Anmeldelse av «Du eneste – Historien om Gunvor Hofmo og Ruth Maier» av Hilde Hagerup (2025)

En kjærlighet som aldri fikk utviklet seg

«Du eneste» er en roman om to unge kvinner som fant hverandre midt i krigens motstand, og som ble revet fra hverandre før de rakk å leve det livet de drømte om. Hilde Hagerup gir Ruth Maier og Gunvor Hofmo tilbake historien sin, og det er både opprørende og vakkert.

Da «Du eneste» utkom, ble den møtt med unison begeistring og vant Brageprisen 2025. Kritikerne fremhevet hvor presist og følsomt Hagerup skriver, og hvordan hun gjør en historisk tragedie nær for unge lesere.

Romanen bygger på en sann historie om kjærligheten mellom Ruth Maier og Gunvor Hofmo. Ruth vokser opp i Wien i en trygg jødisk familie, full av bøker, dannelse og fremtidshåp. Hun er et skarpt, begavet menneske med en sterk litterær stemme allerede som ung. Men etter Anschluss mister hun både retten til å gå på skole og tilhørigheten i det samfunnet hun hadde vokst opp i. Moren hennes kjemper for å redde døtrene fra de nye lovene som gjør dem rettsløse i eget land. Ruth kommer til Norge med en koffert, en ukjent fremtid og en tro på at trygghet og frihet fremdeles er mulig.

Gunvor vokser opp i Oslo og bærer på en følsomhet som er både en gave og en stor sårbarhet. Hun sanser for intenst, føler for sterkt. Hun ønsker å være modig, men er redd for å være for mye, redd for ikke å bli tålt. Hun har et poetisk blikk på verden, en begavelse som senere skulle gjøre henne til en av våre mest markante lyrikere. Men som ung er hun mest et menneske som prøver å finne en plass der hun kan være seg selv.

Når Ruth og Gunvor møtes, blir alt plutselig lyst igjen. Ruth ser Gunvor. Gunvor våger å bli sett tilbake. Forelskelsen kommer stille, men kraftfullt: på skiturer og små turer gjennom byen, i blikk som blir stående litt for lenge, i en hånd som søker en annen. «Jeg syns du er fantastisk,» sier Gunvor. Slik oppstår et helt lite univers av gjensidighet og varme.

Men kjærligheten de deler er dobbelt forbudt. Samfunnet rundt dem tåler ikke to unge kvinner som elsker hverandre. Og for Ruth er det i tillegg livsfarlig å være jøde. Det er i dette spennet Hagerup skriver: om alt som brenner sterkt og er håpefullt, men som lever midt i en tid som gjør både kjærlighet og eksistens i seg selv usikker.

Fortellergrepet er svært virkningsfullt. Hagerup skriver innenfra, mens øyeblikkene skjer. Korte kapitler, med presise setninger og mye undertekst. Det er en tekst som får oss lesere til å holde pusten, som om språket forsøker å beskytte jentene fra det vi vet skal komme. Stillheten i språket bærer smerten for alt som ikke lenger kan forsvares med ord.

Når politiet kommer på døren i november 1942, finnes det ingen vei ut. Ruth deporteres med Donau og mister livet dagen etter i Auschwitz. Gunvor blir igjen i en verden der alt som var blitt viktig, er revet opp med roten. Herfra blir sorgen en livsform. Og diktene som senere gjør Gunvor Hofmo til et navn i norsk litteratur, springer ut av dette tapet.

«Du eneste» gjør historien nær. Den viser hva som kunne ha blitt et liv fylt av kunst, tanker, lengsel og kjærlighet, og hvordan alt kan slokkes fordi et menneske tilhører «et bestemt folk» eller elsker et annet menneske av feil kjønn i feil tid. Det politiske og det personlige ligger tett inntil hverandre.

Jeg leser sjelden ungdomsromaner, men her var utgangspunktet annerledes. Jeg hadde allerede et forhold til historien gjennom «Ruth Maiers dagbok» av Jan Erik Vold. Og da «Du eneste» i tillegg fikk Brageprisen, kjente jeg at jeg ønsket å lese om det som var før tapet. Om to svært begavede unge kvinner som elsket, skapte og håpet. Og som mistet alt.

Jeg er glad jeg leste denne boka. Den åpner for empati og ettertanke, og lar oss kjenne historien på kroppen. Den minner oss om at bak hver historie fra krigen er det virkelige mennesker som elsket og drømte. Og at noen av dem aldri fikk leve videre og oppfylle i det minste noen av drømmene sine … Det er sterkt!

Utgitt: 2025
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 181
Jeg har lånt boka på biblioteket.