
Et fiffig og effektfullt grep Knausgård benytter her, er at han lar noen av karakterene vi kjenner fra tidligere bind få komme til orde, men nå gjennom partnerens blikk og stemme. Det gir ny innsikt, perspektivforskyvning og en følelse av at virkeligheten alltid har flere lag. Historiene speiler hverandre, og man skjønner at det ikke finnes én sannhet, men mange. Knausgård åpner dører, men lar dem stå på gløtt. Det er opp til oss lesere å tolke det vi får innblikk i.
Tittelen «Det tredje riket» viser seg å være flertydig. Den peker ikke mot politikk, men mot et slags indre landskap, et eksistensielt «tredje rike» mellom bevissthet og drøm, mellom det sanselige og det åndelige. Hos flere av karakterene finnes et fellestrekk: de befinner seg i overgangssoner, der virkeligheten ikke er entydig og grensene mellom liv, tanke og tro glir over i hverandre. Kanskje er dette riket nettopp stedet der mennesket, i møte med uforståeligheten, tvinges til å se seg selv slik det er.
Likevel må jeg – i alle fall for egen del – konkludere med at dette tredje bindet så langt er det svakeste i serien. Det er mye her som fascinerer, og flere enkeltpartier som er sterke, men helheten oppleves noe uforløst. Boka fungerer best når vi kjenner igjen forbindelser fra tidligere, og når menneskene i romanen får tid og rom til å utvikle seg på egne premisser.
Jeg går uten videre ut fra at Knausgård har en dypere hensikt med denne boka enn vi lesere ennå klarer å få øye på. Kanskje er «Det tredje riket» å betrakte som en slags overgang, en transportetappe inn mot de mer samlende og avslørende delene av romansyklusen. Det ville ikke overraske meg. Siste ord er neppe sagt.
Alt i alt en fin leseropplevelse i god Knausgård-stil – med glitrende språk, innsiktsfulle refleksjoner og skarpe observasjoner, men samtidig en bok som for meg opplevdes litt løsere forankret i det helhetlige prosjektet. Jeg leser videre med nysgjerrighet og forventning.
Utgitt: 2022
Forlag: Oktober forlag
Antall sider i papirutgaven: 483
Lydbokas varighet: 15 t 42 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
