Anmeldelse av «Ellevte roman, bok atten» av Dag Solstad (1992)

Dag Solstads første bok om Bjørn Hansen

Dag Solstads «Ellevte roman, bok atten» kom ut i 1992, og er den første av tre bøker om Bjørn Hansen. Senere fulgte «17. roman» (2009) og «Roman 2019 – Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» (2019). Jeg visste dette før jeg begynte å lese, men det slo meg likevel hvor helstøpt denne første romanen er. Som om hele prosjektet allerede ligger der fra starten av og rommer de to neste bøkene før de ble til.

Boka åpner med at vi møter Bjørn Hansen, som nettopp har fylt 50 år og som står på jernbanestasjonen på Kongsberg. Det er fire år siden han flyttet fra Turid Lammers etter et fjorten år langt samliv. Allerede her ligger det noe avgjørende. Ikke dramatisk eller ikke høylytt, men et liv som har endret seg, uten at vi helt vet hvordan eller hvorfor.

Vi følger ham bakover i tid, inn i et liv som på mange måter bare har blitt til. Han studerer, men ikke av noen dyp overbevisning. Han blir optiker, ikke fordi han vil det, men fordi det lar seg gjøre. Han inngår relasjoner, men det er som om han aldri helt trer inn i dem. Det er noe med denne holdningen – eller mangel på holdning – som er både fascinerende og underlig på en og samme tid. Han lever, men han lever ikke helt sitt eget liv.

Forholdet til Turid Lammers gjør dette særlig tydelig. Hun vil noe. Hun søker scenen, uttrykket, anerkjennelsen. Når hun debuterer som skuespiller i Vildanden, blir hun faktisk sett, selv om rolletolkningen ikke er overbevisende (i alle fall ikke for Bjørn Hansen). Hun blir uansett omtalt og vurdert. Og selv om kritikken ikke er entydig begeistret, tas hun i det minste på alvor som kunstner.

Det er noe nesten smertefullt i kontrasten mellom dem. Hun går ut i verden og blir gjenstand for andres vurderinger. Han trekker seg unna. Hun utsetter seg for andres blikk. Han unngår det. Og samtidig lever de sammen i fjorten år. Jeg opplevde at dette forholdet sier mer om Bjørn Hansen enn noe annet i boka. For han står der hele tiden, litt på siden – også i sitt eget liv.

Noa av det samme gjør seg gjeldende i forholdet til sønnen. Det er ikke bare fraværet av omsorg, men hele relasjonen mangler en form for tyngde. Som om han aldri helt tar inn hva det innebærer å være far. Vennskapene hans har noe av det samme preget. Peter, Algo, og ikke minst Herman Busk … Alle er til stede, men Bjørn Hansen forblir en slags betrakter, også her.

Jeg likte veldig godt scenen der han og Herman Busk diskuterer Camilo José Cela. Det er noe lett og nesten uanstrengt over den samtalen, som bryter litt med resten av romanens tyngde. Han sier et sted at man ikke helt kan stole på det som blir fortalt hos Cela, og han viser til romanen «Pascual Duartes familie«. Det er vanskelig å ikke lese dette inn i romanen selv også. Hva er det egentlig vi ser? Et levd liv, eller et liv som bare passerer?

Så skjer det noe. Reisen til Øst-Europa. Sykdommen. Oppholdet på sykehus. Plutselig er kroppen ikke lenger til å stole på. Han mister kontrollen, og dermed også muligheten til å være den distanserte betrakteren.

Men det som virkelig setter seg, er det som følger etterpå. Den tanken som vokser frem hos ham, ønsket om å trekke seg ut av livet uten å dø. Det er en merkelig tanke, og samtidig fremstilt med en slik ro og konsekvens at den nesten fremstår logisk. Han vil ikke lenger delta. Ikke i arbeid, ikke i relasjoner, ikke i det som vanligvis gir livet form. Og så gjør han noe med det.

Jeg skal ikke skrive for mye om hvordan, men det er nettopp denne delen av romanen som gjør den så ubehagelig god. For dette er ikke et sammenbrudd. Det er et valg. Eller kanskje det nærmeste han noen gang kommer et valg.

Det er også her humoren kommer snikende. Den ligger der hele tiden, nesten umerkelig. I formuleringene, i situasjonene, i den litt tørre avstanden mellom det som skjer og hvordan det beskrives. Jeg tok meg selv i å smile flere ganger, men så kjente jeg på et ubehag umiddelbart etterpå. Det er denne dobbeltheten jeg kjenner igjen fra så og si samtlige av hans bøker.

Hvor lett er det ikke å la livet skje, i stedet for å gripe det og gjøre aktive og konkrete valg. Og hvor vanskelig kan det faktisk være å ta eierskap til de valgene man gjør, i stedet for å legge dette på andre.

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Takket være Alf van der Hagens foredrag på Porsgrunn bibliotek 11. mars i år, fikk jeg en fornyet lyst til å fordype meg i de av Dag Solstads bøker jeg ikke har lest tidligere. Og det kommer nok også en dag der jeg vil ønske å gjenlese noen av hans romaner. Særlig «Genanse og verdighet«, som jeg allerede har gjenlest, men garantert kommer til å lese flere ganger.

(Samtlige lenker i dette innlegget peker til mine egne blogginnlegg.)

Utgitt: 1992
Forlag: Oktober
Antall sider: 144
Jeg har lånt boka på biblioteket