Det er ikke ofte man får anledning til å høre en forfatter eller litteraturformidler snakke så åpent og inngående om en av Norges mest særpregede forfattere som det vi fikk oppleve da Alf van der Hagen besøkte Porsgrunn bibliotek. Utgangspunktet for foredraget var boka «Dag Solstad. Uskrevne memoarer«, en samtalebok som første gang kom ut i 2013.
(Samtlige lenker i dette innlegget peker til mine bokomtaler av Dag Solstads bøker her på bloggen. Bildene har jeg selv tatt.)
Boka regnes gjerne som det nærmeste vi kommer en selvbiografi fra Dag Solstad. Den bygger på et tjuetalls intervjuer som van der Hagen gjennomførte med Solstad over flere år. Samtalene ble senere bearbeidet til en lang og usedvanlig åpen dialog om liv og litteratur. Her forteller Solstad om slekt, barndom og ungdom, om voksenliv og alderdom, om kunstnerisk selvsikkerhet og sosial usikkerhet, om politikk, tidsånd og historiebevissthet – og ikke minst om diktning. Da boka kom ut, ble den tildelt Kritikerprisen for beste sakprosabok.
I den nye utgaven som nå foreligger, er boka utvidet med flere intervjuer gjort etter at den første utgaven kom. Den avsluttes med et siste kapittel med tittelen «Tredje, og siste, intervju om Bjørn Hansen».
Alf van der Hagen har skrevet flere bøker i samme sjanger. Han har blant annet hatt tilsvarende samtaler med Ingvar Ambjørnsen. Men, som han selv understreket under foredraget, kunne de to forfatterne knapt vært mer forskjellige. Ambjørnsen var langt mer utadvendt og spontan i intervjusituasjonen, mens Dag Solstad kunne være en krevende samtalepartner.
Solstad uttalte en gang: «Jeg byr ikke på meg selv». Det var en formulering som sier mye om forholdet mellom forfatteren og offentligheten. Han kunne være vanskelig, til tider direkte vrang, som intervjuobjekt. Samtidig var han opptatt av å holde klare grenser mellom sitt private liv og sin litteratur. Det var, som van der Hagen uttrykte det, nærmest vanntette skott mellom den levde virkeligheten og det han skrev.
Solstad mente også at biografiske forhold i liten grad forklarte litteraturen. Han skal en gang ha sagt at selv om han aldri hadde vært gift og hadde vært barnløs, ville det ikke ha endret noe vesentlig ved det han skrev. For ham var litteraturen noe annet enn privatlivet.
Likevel kom samtalene mellom de to også inn på oppveksten. Solstad vokste opp med en mor som han selv beskrev som vanskelig. På et tidspunkt skal han ha sagt at hun egentlig ikke burde hatt barn. Van der Hagen fortalte at han først senere forsto hvor alvorlig en slik uttalelse egentlig var. Solstad selv sa at han aldri kom til å skrive om moren sin – det hadde han ikke nerver til. Han ville ikke bli «en ny Mykle», som han uttrykte det.
Van der Hagen fortalte også litt om sin egen bakgrunn. Han kom fra kritikermiljøet og var med på å starte tidsskriftet Vagant sammen med andre grunnfagstudenter. Senere arbeidet han i NRK. Han beskrev seg selv som en kritiker som kunne være både skarp og litt ufin i tonen. Etter hvert oppdaget han at det var langt mer interessant å snakke med forfattere enn å skrive kritikker om dem.
De første intervjuene med Solstad ble gjort for radio, senere publisert i Vagant, og samlet i boka «Dialoger» fra 1993. Siden har van der Hagen utgitt en rekke bøker i samme sjanger. Selv understreket han at det alltid innebærer en risiko å skrive slike bøker. Samtalebøker kan lett bli flate eller lite interessante dersom samtalen ikke virkelig åpner seg.
Det første intervjuet han gjorde med Dag Solstad fant sted i 1992, i forbindelse med utgivelsen av «11. roman, bok 18«.
Under foredraget gikk van der Hagen gjennom Solstads forfatterskap tiår for tiår.
1960-tallet var en eksperimentell periode. Romanen «Irr! Grønt!» vakte stor oppmerksomhet da den kom ut. Solstad var bare 28 år gammel da boka ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. De svenske jurymedlemmene ønsket at han skulle vinne, mens de norske satte seg imot. De mente at det ikke var passende at en så ung forfatter skulle motta en så prestisjefylt pris.
Solstad selv opplevde nominasjonen som en bekreftelse. Etter dette betraktet han seg som en betydelig forfatter.
På denne tiden var han også knyttet til miljøet rundt tidsskriftet Profil, der blant andre Paal-Helge Haugen, Jan Erik Vold, Einar Økland, Liv Køltzow og Espen Haavardsholm deltok. Solstad beskrev senere dette miljøet som sitt egentlige universitet.
På 1970-tallet gikk Solstad inn i sin politiske periode. Han erklærte seg som kommunist og skrev blant annet romanen «Arild Asnes 1970«. Van der Hagen fortalte samtidig mer hverdagslige historier om forfatteren. Solstad kunne være utrolig klønete i praktiske gjøremål – han klarte knapt å skru i en lyspære. På kjøkkenet derimot, var han god.
En periode ble han også engasjert av AKP-ml-bevegelsen til å skrive om den venstreradikale motstandskampen under andre verdenskrig. Han mente selv at noe lignende kunne skje igjen, og var på den tiden overbevist om at Sovjetunionen representerte den største trusselen mot verdensfreden.
Solstad reflekterte også over hvem litteraturen egentlig nådde frem til. Han mente at verken han selv eller andre forfattere egentlig klarte å skrive arbeiderklasselitteratur. Arbeiderklassen leste ikke disse bøkene – de leste Morgan Kane. Det var middelklassen som leste romanene. Dermed, mente han, var det middelklassen som i praksis hadde størst kulturell frihet.
Romanen «Gymnaslærer Pedersen» skrev han på bare et halvt år. Han ønsket å være først ute med en roman om AKP-ml-bevegelsen – og å gjøre det på en måte som gjorde det vanskelig for andre å følge etter. Boka ble en stor bestselger.
Van der Hagen fortalte også om hvordan intervjuene til «Uskrevne memoarer» ble til. De møttes ofte flere kvelder i måneden, og samtalene kunne vare i fem–seks timer. Målet var å unngå at Solstad svarte på autopilot. Han skulle tenke mens han snakket.
Metoden hadde også et mer uformelt element: Van der Hagen hadde gjerne med seg to flasker rødvin av god kvalitet. Det bidro til å smøre samtalen, som han sa. Solstad kunne da bli litt mer løsmunnet.
Alle samtalene ble tatt opp på bånd og senere skrevet ut. Men det største arbeidet var redigeringen. Van der Hagen kuttet store mengder tekst for å få samtalen til å fungere som bok.
Solstad ønsket ikke å lese manus før boka ble utgitt. I ettertid sa han at det kanskje var like greit. Hadde han lest teksten på forhånd, ville han antagelig ha strøket halvparten.
Van der Hagen trakk også frem et berømt bokbad på Rockefeller der Eva Bratholm intervjuet Solstad. Under dette intervjuet ble Solstad etter hvert ganske vrang. Han var lei av spørsmål som forsøkte å tolke skjulte betydninger i bøkene hans. Det, mente han, var leserens oppgave – ikke forfatterens. Dessuten ville han ikke drømme om å utlevere sine romanfigurer!
På 1980-tallet kom romaner som «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige«. Mange oppfattet Solstad som morsom, men det likte han dårlig å få høre. Humor var ikke noe han selv ønsket å bli definert gjennom.
I 1987 kom romanen «Roman 1987«, som senere ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris.
Solstad mente at så lenge man skriver godt, kan man skrive om hva som helst.
På 1990-tallet kom blant annet «Ellevte roman, bok atten«. I denne perioden blir forfatterskapet mørkere. Troen på de store politiske forandringene er borte. Hovedpersonene opplever ofte livet som uutholdelig og forsøker å trekke seg ut av samfunnet.
I «Genanse og verdighet» møter vi norsklæreren Elias Rukla, som føler at kulturarven han forsøker å formidle ikke lenger har noen plass i samfunnet. Når elevene viser likegyldighet overfor Ibsen, opplever han det som et personlig nederlag.
I «Professor Andersens natt» ser hovedpersonen et mord gjennom vinduet under julemiddagen – men velger å ikke ringe politiet. Romanen kretser rundt skyld, ansvar og moralsk passivitet.
Romanen «T. Singer» gir en stillferdig skildring av et tilsynelatende grått liv, men også av forholdet mellom en stefar og hans stedatter.
På 2000-tallet ble Solstads bøker stadig mer eksperimentelle. I «16.07.41« skriver han mer selvbiografisk – tittelen er hans egen fødselsdato. I Armand V. – fotnoter til en uutgravd roman bryter han igjen med tradisjonelle romanformer.
Van der Hagen trakk også frem to av Solstads mer spesielle bøker fra de senere årene. Den ene er «En sann svir!» fra i fjor vår. Det er en bok om travsport. Her lar Solstad navnene på travhester og løp strømme gjennom teksten i et nesten ustanselig tempo. Det er åpenbart at forfatteren har hatt det storartet mens han skrev den, og entusiasmen hans for sporten er smittende. Samtidig er dette en bok som ligger et godt stykke utenfor det mange forbinder med Solstads forfatterskap. Den andre boka van der Hagen nevnte, var Solstads bok om sin egen Telemarksslekt. Den beskrev han med en viss humor som nærmest uleselig. Den er tettpakket med navn, slektslinjer og genealogiske detaljer, og kan oppleves mer som et arkiv enn som en fortelling. Kanskje hadde den fungert bedre som lydbok, foreslo han, gjerne avspilt i halvannen hastighet.
Mot slutten av foredraget kom van der Hagen tilbake til Solstads barndom. En artikkel av Inga Torkildsen i Morgenbladet har nylig reist spørsmål om hvorfor kritikere i så liten grad har tatt opp Solstads vanskelige oppvekst. Van der Hagen mente dette er en interessant diskusjon, fordi det kan utvide forståelsen av hvem Solstad egentlig var. For øvrig har han et godt stykke på vei beskrevet sin oppvekst i «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger«.
Avslutningsvis nevnte han forholdet mellom Dag Solstad og Jonas Gahr Støre. Støre holdt minnetalen under Solstads bisettelse. Van der Hagen beskrev talen som rørende.
Bisettelsen fant sted 1. april 2025 – nesten som om Solstad selv, med sin særegne ironi, hadde lagt inn en siste spøk med døden.
Foredraget ga et fascinerende innblikk både i Dag Solstads forfatterskap og i mennesket bak bøkene – og i det uvanlige samarbeidet mellom en forfatter som «ikke byr på seg selv» og en intervjuer som likevel klarte å få ham til å snakke.
Tilbakeping: Anmeldelse av «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» av Dag Solstad (1984) – Rose-Maries litteratur- og filmblogg