Avslutningen av Åpen Bok 2026 – sterke møter med forfatterne Hilde Hagerup og Jakob Semb 21. mars 2026

Lørdagskvelden under Åpen Bok-festivalen i Rakkestad ble en verdig og stemningsfull avslutning på noen intense og innholdsrike festivaldager. Det var en kveld som rommet både det vakre, det personlige og det tankevekkende, akkurat slik gode litterære møter skal gjøre.

Avslutningskvelden åpnet med vakker sang av Kornelia Sletten Haugen, akkompagnert av pianist Ingvald Holmen Minge. Det satte tonen for resten av kvelden.

Deretter kom Hilde Hagerup og Jakob Semb på scenen, i samtale med Even H. Kaalstad, som ledet det hele med sin sedvanlige ro, varme og evne til å få forfattere til å åpne seg.

Hilde Hagerup var med på Åpen Bok første gang Åpen Bok-festivalen ble arrangert. Even fortalte at han den gangen oppfattet henne som en mild og litt beskjeden forfatter. Hun var omgitt av flere svært profilerte navn, og det kunne nesten virke som hun forsvant litt i mengden – helt til hun leste høyt. Da, fortalte Even, tok hun rommet fullstendig. Hun blåste nærmest de andre av banen.

Jakob Semb hadde også vært i Rakkestad tidligere, blant annet på gården til Even.

Begge forfatterne hadde gitt ut bøker tidligere, og Even pekte på at deres siste utgivelser på en måte hang sammen og samtidig ikke. Bøkene deres berører skeiv kjærlighet, men med svært ulike uttrykk.

Jakob Semb fortalte at han vokste opp i Tønsberg, og smilte da han sa at han den gangen mente han vokste opp på den riktige siden av Oslofjorden, men det var bare inntil han senere oppdaget den andre siden. Han er journalist, startet i Tønsberg Blad og arbeider i dag som kulturjournalist i Aftenposten. Han kjenner forlagsbransjen godt, og har tidligere gitt ut en sakprosabok om seksualitet. Med romanen «Jeg lover, jeg lyver» forsøkte han å forstå sin egen seksualitet. Han er åpen om at han er skeiv, men understreket samtidig at boka er fiksjonalisert, selv om den henter materiale fra eget liv.

Hilde Hagerup fortalte at hun alltid har vært glad i å lese og skrive. Hun vokste opp i en familie full av forfattere og skribenter – med Ingrid Hagerup som farmor. Hun arvet en skrivemaskin, og mens faren satt i naborommet og arbeidet med sine manus, satt hun ved siden av og skrev på sine egne tekster. Hun debuterte som forfatter som 22-åring, og er i dag 50 år og lever av skrivingen. Hun holder også skrivekurs.

Jakob fortalte på sin side at han aldri har gått på skrivekurs, og beskrev seg selv som selvlært.

Even trakk frem en episode som knyttet ham og Jakob sammen. Begge holdt 17. mai-tale samme år – Jakob som 18-åring i Tønsberg og Even i atskillig mer moden alder i Rakkestad. Da Even senere leste Jakobs tale, fikk han nærmest hakeslepp. Talene var nemlig forbausende like. Men mens Even fikk ros for sin tale, fikk Jakob kritikk. Even beskrev dette som urettferdig, og episoden illustrerer hvor mye tekst og ord faktisk kan bety.

Han understreket for øvrig betydningen av å skrive: med øvelse blir man god.

Samtalen dreide deretter inn på Hilde Hagerups roman «Du eneste«, og hva den har med henne selv å gjøre. (Lenken peker til min omtale av boka her på bloggen.) Hun fortalte om arbeidet med historien om Ruth Maier og Gunvor Hofmo – to kvinner som ble kjærester under andre verdenskrig. Ruth ble arrestert fordi hun var jøde, sendt med Donau til Auschwitz og drept rett etter ankomst.

Hilde sa at all historisk fiksjon henvender seg til vår egen tid, og at dette var noe som opptok henne sterkt. Romanen hadde mye av henne i seg. Hun mottok for øvrig Brageprisen for boka.

Hun leste også et utdrag fra boka – skildringen av det første møtet mellom Ruth og Gunvor, sett fra Gunvors perspektiv. Romanen veksler ellers mellom deres to stemmer.

Hun fortalte videre om Ruths bakgrunn: hvordan jødene mistet alle rettigheter i Østerrike i 1938, hvordan hennes yngre søsken kom seg til England, mens hun selv var for gammel til å bli med. Hun ble sendt til Norge, med planer om å ta artium før hun skulle videre til England. Slik gikk det ikke. Norge ble okkupert. Ikke fikk hun tatt artium og hun kom seg heller aldri videre til England. I stedet havnet hun på Feiring gård, hvor hun møtte Gunvor. Der var planen å jobbe for kost og losji.

De to kom fra helt ulike bakgrunner – Ruth fra en ressurssterk middelklassefamilie, Gunvor fra arbeiderklassen – men de hadde litteraturen felles. Ruths to bokkasser ble inngangen til deres forhold. Skildringen av dette møtet var sterk.

Hilde understreket at hun ikke ønsket at Holocaust skulle legge mørke skygger over hele fortellingen. Vi vet hva som skjer. Det visste ikke de.

Jakob uttrykte stor beundring for boka hennes, og sa at den traff ham sterkt, nettopp fordi skeiv kjærlighet så sjelden skildres slik i litteraturen. Han fremhevet også språket hennes som usedvanlig presist og fritt for klisjeer.

Samtalen dreide seg videre inn på seksualitet og erfaringer fra barndommen. Jakob snakket om hvor vanskelig det er å forstå hva som skjer i kroppen som barn, når man mangler språk for det. Han fortalte at han ble forelsket i en gutt som 14-åring, og da «kom ut av skapet», men at han i realiteten hadde vært homofil lenge før dette.

Han reflekterte også over hvorfor han ønsket å skrive denne historien. Kanskje var det først og fremst viktig for ham selv, sa han. Han hadde savnet litteratur som utforsker tidlig seksualitet – før tenårene. Mange snakker om barns lek og utforskning som noe ufarlig og universelt, men dette rommer ikke de erfaringene som faktisk betyr noe mer. Det er et tema det fortsatt er vanskelig å snakke om. Hilde var enig i at dette er et stort tabu.

Samtalen berørte også historie, politikk og vår egen samtid. Hilde fortalte om hvordan hun ser forbindelser mellom historien hun skriver om og det som skjer i verden i dag. Hun mente det ikke er noen motsetning mellom å fordømme Israels handlinger og samtidig ta avstand fra antisemittisme, og understreket at det å skrive om historien også er en måte å kaste lys over nåtiden på.

De snakket videre om åpenhet, identitet og hva det vil si å være skeiv. Even stilte spørsmål ved om ikke det viktigste er å få være den man er, uten nødvendigvis å måtte markere det hele tiden. Jakob utfordret dette og mente at stillhet ikke er det samme som frihet. Hvis man ikke kan snakke åpent om hvem man er, er man heller ikke fri.

Gjennom samtalen kom de tilbake til det som kanskje var kveldens viktigste tema: retten til å være seg selv. Begge var enige om at det i bunn og grunn er dette det handler om.

Kvelden ble avrundet med et nytt musikalsk innslag – blant annet en av Alf Prøysens vakreste viser.

Det var en avslutning som rommet både litteratur, livserfaring og ettertanke. En slik kveld man ikke bare går hjem fra – men tar med seg videre.