Å lese Solstad for siste gang
Jeg har lest Dag Solstad i mange år. Ikke alt og heller ikke alltid i riktig rekkefølge, men tilstrekkelig til at han for meg har blitt en forfatter som jeg stadig vender tilbake til. Han er en forfatter man er nødt til å forholde seg til. Hans like finnes ikke, for han er ganske enkelt svært spesiell.
Derfor er det noe egenartet ved å lese «Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger«, vel vitende om at dette er den siste boka han rakk å skrive før han døde. Den ble utgitt etter hans bortgang, og fremstår som et sluttpunkt. Ikke som et endelig oppgjør, men som en siste, nøktern bevegelse i et forfatterskap som aldri har vært opptatt av å gi leseren svar.
Boka er helt umiskjennelig Solstad. Språket er resonnerende, omstendelig, selvkorrigerende og til tider uhyre morsomt. Jeg har tidligere hørt noen lydbøker der Dag Solstad selv leser, og det var stemmen hans jeg hørte mens jeg leste. Den tørrvittige humoren ligger der hele tiden, ofte nesten skjult mellom linjene. Flere ganger tok jeg meg i å smile og tenke at Solstad kanskje selv ikke var fullt klar over hvor morsom han faktisk var. Det er ikke en humor som søker latter, men som oppstår i presisjonen, i insisteringen, i de små forskyvningene i språket.
Innholdsmessig vender Solstad blikket innover mot egen familie og barndom. Foreldrene trer frem som sentrale skikkelser, men også som representanter for en familiekultur der mye ikke ble sagt høyt. Det handlet ikke om løgn, men om en stilltiende forståelse av hva man lot ligge.
Et sentralt poeng i boka er hvordan tausheten fungerte strukturerende, ikke bare beskyttende. Den skjermet de voksne mot ubehag, men gjorde samtidig noe med barna. Dessuten skapte den et rom der fantasien, mistanken og de uuttalte forklaringene fikk fritt spillerom. Dette skriver Solstad frem med en nøkternhet som gjør det hele desto sterkere. Han forklarer ikke, men viser hvilke konsekvenser dette fikk.
Et annet moment som gjør inntrykk, er Solstads erkjennelse av at han tidlig oppfattet seg selv som kommunist. Dette var en erkjennelse han ikke kunne dele med faren. Ikke fordi den måtte forklares i detalj, men fordi den ganske enkelt ikke lot seg si høyt. Også her er det tausheten som ble avgjørende. Det politiske ble ikke bare et standpunkt, men noe som måtte bæres i stillhet, som en indre overbevisning uten språk i familien. Spenningen mellom lojaliteten til faren og vissheten om egen overbevisning blir stående som et tidlig uttrykk for det som går igjen i boka: erfaringer som formes nettopp av det som ikke kunne uttales.
Foreldrenes kolonialhandel og konkursen som fulgte ble et viktig vendepunkt. Konkursen innebar ikke bare et økonomisk tap, men også et sosialt fall, og kanskje først og fremst et tap av verdighet. Faren døde tidlig, i 1953, og forblir et uavklart punkt i Solstads liv. Det finnes ingen avsluttende samtale, ingen forsoning, ingen forklaring. Bare et fravær som blir stående i livet hans.
Det meste av handlingen foregår i etterkrigstiden, men fortelles fra et nå-punkt i 2022, med alt det innebærer av alder, tid og begrensning.
En viktig, men også litt gåtefull skikkelse i boka er Cato, Solstads eldre bror. Han trer ikke frem i kraft av dramatiske handlinger, men snarere ved at han gradvis forsvinner ut av familiens hverdagsliv. Forholdet hans til Spania blir et bilde på dette. Det handler om et annet liv, et annet sted, og en annen retning.
Også her er det påfallende hvor lite som faktisk sies. Cato forklares ikke, og han dømmes ikke. Han blir stående som et uttrykk for det uuttalte i familien, for valg som aldri blir gjort eksplisitte, men som likevel fikk stor betydning.
Solstad skriver selv at ambisjonene for boka ikke ble slik han hadde tenkt. Resultatet er en tynn liten flis av en bok, knappe 105 sider. Likevel rommer den forbløffende mye. Kanskje nettopp fordi han har vært så streng med seg selv. Dette er ikke en bok som vil favne alt. Den vil holde seg der det gjør vondt.
Noe av det sterkeste i boka er erkjennelsen av at Solstad ikke skriver for å rydde opp i fortiden, men for å holde den ut. Det finnes ingen svar her og heller ingen avsluttende innsikt som gir ro. Bare et vedvarende arbeid med å se, formulere og avgrense, igjen og igjen.
For meg fremstår «Endelig! Lykken» som en verdig avslutning på et helt enestående forfatterskap – i direkte forlengelse av en livslang insistering på å tenke, tvile og skrive seg frem, uten å gi etter for behovet for konklusjoner.
Utgitt: 2025
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 105 sider
Jeg har lånt boka på biblioteket
