Å se uten å vike unna
Jeg har lest det meste av det Ferdinand von Schirach har skrevet; novellene, romanene, essayene. Jeg har elsket dem alle, og samtlige er omtalt her på bloggen. Bøkene hans er ikke behagelige, men kompromissløse i sitt alvor.
Von Schirach skriver med en sjelden kombinasjon av juridisk presisjon og litterær tilbakeholdenhet. Han insisterer på å se det menneskelige uten forskjønning, samtidig som han ikke dømmer. Og han gjør det med et språk som er stramt, kjølig og dypt moralsk. Fortellerstemmen hans er intellektuell og klok.
Denne boka er annerledes det han har skrevet tidligere. Den er mye mer personlig og mer åpen.
Forfatteren og bakgrunnen
Von Schirach er utdannet jurist og har arbeidet som forsvarsadvokat i mange år. Det preger hele forfatterskapet hans. Ikke i form av tekniske redegjørelser, men gjennom et grunnleggende blikk på skyld, ansvar og rettferdighet, og på alt det domstolene og jussen ikke kan løse. Han er også barnebarn av Baldur von Schirach, en av Hitlers nærmeste menn. Denne historiske arven ligger som en taus bakgrunn i mye av det han skriver: bevisstheten om hvordan ondskap kan bli normalisert, administrert, forkledd som plikt og orden.
Hva slags bok er dette?
Dette er ikke en memoarbok i tradisjonell forstand. Snarere er det en fragmentarisk erindringsbok, satt sammen av korte tekster, møter, refleksjoner, reiser, kunst- og litteraturreferanser. Noen kapitler tar utgangspunkt i konkrete rettssaker, andre i kunst, film eller musikk, andre igjen i sykdom, omsorg og kroppslig sårbarhet. Til sammen danner de et bilde basert på ting han har erfart, men uten å være kronologisk. I stedet for å samle trådene, lar ham dem ligge åpne.
Møtene som bærer teksten
Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg, er blant annet skildringen av møtet med Imre Kertész. Ikke fordi det er dramatisk, men fordi det er så nøkternt. Kertész, som overlevde Auschwitz og bar denne erfaringen med seg gjennom hele sitt forfatterskap, fremstår ikke her som en moralsk autoritet som forklarer eller oppsummerer. Snarere møter vi et menneske som vet hva det koster å leve videre uten å kunne gi det man har opplevd noen form for mening. Ondskapen lar seg ikke forsone med, bare erkjennes. Erfaringen kan deles, kanskje bæres sammen med andre, men den kan aldri rettferdiggjøres i ettertid.
Et annet avgjørende møte er med den kvinnelige, jødiske advokaten som lakonisk slår fast at hat alltid springer ut av dumhet. Det er ikke sagt polemisk, men konstaterende. Hun gir ingen plass til romantisering av ondskap, ingen intellektuell mystifisering. Hat er ikke dypt. Det er ikke sofistikert. Det er et uttrykk for manglende innsikt og manglende evne til å se andre som fullverdige mennesker. Dette utsagnet blir et moralsk anker i boka.
Kunst, film og vitneposisjon
Von Schirach trekker også frem filmene til Michael Haneke, særlig «Funny Games» og «Det hvite båndet» (begge lenker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen). Det er ikke tilfeldige referanser. Hanekes filmer nekter publikum svar. De gir oss ingen forklaring og heller ingen psykologisk komfort. Vold og ondskap presenteres som tomme handlinger, løsrevet fra motiv som kan forstås eller rettferdiggjøres. Jeg husker selv hvor uutholdelig «Funny Games» var å se …
Denne uroen speiler bokas prosjekt.
Når von Schirach sammenligner seg selv med Nick Carraway i «Den store Gatsby«, plasserer han seg bevisst i vitnets rolle. Nick Carraway er ikke helten, men den som ser, uten å kunne gripe inn. På samme måte beveger von Schirach seg gjennom rom preget av rikdom, makt og kulturell kapital, samtidig som han gradvis avdekker tomheten, brutaliteten og den moralske likegyldigheten under overflaten.
Avslutningen – Stefan Zweig
Helt til slutt nevnes Stefan Zweig og hans selvmord i 1942. I eksil i Brasil, mens Europa sto i flammer, valgte den kosmopolitiske humanisten å avslutte livet. Det er en avslutning uten patos, men med enorm tyngde. Zweig blir stående som et ytterpunkt: et menneske som trodde på kultur, fornuft og dannelse, og som ikke maktet å leve videre da alt dette brøt sammen.
De store spørsmålene
Dette er von Schirachs mest personlige bok, men også en konsekvent videreføring av hele forfatterskapet. De store spørsmålene er de samme:
Hva gjør vi når rettferdighet ikke lar seg realisere?
Når innsikt ikke fører til forsoning?
Når straff ikke reparerer, og kultur ikke redder?
Boka nekter oss håp i tradisjonell forstand. Men den nekter oss også fortvilelse. Den insisterer på klarhet. På å se uten å vike unna. Og i det ligger et dypt moralsk alvor.
For meg fremstår Ferdinand von Schirach etter dette som et menneske jeg ville hatt stor glede av å bli kjent med. Ikke fordi han tilbyr svar, men fordi han tar virkeligheten på alvor. Og fordi han våger å bli stående der mange andre vender seg bort.
Utgitt på tysk: 2019
Originaltittel: Kaffee und Zigaretten
Utgitt på norsk: 2020
Forlag: Gyldendal
Oversetter: Sverre Dahl
Antall sider: 155
Jeg har lånt boka på biblioteket
