Dag Solstad i samtaler om litteratur, liv og erkjennelse
Jan H. Landro er en erfaren kulturjournalist, særlig kjent fra Bergens Tidende, der han gjennom mange år har skrevet innsiktsfullt om litteratur. Han kjenner feltet, og det merkes. Her går han ikke inn som akademiker, men som en nysgjerrig og kunnskapsrik samtalepartner.
Dag Solstad (1941–2025) er en av de virkelig store i norsk etterkrigslitteratur. Et forfatterskap som strekker seg over flere tiår, og som hele tiden har vært i bevegelse – fra det politiske engasjementet på 1970-tallet til de mer eksistensielle og eksperimenterende romanene som fulgte senere. Det er noe urokkelig ved alvoret hans. En motstand mot lettvinte svar. Mot det overfladiske.
Boka består av samtaler med Solstad frem til 2001, i forbindelse med bokutgivelsene hans. Disse har stått på trykk i Bergens Tidende.
Landro åpner med et eget kapittel – «Lengselen etter mening» – og det er en god inngang. Her tegnes det opp noen linjer som har betydning for den videre lesningen.
Vi møter Solstad som ung i Sandefjord. Han vokste opp i et ganske ordinært småbymiljø, men tok med seg noen erfaringer som likevel satte spor. Tapet av faren i ung alder nevnes, ikke som en enkel forklaring, men som noe som ligger der. Kanskje som en del av det som senere skal bearbeides, indirekte, gjennom litteraturen.
Det er også her beslutningen om å bli forfatter tar form. Ikke som et dramatisk vendepunkt, men som en gradvis erkjennelse. At det er gjennom skrivingen han kan nærme seg det som opptar ham.
Noe jeg festet meg ved er hvordan Solstad forholder seg til barndommen. Han skriver i liten grad om den. Det er ikke der tyngdepunktet ligger. I stedet er det voksenlivet som interesserer ham. Situasjoner der mennesket må stå til ansvar for egne valg, og der man ikke kan gjemme seg bak noe gitt. Barndommen er på en måte avsluttet. Det er i det åpne, uavklarte voksenlivet det virkelig står på spill.
Og så dette som Landro formulerer så presist: lengselen etter mening. Den går igjen gjennom hele forfatterskapet, men den skifter karakter. Først som politisk overbevisning. Senere som en mer urolig, og kanskje også mer ensom søken.
Samtalene beveger seg gjennom Solstads bøker, ikke systematisk, men likevel tydelig.
De tidlige bøkene – «Spiraler» (noveller, 1965) og «Svingstol og andre tekster» (prosatekster, 1967) – bærer preg av en forfatter som prøver seg frem. Allerede her finnes denne følelsen av fremmedhet, av å stå litt på utsiden.
Så kommer 1970-tallet. «Arild Asnes,1970» (1971) og «25. septemberplassen» (1974). Litteraturen knyttes tett til politikken. Det er et alvor over disse bøkene som det er vanskelig ikke å ta på alvor også i dag. Samtidig er det interessant å lese hvordan Solstad selv ser tilbake på denne perioden uten å avvise den, men heller ikke uten kritisk distanse.
«Gymnaslærer Pedersen» (1982) står der som en nøkkeltekst. Ikke bare som en roman om ml-bevegelsen, men som en roman om hvordan mennesker lar seg gripe av en tid, av en idé og av et fellesskap. Og hvordan man senere må leve med det.
Med «Roman 1987» (1987) og «Ellevte roman, bok atten» (1992) skjer det noe. Formen strammes til, og blikket vendes innover. Det er ikke lenger de store kollektive fortellingene som driver teksten, men det enkelte menneskets erfaring av å være til.
Og så «Genanse og verdighet» (1994). Jeg blir sittende lenge ved den. At noe så tilsynelatende lite – en lærer som mister fatningen i en klasse – kan romme så mye … Skam, verdighet, selvforståelse. Det er her Solstad virkelig viser hva han er i stand til.
«Professor Andersens natt» (1996) trekkes også inn. En roman som åpner for ubehagelige spørsmål om ansvar og passivitet. Hva gjør vi og hva gjør vi ikke når det virkelig gjelder?
Et av de mest interessante sporene i boka er refleksjonene rundt virkelighet og fiksjon. Solstad er tydelig på at litteraturen ikke skal speile virkeligheten direkte. Samtidig kommer den alltid fra erfaring. Det levde livet er der, men det må gjennom språket, gjennom formen. Det er først da det blir litteratur. Og kanskje er det nettopp der en form for sannhet oppstår. Ikke som fakta, men som noe som kjennes sant.
Det som trer tydelig frem, er hvor lite statisk dette forfatterskapet er. Solstad beveger seg hele tiden. Det som en gang var overbevisning, blir senere noe som må tenkes gjennom på nytt. Ikke forkastes, men forstås på en annen måte. Det er noe befriende i det. Denne viljen til ikke å låse seg fast.
Dette er ikke en bok som gir svar. Heldigvis. Den åpner, undersøker, lar ting stå. Landros introduksjon gir et godt utgangspunkt, og samtalene gjør resten. Samlet sett sitter jeg igjen med en følelse av å ha kommet nærmere, ikke bare Solstads bøker, men også måten han tenker på. Og kanskje er det nettopp det denne boka gjør. Den får en til å lese videre – mer oppmerksomt.
Jeg har hatt denne boka stående i bokhyllen i årevis, uten noen gang å lese den fra perm til perm. Den er dessverre ikke lenger i salg, men finnes heldigvis på biblioteket. For alle som er opptatt av Dag Solstads forfatterskap, er dette en bok det virkelig er verdt å oppsøke. Samtidig tror jeg man får enda mer ut av den dersom man allerede har lest noen av bøkene hans.
Utgitt: 2001
Forlag: Pax
Antall sider: 1999
