En samtalebok mellom to kunstnere fra arbeiderklassen
Noen bøker leser man fordi man er nysgjerrig på et tema. Andre leser man fordi man er nysgjerrig på menneskene bak. Denne boka hører til i den siste kategorien. Her møtes nemlig to sterke stemmer fra europeisk kulturliv: den franske forfatteren Édouard Louis og den britiske filmskaperen Ken Loach.
Begge har arbeiderklassebakgrunn. Begge har gjort det til en hovedoppgave i sitt kunstneriske virke å skildre mennesker som sjelden får plass i offentligheten. Og begge er opptatt av hvordan politikk former menneskers liv helt ned på det mest konkrete nivået – arbeid, helse, familie og verdighet.
Boka består av en serie samtaler mellom de to. Formen er enkel, men samtalen beveger seg raskt inn i spørsmål som er alt annet enn enkle.
Kunst, arbeid og livserfaring
Et av de mest slående trekkene ved boka er hvordan samtalen hele tiden vender tilbake til arbeidets betydning.
For både Louis og Loach er arbeid noe mer enn bare en inntektskilde. Arbeid gir identitet, struktur og sosial tilhørighet. Samtidig kan det være brutalt. Louis forteller om farens liv i tungt arbeid i Nord-Frankrike, et arbeid som til slutt ødela kroppen hans. Den historien danner også bakgrunnen for flere av Louis’ egne bøker – blant annet i «Hvem drepte faren min?» fra 2018.
Loach har gjennom hele sitt filmskapende virke skildret lignende erfaringer fra britisk arbeiderklasse. Et sentralt eksempel som trekkes frem i samtalen, er filmen «I, Daniel Blake» fra 2016. Filmen følger en eldre håndverker som etter en hjerteoperasjon blir fanget i et byråkratisk trygdesystem som i praksis gjør livet hans stadig vanskeligere. Resultatet er en fortelling som både er dypt menneskelig og samtidig en knallhard kritikk av hvordan velferdssystemer kan fungere i praksis.
Når Louis og Loach diskuterer slike historier, blir det tydelig hvor nært politikk og hverdagsliv henger sammen. Politiske beslutninger om arbeid, trygd og sosialpolitikk får direkte konsekvenser for enkeltmennesker. Det er dette Loach i sine filmer forsøker å gjøre synlig.
Hvor ble arbeiderklassen av?
Et annet viktig tema i boka er spørsmålet om hvorfor mange mennesker i arbeiderklassen opplever at de ikke lenger blir representert politisk.
Édouard Louis argumenterer for at venstresiden i mange land gradvis har sluttet å snakke tydelig om klasse. Historisk sett var nettopp klassespørsmål – arbeid, lønn, arbeidsforhold og sosial trygghet – selve kjernen i den politiske agendaen til sosialdemokratiske og venstreorienterte partier. I løpet av de siste tiårene har imidlertid oppmerksomheten i økende grad blitt flyttet over på andre temaer, samtidig som den økonomiske politikken i mange land i større grad har beveget seg i en markedsorientert retning.
Resultatet, slik Louis ser det, er at mange mennesker i arbeiderklassen etter hvert har opplevd at deres egne livserfaringer ikke lenger blir formulert eller representert i den politiske offentligheten. Når politikere snakker om samfunnet, er det ikke lenger deres arbeid, deres økonomiske usikkerhet eller deres helseproblemer som står i sentrum.
Denne opplevelsen av å være oversett eller usynlig kan få betydelige politiske konsekvenser. I boka forteller Louis blant annet om sin egen far, som i perioder stemte på ytre høyre. Det handlet ikke nødvendigvis om ideologisk overbevisning, men om følelsen av at dette var de eneste politiske aktørene som i det hele tatt henvendte seg til mennesker som ham.
Dermed peker Louis på et viktig paradoks i europeisk politikk i dag: partier som historisk sett har arbeidet mot arbeiderklassens interesser, kan likevel fremstå som de eneste som snakker direkte til deres erfaringer. Når politiske partier på venstresiden ikke lenger formulerer disse erfaringene, oppstår det et tomrom i den politiske samtalen. Og tomrom i politikken blir sjelden stående lenge. De fylles gjerne av andre politiske krefter.
Fremveksten av høyrepopulistiske bevegelser i Europa må derfor, ifølge Louis, også forstås som et resultat av representasjonssvikt. Når store grupper av mennesker opplever at deres liv ikke lenger speiles i den politiske debatten, vil de ofte søke mot partier som i det minste gir inntrykk av å lytte til dem, selv om løsningene som tilbys, ikke nødvendigvis forbedrer deres situasjon.
Språk, makt og «distinksjon»
I denne sammenhengen trekker Édouard Louis inn tankene til den franske sosiologen Pierre Bourdieu. Bourdieu var opptatt av hvordan sosial ulikhet ikke bare handler om økonomi, men også om kultur. Han analyserte hvordan kulturell smak, språk, utdanning og livsstil fungerer som sosiale markører. Gjennom slike mekanismer skapes det også avstand mellom samfunnsgrupper, ofte uten at det er tydelig for dem som selv befinner seg innenfor de privilegerte miljøene.
Louis viser blant annet til Bourdieus begrep «distinksjon», som beskriver hvordan kultur og smak kan brukes til å markere sosial forskjell. Preferanser for bestemte bøker, kunstformer, filmer eller musikk fremstår ofte som rent personlige valg, men hos Bourdieu blir de også forstått som uttrykk for sosial tilhørighet. Smak er dermed ikke bare smak; den fungerer også som et signal om hvilken sosial og kulturell bakgrunn man har. (Lenken peker til min omtale av Pierre Bourdieus bok «Distinksjonen».)
Dersom offentlig debatt og kulturliv domineres av bestemte former for språk, referanser og kulturelle koder, kan det føre til at mange mennesker opplever at de ikke hører hjemme der. De kjenner seg ikke igjen i språket som brukes, i referansene som trekkes frem eller i måten samtalen føres på. Dermed kan kulturfeltet, ofte uten å ville det, bidra til å forsterke eksisterende sosiale skiller.
Det er nettopp dette Louis ønsker å utfordre. Når han skriver om sin egen oppvekst i arbeiderklassen, forsøker han samtidig å synliggjøre hvordan slike kulturelle barrierer kan oppleves fra innsiden. På samme måte har Ken Loach gjennom sine filmer forsøkt å skildre livserfaringer som sjelden får plass i det etablerte kulturlivet.
Dette er også en av grunnene til at Louis mener kunst og litteratur bør forsøke å nå ut til mennesker som vanligvis ikke har tilgang til slike arenaer. Kunst bør ikke bare være for dem som allerede behersker de kulturelle kodene. Den bør også kunne speile erfaringene til dem som sjelden blir sett eller hørt i offentligheten. Når det skjer, kan kunsten bidra til å utvide rommet for hvem som får være en del av den kulturelle samtalen.
Kunstens rolle
Samtalen mellom Édouard Louis og Ken Loach handler derfor ikke bare om politikk i snever forstand, men også om kunstens rolle i samfunnet. Gjennom hele boka vender de stadig tilbake til spørsmålet om hva kunst faktisk kan gjøre, og hvilken betydning den kan ha for hvordan vi forstår verden rundt oss.
Begge er opptatt av at kunst kan bidra til å gjøre usynlige liv synlige. Film og litteratur kan gi språk til erfaringer som ellers sjelden får plass i offentligheten. Når historier om arbeid, fattigdom, sykdom eller sosial marginalisering blir fortalt, kan de gjøre det lettere å forstå hvordan samfunnsstrukturer påvirker enkeltmenneskers liv.
Samtidig er de begge tydelige på at kunst ikke alene kan forandre verden. Verken en roman eller en film kan i seg selv endre politiske strukturer. Men kunsten kan bidra til å endre hvordan mennesker ser på samfunnet og på seg selv. Den kan skape gjenkjennelse hos dem som kjenner seg igjen i erfaringene som skildres, og den kan åpne øynene til dem som ellers ikke ville fått innblikk i slike liv.
For Loach har dette vært en grunnleggende tanke gjennom hele hans filmkarriere. Filmene hans er ikke bare laget for et snevert kunstpublikum. Tvert imot har han vært opptatt av at de skal nå ut til mennesker som sjelden oppsøker kunstinstitusjoner. Han forteller i boka hvordan filmene ofte har blitt vist i lokalsamfunn, fagforeninger, skoler og ulike møteplasser der publikum kanskje ikke ellers ville hatt tilgang til slike fortellinger.
Bak dette ligger en enkel, men viktig idé: kunst bør ikke bare være tilgjengelig for dem som allerede har kulturell kapital. Dersom kunsten virkelig skal ha en sosial betydning, må den også kunne nå mennesker som vanligvis står utenfor de tradisjonelle kulturarenaene. Når det skjer, kan kunst bidra til å utvide rommet for hvem som får være en del av den kulturelle og politiske samtalen.
Trygghet og fellesskap
Mot slutten av boka dreier samtalen seg mot begrepet trygghet. Dette er et ord som ofte brukes i politiske debatter, særlig av partier på høyresiden, gjerne i forbindelse med kriminalitet, innvandring eller nasjonal sikkerhet. Samtidig peker både Édouard Louis og Ken Loach på at behovet for trygghet i seg selv er høyst reelt. For de fleste mennesker handler trygghet først og fremst om mer grunnleggende forhold: stabile arbeidsforhold, en forutsigbar økonomi, en bolig man kan bli boende i og et samfunn der livet ikke preges av konstant usikkerhet.
I samtalen blir det tydelig at mange mennesker i arbeiderklassen opplever det motsatte av nettopp dette. Arbeidslivet har i mange bransjer blitt mer uforutsigbart, midlertidige kontrakter har blitt vanligere og økonomien til mange husholdninger er mer sårbar enn tidligere. I en slik situasjon blir trygghet et helt sentralt spørsmål i menneskers liv. Når fremtiden oppleves som usikker, får også politiske løfter om stabilitet og beskyttelse en sterk appell.
Louis mener derfor at venstresiden ikke kan overlate begrepet trygghet til politiske motstandere. Dersom trygghet utelukkende forstås som et spørsmål om lov og orden, mister man av syne de sosiale forholdene som også skaper utrygghet i menneskers liv. Trygghet må derfor, slik han ser det, også forstås som et sosialt spørsmål som er knyttet til arbeid, bolig, helse og økonomiske livsvilkår.
I denne sammenhengen understreker Louis at følelsen av trygghet også er tett knyttet til fellesskap. Når mennesker opplever at de står alene i møte med økonomiske og sosiale problemer, forsterkes opplevelsen av usikkerhet. Et samfunn der solidaritet og kollektive ordninger fortsatt står sterkt, vil derfor også kunne skape en annen form for trygghet. En trygghet som ikke først og fremst handler om kontroll, men om sosial beskyttelse og gjensidig ansvar.
Mine tanker om boka
Dette er en bok som først og fremst består av refleksjoner. Den gir ikke en ferdig politisk analyse og heller ingen klare løsninger. Likevel er samtalen mellom Louis og Loach både interessant og tankevekkende.
Det mest verdifulle ved boka er kanskje nettopp hvordan den kobler kunst og politikk sammen. Begge forfatterne insisterer på at kunst ikke bare er et estetisk prosjekt, men også et sosialt og politisk.
Samtidig minner boka oss om noe som lett glemmes i mye av dagens politiske debatt: at politikk i siste instans handler om menneskers liv. Om arbeid, helse, verdighet og muligheten til å leve et anstendig liv.
Og kanskje er det nettopp der – i møtet mellom kunst, erfaring og politikk – at denne boka finner sin styrke.
Utgitt på fransk: 2021
Originaltittel: Dialogue sur l’art et la politique
Utgitt på norsk: 2022
Forlag: Aschehoug
Oversetter: Egil Halmøy
Antall sider: 58
Jeg har lånt boka på biblioteket
