En historie om overlevelse i Hamas´ fangenskap
Kriger blir ofte fortalt gjennom statistikk, politiske analyser og dramatiske nyhetsbilder. Langt sjeldnere får vi høre historiene til dem som befinner seg midt i begivenhetene.
I denne boka forteller Eli Sharabi om sitt fangenskap i Gaza etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023. I 491 dager levde han som gissel i underjordiske tunneler. Fortellingen gir et sjeldent innblikk i hverdagen til gislene – et liv preget av frykt, sult, uvisshet og en stadig kamp for å bevare håpet.
Eli Sharabi er en israelsk sivilperson fra kibbutzen Be’eri, et av stedene som ble hardest rammet under Hamas-angrepet mot Israel 7. oktober 2023. Angrepet førte til at hundrevis av sivile ble drept og at mange ble tatt som gisler og ført inn i Gaza. Sharabi var en av dem.
Før krigen levde Sharabi et relativt ordinært familieliv. Han var gift og hadde to døtre. Livet i kibbutzen var preget av fellesskap og hverdagsrutiner, slik det er for mange som bor i slike små samfunn i Sør-Israel. Dette normale livet ble brutalt avbrutt den dagen angrepet kom.
Sharabi ble bortført og holdt som gissel i Gaza i 491 dager. I denne perioden levde han i underjordiske tunneler, bevoktet av Hamas. Erfaringene fra fangenskapet danner grunnlaget for boka.
Fortellingen er skrevet i førsteperson og fremstår som hans personlige vitnesbyrd om fangenskapet, både om de konkrete hendelsene og om de mentale kampene han og medfangene måtte gjennom.
Boka åpner med skildringen av 7. oktober 2023, dagen som snudde alt. Angrepet på kibbutzen kommer brått og brutalt. Væpnede menn bryter inn i hjem og bomber og skyting preger området.
Sharabi forsøker først og fremst å beskytte familien sin. I kaoset blir han imidlertid tatt til fange og ført bort. Mens han transporteres bort fra hjemmet, vet han ikke hva som har skjedd med kona og barna. Denne uvissheten blir et av de mest smertefulle elementene i hele fangenskapet.
Gjennom store deler av boka lever han med håpet om at de fortsatt er i live, og at han en dag skal få møte dem igjen.
Sharabi beskriver et fangenskap som foregår i tunneler under Gaza, langt fra dagslys og normale omgivelser. Livet er preget av konstant usikkerhet. På den ene siden er fangene under kontroll av sine voktere. På den andre siden pågår krigen over dem. Israelske bombinger høres og merkes, og fangene vet at en eksplosjon kan ramme tunnelene når som helst. De befinner seg dermed bokstavelig talt mellom to fronter.
Tilgangen på mat er knapp, og hverdagen er monoton og fysisk krevende. Fangene er ofte svake og utmattede. Mishandling forekommer, og det finnes situasjoner der marginene mellom liv og død er svært små. Likevel oppstår det også øyeblikk av menneskelig kontakt. Små samtaler mellom fanger og voktere bryter stillheten. Disse samtalene avslører ofte svært ulike virkelighetsoppfatninger om konflikten. Sharabi forsøker flere ganger å nyansere bildet og forklare hvordan livet i Israel oppleves fra hans side.
Et viktig tema i boka er forholdet mellom fangene. De blir hverandres viktigste støtte i en ekstrem situasjon. De forsøker å holde motet oppe for hverandre. Samarbeid og små handlinger av omtanke kan få stor betydning. Samtalene dem imellom blir en måte å holde fast ved identiteten sin og ved verden utenfor. Det å bevare mental styrke fremstår som avgjørende for å overleve. Fangene prøver å skape rutiner, snakke sammen og holde håpet levende. Noen ganger handler det bare om å komme seg gjennom én dag til. Sharabi beskriver også hvordan han selv forsøker å være en støtte for andre. I en situasjon der alt virker håpløst, kan et oppmuntrende ord eller en samtale gjøre forskjell.
Fangenskapet varer i 491 dager, en nesten ubegripelig lang periode i isolasjon og uvisshet. Hverdagen består ofte av venting. Venting på mat. Venting på informasjon. Venting på at noe skal skje.nDet som bryter monotonien kan være små ting. En ny vakt, en samtale, rykter om forhandlinger eller lydene fra krigen over bakken. Slike små hendelser får enorm betydning fordi de gir en følelse av at tiden faktisk går fremover.
En av bokas viktigste kvaliteter er at den gir et innblikk i en side av krigen som ellers ofte bare opptrer i nyhetsoverskrifter. I mediene omtales gislene gjerne i forbindelse med politiske forhandlinger eller fangeutvekslinger. Sharabis bok gir derimot et innblikk i hvordan livet faktisk fortoner seg for dem som sitter fanget. Gjennom konkrete beskrivelser av sult, frykt, håp og menneskelig samhold blir krigen mer håndgripelig.
Som bok fungerer dette først og fremst som et personlig vitnesbyrd. Den litterære formen er enkel og direkte, og språket er preget av fortellerens behov for å formidle erfaringene slik de ble opplevd. Styrken ligger nettopp i denne nærheten. Sharabi forsøker ikke å gjøre historien mer dramatisk enn den allerede er. Hendelsene taler i stor grad for seg selv.
Samtidig gir boka et sjeldent innblikk i hvordan mennesker forsøker å bevare sin menneskelighet i en situasjon der alt rundt dem bryter sammen. Det handler om håp, frykt, overlevelse og om hvordan fellesskap kan oppstå selv under de mest ekstreme forhold.
Boka kan også leses som et viktig dokument fra en krig der mange historier fortsatt ikke er fortalt. Den minner oss om at bak de politiske konfliktene finnes enkeltmennesker som bærer konsekvensene av dem.
Jeg anbefaler denne boka varmt! Den er viktig for å forstå flere sider av den pågående krigen som pågår mellom Israel og Hamas.
Utgitt: 2025
Originaltittel: Ḥaṭuf
Utgitt på norsk: 2026
Forlag: Forlaget Press
Oversetter: Christian Rugstad
Antall sider: 201
Jeg har lånt boka på biblioteket
