Tredje og siste roman om Bjørn Hansen
Dag Solstad (1941 – 2025) er en forfatter jeg stadig vender tilbake til. Ikke fordi bøkene hans nødvendigvis griper meg med en gang, men fordi de gjør noe med meg over tid. De gjør at jeg fortsetter å fundere etter at jeg har lest ferdig. «Roman 2019» (2019) er den tredje og siste boka om Bjørn Hansen, etter «Ellevte roman, bok atten» (1992) og «17. roman» (2009). I disse to bøkene følger vi et liv som tar en ganske radikal vending, ikke minst gjennom det oppsiktsvekkende valget om å gjøre seg selv til ufør ved å late som han er lam og rullestolavhengig. Etter at han ble avslørt som forsikringssvindler og trygdemisbruker, måtte han sone en fengselsstraff. Dette er et grep som både provoserer og fascinerer, og som kaster lange skygger inn i denne siste boka. For Bjørn Hansen er ikke en som tar lett på ting, men som grubler og funderer mye over sin egen fortid.
Når vi møter Bjørn Hansen her, er han tilbake i Oslo. Livet hans er blitt stille. Nesten påfallende stille. Dagene går i faste rutiner, uten venner, uten egentlig tilhørighet. Han beveger seg rundt i byen, men uten å være en del av den. Det er noe avsondret over hele tilværelsen hans, som om livet foregår et lite stykke unna ham selv. Det er fra dette stedet romanen åpner seg, gjennom refleksjoner om fortiden og et levd liv.
Dette er nemlig først og fremst en bok om erindring. Om å se tilbake på det livet som en gang ble levd, og forsøke å forstå det. Tankene går til tiden i Kongsberg, til forholdet til Turid Lammers, til rollen som far og til de valgene som skulle komme til å prege resten av livet hans.
Men det er også en bok som åpner mot neste generasjon. Wiggo, barnebarnet, trer inn i teksten som en slags motpol. Han er ung, student og opptatt av litteratur og filosofi. På mange måter representerer han en ny begynnelse, et liv som ennå ikke er levd ferdig. Samtidig oppstår det en avstand mellom ham og Bjørn Hansen. De møtes ikke som likeverdige, men som to som står på hver sin side av et livsløp.
Romanen beveger seg frem og tilbake mellom nåtid og fortid. Vi følger Bjørn Hansen i hans nåværende, avdempede tilværelse, samtidig som vi får innblikk i hvordan livet hans tok form. Det er lite ytre handling. Det meste skjer i refleksjonen, i forsøket på å få et liv til å gi mening i ettertid.
Mot slutten oppsøker Bjørn Hansen Wiggo. Han går opp i en bygård, leter seg frem, ringer på, blir sluppet inn og ført videre innover. Scenen er konkret og nesten nøktern. Men den rommer også noe uavklart.
Det som utspiller seg mellom dem, er ikke dramatisk i tradisjonell forstand. Det er snarere preget av avstand. Wiggo fremstår ikke som en forlengelse av Bjørn Hansen, men som et eget menneske med sitt eget liv, sine egne tanker og sitt eget rom.
Og der stanser romanen. Ikke med en konklusjon, men med et møte som ikke helt blir et møte.
«Roman 2019» er en bok som beveger seg langsomt og ettertenksomt. Den krever litt av leseren. Men den gir også noe tilbake nettopp i denne langsomheten. Den handler, slik jeg leser den, om hva et liv blir til når det en gang er levd, og om hvor vanskelig det er å forstå det fullt ut. Og kanskje er det nettopp dette Solstad etterlater oss med: ikke med svar, men en erfaring av at et liv aldri lar seg oppsummere helt. Det må bare tenkes videre.
Utgitt: 2019
Forlag: Oktober
Antall sider: 107
Jeg har lånt boka på biblioteket
