Fra rå roman til litt for «pen» film
«Train Dreams» er en amerikansk film regissert av Clint Bentley. Filmen er spilt inn våren 2024 i delstaten Washington og hadde premiere på Sundance Film Festival i januar 2025. Den er basert på Denis Johnsons kritikerroste kortroman med samme navn, som i Norge kom ut under tittelen «Togdrømmer«. Dette er fremdeles den eneste av Johnsons bøker som er oversatt til norsk. (Lenken peker til min omtale av boka.) Filmen kan for tiden ses på NetFlix.
Den stille jernbane- og skogsarbeideren Robert Grainier (spilt av Joel Edgerton) står i sentrum for fortellingen. Vi følger ham fra barndom som foreldreløs til voksenlivet i et røft arbeidermiljø i det nordlige USA tidlig på 1900-tallet. Han forelsker seg i Gladys (spilt av Felicity Jones), og sammen skaper de en strevsom, men lykkelig tilværelse langt inne i villmarken. Det finnes en vakker enkelhet her: et hjem, et barn og en drøm om noe som kan vare og gi livet en retning og en mening.
Så slår tragedien inn. En skogbrann ødelegger huset deres, og både Gladys og datteren Kate forsvinner. Det som ga tilværelsen mening rives brutalt bort, og Robert etterlates alene med sorgen og minnene, og det i et land som samtidig gjennomgår enorme omveltninger. Dampkraft, skogsdrift og jernbane utvider horisonten, men for Grainier blir verden stadig trangere.
Filmen forsøker å gi oss innblikk i hans indre liv gjennom en fortellerstemme. Det er her filmen for min del begynner å vakle. Der romanen briljerer med stillhet, antydninger og det usagte, velger filmen i stedet å overforklare og tydeliggjøre. Det blir rett og slett en smule banalt innimellom, som om den ikke helt stoler på at bildene alene gir en tilstrekkelig forklaring.
Visuelt er «Train Dreams» vakker, og det står ikke på dét. Men det blir for mye av det polerte. Den amerikanske villmarken er filmet med en poetisk hengivenhet som gjør naturen til et eget karaktertrekk. Men nettopp dette gjør også noe med troverdigheten. At Gladys alltid ser nysminket og perfekt ut i hver scene, selv om tid og sted tilsier at det motsatte var vanlig, ble for meg et lite irritasjonsmoment som peker på filmens tendens til å forskjønne mer enn den viser livet som det var. Livet den gangen var et slit, men i det nydelige hyttelignende huset de bor i, for ikke å snakke om alle de romantiske picknickene de drar på, er dette fullstendig fraværende.
Jeg savnet også et tydeligere fokus på tiden handlingen foregår i. Hvordan USA ble bygget stein på stein, hvordan togskinner ble bygget, hvordan livet i skog og industri formet landets fremtid, fremveksten av byer med moderne bygninger osv. I romanen er dette et viktig bakteppe som gir historien dybde. Her ligger det mer i skyggen av en mer universell kjærlighetshistorie.
For meg står romanen igjen som det sterkeste verket. Johnsons tekst rommer mer tvil, råhet og eksistensiell tyngde enn det filmen klarer å fange. I filmen blir smerten vakker, og sorgen pen. Da mister den noe av sin troverdighet og sitt mysterium.
Når det er sagt så er «Train Dreams» absolutt er en følsom film med gode skuespillerprestasjoner og et stort hjerte. Den er sår og melankolsk på sitt eget vis. Men filmatiseringen kunne hatt et langt større potensiale om den hadde turt å være mørkere, villere og mer kompromissløs, slik som boka.
Så, dessverre: jeg ble ikke helt betatt denne gangen.
Innspilt: 2024/2025
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Joel Edgerton (Robert Grainier), Felicity Jones (Gladys) m.fl.
Spilletid: 102 min.
Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg
Abonner for å få de siste innleggene sendt til din e-post.
