Anmeldelse av «Funny Games U.S.» regissert av Michael Haneke (2007)

Michael Haneke er kjent som en kompromissløs filmskaper som systematisk utfordrer publikum. Gjennom filmer som «Bennys video«, «Skjult» og «Det hvite båndet» har han undersøkt vold, skyld, makt og publikums rolle som passive medskyldige. Haneke lager ikke filmer for å underholde, men for å konfrontere. Ofte på en måte som føles både ubehagelig og moraliserende.

«Funny Games U.S.» er en nyinnspilling av hans egen østerrikske film fra 1997. At Haneke selv står bak begge versjonene, sier mye om hvor prinsipielt prosjektet er: Dette var et kontrollert eksperiment der han testet om budskapet lot seg overføre til et amerikansk publikum, uten å miste sin brodd.

Ann, ektemannen George og sønnen deres ankommer familiens idylliske sommerhus ved innsjøen. Stillheten brytes når det banker på døren. En ung mann, kledd i hvitt fra topp til tå, presenterer seg høflig som en nabo som vil låne egg. Han mister dem – igjen og igjen – slik at de knuser mot gulvet. Små hendelser som i seg selv er irriterende, men ikke truende. Når han deretter «ved et uhell» ødelegger Anns mobiltelefon, begynner imidlertid ubehaget å sige inn.

Snart dukker det opp enda en ung mann, også han hvitkledd, like korrekt og like uforstyrrelig. Ingen av dem vil gå. Når George forsøker å gripe inn, blir han brutalt satt ut av spill og blir slått ned med sine egne golfkøller. Det som begynner som en forstyrrelse, utvikler seg raskt til et maktspill der familien blir gjort til brikker i en sadistisk lek. Guttene foreslår et veddemål: Tror dere at dere er i live når morgenen gryr?

Filmen følger deretter et nådeløst forløp der all trygghet pulveriseres, og der overgriperne hele tiden opptrer med ekstrem høflighet og kontroll. Det er nettopp denne kontrasten mellom korrekt oppførsel og grenseløs brutalitet som gjør opplevelsen så urovekkende.

I rollen som Ann møter vi Naomi Watts, og hun gjør det hun kan med et materiale som i stor grad fratar rollefigurene enhver reell handlekraft. Hendelsene er så syke og sjokkerende at det til tider er direkte kvalmende å se på. Mest av alt fordi den er så kald, villet og fullstendig meningsløs.

Det som kanskje oppleves aller mest ubehagelig, er hvordan guttene hele tiden er ekstremt høflige. De smiler, bruker korrekt språk og fremstår nesten som veloppdragne unge menn, samtidig som de begår handlinger som er fullstendig bestialske. Denne kombinasjonen virker påfallende konstruert. Jeg opplevde det etter hvert som mer irriterende enn innsiktsfullt.

«Funny Games U.S.» er i bunn og grunn en film som vil straffe sitt publikum. Haneke har selv uttalt at filmen er et oppgjør med publikums appetitt på vold, og særlig den volden som presenteres som underholdning. Ved å bryte illusjonen, blant annet gjennom direkte blikk til kamera og narrative «reset»-grep, minner han oss stadig på at vi sitter og ser på, og dermed er en del av spillet.

Problemet, i hvert fall slik jeg opplever det, er at dette grepet blir både belærende og selvrettferdig. Filmen nekter oss håp og identifikasjon. Det kan i teorien være et interessant kunstnerisk valg, men i praksis oppleves det som en øvelse i utholdenhet snarere enn innsikt. Når alt er like mørkt, like håpløst og like kalkulert, mister det også noe av sin kraft.

Jeg har derfor problemer med å forstå hvorfor «Funny Games U.S.» ofte trekkes frem som en av «1001 filmer du må se før du dør». At den er konsekvent og idébasert, er udiskutabelt. Men konsekvens er ikke det samme som kvalitet. For meg blir dette en film som er mer opptatt av å demonstrere sitt poeng enn av å åpne for refleksjon hos seeren. Resultatet er en kald, distanserende og til slutt ganske ensformig opplevelse.

• Originaltittel: Funny Games U.S.
• Produksjonsår: 2007
• Sjanger: Psykologisk thriller
• Spilletid: ca. 111 minutter