Om å vokse opp i kaos
(Jeg skrev denne bokanmeldelsen i 2024.)
Den skotske forfatteren Douglas Stuart debuterte med «Shuggie Bain» i 2020 – og FOR en debut det var! Boka fikk umiddelbart stor oppmerksomhet og vant den prestisjetunge Bookerprisen samme år. Etter å ha lest boka, skjønner jeg hvorfor, for denne debuten er rett og slett en bragd!
Dette er en roman som både river i hjertet og imponerer med sitt litterære håndverk. Fortellingen om lille Shuggie er av den typen som setter seg fast. Den er hjerteskjærende, men også rørende vakker i sin skildring av en sønn som elsker sin mor – til tross for alt.
Hva gjør det med et barn å vokse opp med en mor som er alkoholiker – som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, langt mindre barna sine? Man skulle tro at dette ville vekke avsky eller bitterhet. Men det er det motsatte som skjer. Shuggie elsker moren sin med en nesten smertefull intensitet. Han beundrer henne. Hun er pen, velstelt, stolt og håpefull, selv om alt rundt henne rakner.
Vi befinner oss i Glasgow på begynnelsen av 1980-tallet – i et samfunn preget av industrinedleggelser, arbeidsledighet og dyp fattigdom. I denne tøffe virkeligheten vokser Shuggie opp som en annerledes gutt – feminin, følsom og utsatt for brutal mobbing.
Faren er for lengst ute av bildet, og søsknene forsvinner etter hvert ut av hjemmet. Bare Shuggie blir igjen – og holder fast i håpet om at han og moren skal klare seg. Han skjuler matpenger fra trygden, han dekker over når hun svikter, han prøver å opprettholde en slags orden i et liv som hele tiden truer med å gå i oppløsning.
Stuart skriver med stor innsikt og empati. Det er umulig å ikke bli rørt av skildringen av Shuggies lojalitet og håp – også når moren svikter ham gang på gang. Hun gjør narr av ham, hun prioriterer øl fremfor mat, hun lar seg utnytte av menn. Og likevel: han elsker henne.
Dette er en bok om kjærlighet som ikke forsvinner selv når alt annet gjør det. Om et barns evne til å se lyset i et menneske, selv når det mørkner.
At Douglas Stuart har hentet inspirasjon fra egen oppvekst, gjør boka desto sterkere – selv om det ikke er en ren selvbiografi. Det er åpenbart at han vet hva han skriver om. Miljøskildringene, de sosiale kodene, de ødelagte hjemmene og voldens nærvær – alt føles ekte og sant, men aldri spekulativt.
«Shuggie Bain» er en bok som gjør vondt, men som også gir noe tilbake. Den minner oss om hvor sterkt barn kan elske – og hvor mye ansvar de bærer, ofte altfor tidlig.
Dette er en roman jeg ikke kommer til å glemme med det første. Den sitter i kroppen lenge etter siste side. Og nå har jeg også fått med meg at boka skal filmatiseres – det blir spennende å se hvordan denne sterke historien blir overført til lerretet.
Anbefales varmt!.
Utgitt på engelsk: 2020
Utgitt på norsk: 2021
Oversetter: Hilde Stubhaug
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 452
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
