Anmeldelse av «En reisende katts beretninger» av Hiro Arikawa (2017)

Et sårt og varmt farvel sett gjennom katteøyne

Jeg har selv en katt og har en tendens til å tillegge henne både tanker, følelser og en slags stilltiende visdom. Det er umulig å ikke tro at hun forstår mer enn hun viser. Kanskje nettopp derfor gikk denne romanen så rett inn i hjertet på meg.

Hiro Arikawa (f. 1972) er en japansk forfatter som for alvor slo gjennom med serien «The Library War«. «En reisende katts beretninger» er så langt den eneste av bøkene hennes som er oversatt til norsk.

Fortellingen åpner med at katten Nana tar ordet selv. Han snakker direkte til leseren, med tørr humor og en selvbevissthet som gjør ham umulig å ikke falle for. Vi får tidlig vite at han en gang var hjemløs, med en forlatt sølvgrå varebil som sitt territorium. Da han ble påkjørt og skadet, dukket Satoru opp. Satoro er et menneske med et varmt hjerte, og med en stillferdig godhet som aldri trenger store ord. Satoru tok ham med til veterinæren, og Nana fikk et hjem. Ikke fordi han ble «reddet», men fordi han selv valgte å bli.

Fem år senere endrer alt seg. Satoru begynner å selge ting, pakke bilen og ta farvel uten å forklare hvorfor. Han og Nana legger ut på en reise gjennom Japan for å besøke mennesker som har vært viktige i Satorus liv: en barndomsvenn, en kamerat fra ungdommen, et ektepar som driver et pensjonat for dyr etc. Under hvert besøk stiller Satoru det samme spørsmålet: Kan dere kanskje ta vare på Nana?

For Nana er dette dypt uaktuelt. Hans menneske er Satoru og ingen andre.

Fortellergrepet er en av romanens store styrker. Nanas fortellerstemme gir oss et skarpt og kjærlig blikk på menneskers liv, mens kapitlene som fortelles i tredjeperson fyller ut historien om Satoru, om hans oppvekst, vennskap og tap. Bit for bit forstår vi at reisen egentlig handler om å ta avskjed. Satoru er alvorlig syk, og tiden de har igjen sammen er i ferd med å renne ut.

Det er en rørende historie, men ikke på den sentimentale måten. Arikawa skildrer dødelighet med en mildhet som nesten gjør vondt og som samtidig trøster. Det handler ikke om at noe slutter, men om at noe skal få bæres videre. For de av oss som har vært så heldige å oppleve et dyr på sitt varmeste og mest lojale, gjør dette ekstra sterkt inntrykk.

«En reisende katts beretninger» er en vakker roman om båndet mellom et menneske og en katt. Det handler om valget om å høre til, og om lojaliteten som blir igjen når livet forandrer seg.

Etter å ha lest denne boka, kjente jeg at jeg så på katten min med et litt annet blikk. Nana har nok rett: Det er katten som velger mennesket. Og når valget først er tatt, er lojaliteten urokkelig. Forestillingen om katter som egenrådige og uinteresserte vesener blir stående tilbake som nettopp det – en forestilling, ikke noe som har med virkeligheten å gjøre.

Utgitt i Japan: 2017
Originaltittel: Tabineko Ripouto
Utgitt i Norge: 2025
Oversetter: Magne Tørring
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 287
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget.