Steve – en film som setter seg fast i kroppen
Mitt forhold til forfatteren Max Porter, mannen bak boka «Shy» som denne filmen er basert på, er egentlig ganske begrenset. Jeg kjenner ham først og fremst gjennom romanen «Sorg er den greia med fjær«, som kom ut på norsk i 2017 og gjorde sterkt inntrykk på meg. Siden den gang er ytterligere tre romaner oversatt – «Shy«, «Lanny» og «Francis Bacons død» – men jeg har til gode å lese dem. Likevel var det noe med kombinasjonen av Porters univers og Cillian Murphy som gjorde at jeg ikke nølte et sekund da filmen «Steve» dukket opp på Netflix. Jeg er nemlig stor fan av Cillian Murphy og har skrevet om de fleste av filmene hans på bloggen: «Oppenheimer«, som han vant Oscar for, «Peaky Blinders«, «Small Things Like These«, «Breakfast on Pluto«, «The Wind that Shakes the Barley«, «Dunkirk«, «The Party«, «Intermission» – ja, listen er lang. At han nå spiller hovedrollen i filmatiseringen av Porters roman «Shy«, gjorde dette nesten umulig å gå glipp av.
Regien er ved Tim Mielants, som også sto bak flere av episodene i «Peaky Blinders«. Han har et skarpt blikk for det urolige, det uforløste og det som ulmer under overflaten. I «Steve» bruker han dette til å bygge en intens, klaustrofobisk stemning som ligger som et tynt, vibrerende lag over hele filmen. Kameraet følger både elever og ansatte tett, tidvis invaderende, og gir oss følelsen av å være fanget i det samme trykket som personene på skjermen lever med hver eneste dag.
Handlingen foregår på en spesialskole for gutter som strever med adferd, impulskontroll og sinne. Det skal lite til før det smeller, og lærerne må være både robuste, kloke og utholdende for å holde systemet sammen. Et TV-team er til stede for å lage dokumentar, men i stedet for å være flue på veggen tråkker de stadig over grenser og utnytter guttenes sårbarhet for å skape «bra TV». Vi følger dem alle gjennom et døgn der alt står i spenn: en elev som avskyr alt og alle, en annen som verken vet hvem han er eller hvor han hører til, og Shy – gutten filmen og romanen egentlig handler om – som får livet revet opp med røtter når moren ringer og sier at hun ikke vil ha noe mer med ham å gjøre. Shys fortvilelse og råhet er nesten fysisk merkbar; han er en gutt som kunne ha gått hvilken som helst vei, men som på et eller annet tidspunkt havnet i feil retning.
Midt i dette står Steve, spilt av Cillian Murphy, som skolens leder. Han er den som fortsatt klarer å se guttene bak fasaden, bak språket, bak volden. “Du kan bedre enn dette”, sier han, og han sier det så ofte at det nesten blir som et mantra. Det er troverdig og varmt, samtidig som vi forstår at han kjemper en kamp på flere fronter. Den enorme skyldfølelsen etter en bilulykke der et barn mistet livet – uten at han egentlig var skyld i det – ligger som en skygge over ham. Når presset blir for stort, tyr han til opiater for å holde seg oppe. Alt dette gjør ham til en sårbar og dypt menneskelig karakter, ikke bare en idealisert helt.
Lærerne rundt ham er trette, underbetalte og til tider på grensen til å kollapse. Likevel elsker de jobben sin. Intervjuene med TV-teamet viser dette tydelig: de ser guttene, også når ingen andre gjør det. De vet at hver enkelt av dem kunne ha endt helt annerledes dersom livet hadde sett litt lysere ut. Men presset er konstant, og når representanter for stiftelsen som driver skolen plutselig dukker opp og annonserer at skolen skal selges, tipper alt over i en ny fase. Hva skjer med guttene da? Og hva skjer med de voksne som har brukt seg selv helt ned til margen for å gi dem en sjanse?
«Steve» er en film som ikke gir enkle svar. Den viser hva det koster å ta imot barn og unge som ingen andre makter å håndtere. Den viser hvor sårbar denne type institusjoner er, både økonomisk, politisk og emosjonelt. Ja, slike skoler er dyre å drive. Ja, de krever enorme ressurser. Men filmen spør uten å rope: hva er alternativet? Hva skjer med disse guttene hvis vi gir opp? Hvilke kostnader er vi villige til å akseptere som samfunn når støtteordninger, spesialtiltak og relasjoner som faktisk virker, gradvis bygges ned?
Det er dette «Steve» treffer så sterkt i: den menneskelige prisen. Ikke bare for guttene som er midt i stormen, men også for fellesskapet rundt dem. Filmen minner oss om at spesialskoler ikke først og fremst er et budsjettspørsmål. De er et svar på en virkelighet som finnes, enten vi liker det eller ikke. Og når de voksne som står i dette arbeidet forsvinner, raser noe av fundamentet i samfunnet med dem.
Dette er en vond, vakker og intens film. Den holder deg fast, men ikke for å sjokkere. I stedet viser den noe sant om sårbarhet, relasjoner og betydningen av å bli sett, selv når man er på sitt mest uutholdelige. Cillian Murphy gjør en av sine fineste roller her; helt nedpå, helt menneskelig. Og Tim Mielants’ regi løfter Porters tekst til noe som både gjør vondt og varmer.
Du kan bedre enn dette, sier Steve. Filmen sier noe annet: Vi kan bedre enn dette. Hvis vi vil.
Innspilt: 2025
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Cillian Murphy (Steve), Tracey Ullman (Amanda), Jay Lycurgo (Shy), Simbi Ajikawo (Shola), Emily Watson (Jenny), Douggie McMeekin (Andy), Youssef Kerkour (Owen) m.fl.
Spilletid: 92 minutter
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
