Dikt skrevet med en sorg som er vanskelig å fatte
Gunvor Hofmo (1921–1995) regnes som en av Norges viktigste modernistiske lyrikere. Hun debuterte i 1946, og utga i løpet av livet 20 diktsamlinger. I dag leser vi henne gjerne i lys av hennes livshistorie, særlig den store kjærligheten hun mistet: den jødiske flyktningen Ruth Maier, som ble deportert og drept i Auschwitz i 1942.
Denne kjærligheten og dette tapet er i seg selv nok til å forme et liv, men for Hofmo ble det også kimen til et livslangt kunstnerskap. Hun hadde en sårbar psyke, og ble flere ganger innlagt på psykiatrisk sykehus. Vi vet ikke nøyaktig hvilke av diktene som er skrevet i perioder med innleggelse, men mye tyder på at sorgen, minnene, tapet og det eksistensielle mørket fulgte henne som en understrøm uansett hvor hun befant seg.
At nettopp Hilde Hagerups roman «Du eneste» og Jan Erik Volds dokumentariske arbeid i «Ruth Maiers dagbok» har gjort denne historien kjent for flere generasjoner, gjør det i dag nesten umulig å lese Hofmo uten å høre den tause stemmen etter Ruth.
Når man leser Gunvor Hofmos dikt, merker man en dobbel bevegelse: en lengsel etter menneskene og samtidig en konstant avstand til dem. Det finnes en dyp og nesten desperat kjærlighet til livet, samtidig som hun beskriver en verden som stadig glipper for henne. Diktene er ofte korte, men rommer en voldsom spenning mellom lys og mørke, mellom nærvær og fravær, mellom rop og stillhet.
Hofmos dikt regnes som tidligere nevnt som modernistiske, og det innebærer først og fremst at hun bryter med den tradisjonelle, bundne poesien der rim var viktig. I stedet bruker hun et fritt språk der rytme, gjentakelser og stillhet skaper mening. Diktene hennes forteller sjelden en historie. De forsøker heller å gripe en erfaring slik den kjennes fra innsiden. Ofte fragmentarisk, intens og vanskelig å sette ord på. Krigen, sorgen og tapet har skapt en verden som ikke lar seg forklare gjennom faste former eller klare sannheter, og språket speiler derfor denne uroen. Modernismen i Hofmos dikt handler om å gi uttrykk for det som har mistet sin plass: fremmedfølelsen, fortielsen, fraværet. Hun skriver ikke om livet slik det burde ha vært, men slik det oppleves når alt man hadde trodd på, plutselig har falt sammen.
Et dikt jeg særlig merket meg i denne samlingen, er «Rop ikke etter ilden». Diktet kommer med en advarsel som samtidig rommer et ønske. Som om ilden er både redning og fare, både varme og ødeleggelse.
Rop ikke etter ilden
Rop ikke etter ilden,
rop ikke etter glød,
i dens brennende flammer
finnes det bare død!
Hører du ville røster;
hjertet som ble forrådt
synker i angst fra dagen
og alt som de har begrått!
Ja, alt dagslys du eier
skal ild og død fortære.
Ilden er livets firende,
byrden ingen kan bære!
I mitt møte med dette diktet slo det meg hvor kroppslig savnet er skrevet frem. Det finnes en omsorg i advarselen, men også en erkjennelse av at noe en gang brant, og at den brannen ikke kan tennes igjen uten at alt går med. Vi leser tap, men også håp. Ilden finnes fortsatt som mulighet. Bare ikke her. Ikke nå. Ikke uten den som bar den med seg.
Hos Gunvor Hofmo føles det som om fraværet alltid er til stede i ordene. Det er ikke mørket i seg selv hun skriver om, men mørket etter lyset, etter et liv og en kjærlighet som ikke fikk livets rett. Diktene hennes bærer spor av det som ble avbrutt, av det som fortsatt gjør vondt å huske, men som er umulig å glemme. Samtidig finnes det i dem en ukuelig tro på mennesket. En overbevisning om at vi er verdt å redde, selv når vi svikter hverandre.
Hos Hofmo er stillheten også et språk. Sprangene i teksten, det uferdige og det hun holder tilbake, forteller minst like mye som det som står skrevet. Og midt i all sorgen finnes det plutselig små glimt av håp, særlig når hun løfter blikket mot «menneskene» igjen, som om hun prøver å minne både seg selv og oss om at fellesskapet, tross alt, fremdeles er mulig.
Å lese henne kjennes som å komme tett innpå en stemme som både tiden og verden forsøkte å kneble, men som fortsatte å skrive fordi poesien var det eneste rommet sorgen kunne få plass i. Det griper tak i oss og slipper ikke taket helt. Og det gjør at jeg ønsker å lese mer.
Jeg ser frem til å fortsette å utforske Gunvor Hofmos poesi.
Utgitt: 1948
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 67
Jeg har lånt boka på biblioteket
