Om språkets skjulte bilder og kunsten å skrive med større bevissthet
Det er noe eget ved å lese bøker som handler om selve skrivingen, om den litt mystiske prosessen som settes i gang når vi forsøker å sette ord på tanker, erfaringer og følelser. Kanskje er det derfor jeg umiddelbart lot meg fascinere av Magdalena Wagner Agdesteins bok om metaforer og skrivekunst. Agdestein har viet store deler av sitt faglige liv til å utforske hvordan språk, bilder og erfaringer henger sammen. Hun er førsteamanuensis emerita ved Universitetet i Tromsø og har skrevet doktorgrad om metaforer knyttet til psykisk sykdom. I tillegg har hun publisert en rekke fagartikler og antologibidrag om språk og litteratur, og hun har skrevet lærebøker samt en tidligere bok om metaforer sammen med Norunn Askeland. Hun skriver både på norsk og tysk, og har også utgitt skjønnlitteratur. Det er med andre ord en solid og erfaren språkforsker som står bak «Kunsten å skrive. Forstått og forklart gjennom metaforer«.
Min egen interesse for slike bøker handler om det stadig tilbakevendende ønsket om å skrive bedre, mer presist og mer levende. Jeg er alltid på jakt etter gode råd og faglige innspill som kan løfte språket, og derfor var det ekstra inspirerende å bla gjennom litteraturlisten bak i boka og kjenne igjen mange titler jeg allerede har lest: Karl Ove Knausgårds «Uforvarende«, Patti Smiths «Om å skrive«, Stephen Kings «Om å skrive«, Hans Olav Brenners «Om å skrive«, Marguerite Duras´ «Å skrive» og Niels Christian Geelmuydens «Skrivekunstens hemmeligheter«. Andre forfattere som Lakoff og James Wood, har jeg ennå ikke rukket å lese, men Agdestein fikk dem raskt opp på leselisten min. Selv om det var som å ankomme et rom hvor jeg har vært før, har jeg så langt hatt til gode å lese så inngående om bruk av metaforer.
Aller først tar boka for seg noe helt grunnleggende: Hva er egentlig en metafor? Mange av oss tenker umiddelbart på litterære bilder som poesi, symbolikk og kunstferdig språk. Men Agdestein viser hvor dypt dette fenomenet stikker. En metafor er ikke først og fremst et pyntet uttrykk, men en måte å tenke på. Den lar oss forstå én ting gjennom noe annet. Når vi sier at livet er en reise, tiden løper, eller at vi står fast, bruker vi kroppslige erfaringer for å gripe abstrakte fenomener. Metaforer er derfor ikke bare språklige figurer, men strukturer for tenkning, som små broer mellom erfaring og begrep.
Særlig interessant er skillet mellom levende metaforer og konvensjonaliserte – eller såkalte «døde» – metaforer. De levende kan overraske og åpne nye forståelsesmåter. De døde er blitt så integrert i språket vårt at vi knapt legger merke til dem. «Å gripe en idé», «å falle gjennom», «å bære en byrde» … Vi tenker ikke over at dette er metaforer. Men nettopp fordi de er så innarbeidet, former de hvordan vi tolker og navigerer i verden.
Et av de mest fascinerende kapitlene handler om hvordan metaforer brukes til å beskrive skriveprosessen. Det er slående hvor ulike forfattere er i sine forestillinger om skriving. Noen beskriver skrivingen som kamp, som Fjodor Dostojevskijs febrilske maratonøkter. Andre – som Virginia Woolf – så på skrivingen som en form for lytting og åpenhet. Stephen King står for en håndverksmessig tilnærming, der disiplin og rytme bærer teksten fram. Patti Smith og Niels Christian Geelmuyden representerer på sin side det intuitive, det sanselige, det nesten rituelle ved skrivende arbeid. Disse ulike metaforene sier ikke bare noe om personlighet, men om hvordan forfatterne faktisk jobber.
For meg ble høydepunktene de fire forfatterintervjuene Agdestein har med i boka. Her får vi et sjeldent innblikk i hvordan forfattere tenker i bilder, og hvordan disse bildene styrer både tekstens form og dens tilblivelse. Én forfatter beskriver skriving som å gå i en ukjent skog. En annen som en rytme som må finne sin egen puls. En tredje sammenligner det med å bygge et hus, og en fjerde snakker om nødvendigheten av å våge seg inn i villnisset der kontrollen glipper. Slik får metaforene en svært konkret funksjon: De gir retning, mot og struktur. Noe så og si samtlige understreker er viktigheten av å notere ned idéer med en gang de dukker opp. Vi tror vi vil huske poengene til senere, men det gjør de færreste av oss.
Agdestein viser hvordan metaforer ikke bare beskriver virkeligheten, men faktisk styrer hvordan vi tolker den. Et klassisk eksempel er de velkjente metaforene som minner oss om krig. Vi «angriper», «forsvarer oss», «vinner», «taper terreng» eller «løfter blikket». Men hva om vi heller så på argumentasjon som en dans, eller som bygging? Hvordan ville det påvirke måten vi diskuterer på? Slike eksempler gjør boka både tankevekkende og praktisk: den inviterer leseren til å bli mer bevisst på hvilke bilder man selv lever og skriver gjennom.
Mot slutten av boka utvider Agdestein perspektivet og viser hvordan metaforforskning ikke bare hører hjemme i litteraturen, men også i språkvitenskap, psykologi og filosofi. Metaforer er kroppslige, kognitive og kulturelle, og de påvirker alt fra hvordan vi erklærer kjærlighet til hvordan vi utformer politiske argumenter. Dette gir boka en dybde som gjør den både lærerik og tankevekkende.
Hva sitter jeg igjen med? En sterkere bevissthet om hvilke metaforer jeg selv lever og skriver gjennom. En ny forståelse av at språket ikke bare beskriver virkeligheten, men former den. Og en fornyet lyst til å utforske mine egne språklige vaner. Kanskje pusse dem, bryte dem opp eller rett og slett finne helt nye bilder å tenke gjennom.
Helt til slutt vil jeg trekke frem etterordet av Norunn Askeland, som på en bemerkelsesverdig klar måte understreker hva denne boka egentlig handler om. Askeland skriver om hvordan det å forstå skriveprosessen også innebærer å forstå hvordan språk skaper mening, det vil si at vi ikke bare uttrykker oss gjennom ord, men formes av dem. Skriving er alltid en bevegelse mellom det vi ønsker å si og det språket gjør mulig. Når vi blir mer bevisste på hvilke metaforer vi bruker, hvilke bilder vi stadig vender tilbake til, og hvilke vi kanskje har arvet uten å tenke over det, åpner det seg et større rom for refleksjon og frihet. Det blir lettere å velge, lettere å styre og lettere å finne sin egen stemme. Askelands refleksjoner klinger som et etterskrift til hele prosjektet: Skrivekunsten handler ikke bare om teknikk, men om å se verden – og seg selv – med skarpere blikk.
Denne boka anbefaler jeg varmt til alle skrive- og leseentusiaster! Her er det nemlig mye visdom å hente ut!
Utgitt: 2025
Forlag: BulBul Forlag 2025
Antall sider: 197
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
