Smak fremstår gjerne som noe personlig – et spørsmål om hva vi liker og ikke liker. Men hva om smak i langt større grad er formet av samfunnet rundt oss? I «Distinksjonen» viser Pierre Bourdieu hvordan våre preferanser for kunst, musikk, litteratur og livsstil ikke bare handler om individuelle valg, men om sosial bakgrunn, utdanning og makt.
Pierre Bourdieu – sosiologen som analyserte smaken
Pierre Bourdieu (1930–2002) regnes som en av de mest innflytelsesrike sosiologene i det 20. århundret. Han var fransk sosiolog, filosof og samfunnsforsker, og store deler av arbeidet hans handlet om hvordan makt og sosial ulikhet virker i moderne samfunn, ofte på måter som ikke er umiddelbart synlige for oss.
Bourdieu vokste opp i en relativt beskjeden familie i Sør-Frankrike, men gjorde senere en bemerkelsesverdig akademisk karriere. Han studerte ved den prestisjetunge École Normale Supérieure i Paris og ble senere professor ved Collège de France, en av Frankrikes mest anerkjente akademiske institusjoner. Gjennom hele sitt virke var han opptatt av hvordan samfunnets strukturer preger menneskers liv, ikke bare gjennom økonomi og politikk, men også gjennom kultur, utdanning og smak.
«Distinksjonen» («La Distinction«) anses som hans mest kjente verk. Her undersøker han hvordan smak og kulturelle preferanser henger sammen med sosial bakgrunn. Boka har fått enorm betydning innenfor sosiologi, kulturforskning og samfunnsvitenskap generelt.
Et sosiologisk blikk på smak
Utgangspunktet for «Distinksjonen» er et spørsmål som i utgangspunktet kan virke ganske enkelt: hvorfor liker vi det vi liker? Hvorfor foretrekker noen klassisk musikk, modernistisk kunst og mer krevende litteratur, mens andre trekkes mot helt andre uttrykk i kulturlivet?
Bourdieu mener at svaret ikke først og fremst ligger i individuelle preferanser. Smak formes i stor grad gjennom det han kaller habitus, det vil si de disposisjonene vi utvikler gjennom oppvekst, utdanning og sosial erfaring. Habitus påvirker hvordan vi oppfatter verden, hva vi oppfatter som naturlig og hvilke kulturelle uttrykk vi føler oss hjemme i. Det handler altså ikke bare om smak i snever forstand, men om hvordan erfaringer setter seg i oss og preger måten vi orienterer oss i verden på.
Det betyr ikke at mennesker bevisst velger smak for å markere sosial status. Tvert imot oppleves smak gjerne som noe helt personlig og naturlig. Vi tenker gjerne at vi liker noe fordi vi selv har valgt det. Men i Bourdieus analyse henger preferansene våre likevel tett sammen med den sosiale bakgrunnen vi kommer fra, med oppvekstmiljø, utdanning og hvilke kulturelle referanser vi er blitt fortrolige med underveis.
Et sentralt poeng i boka er derfor at smak også fungerer som en form for distinksjon, det vil si som en måte å skille seg fra andre på, enten vi er bevisst det eller ikke. Gjennom smak signaliserer vi tilhørighet til bestemte miljøer, utdanningsnivåer og sosiale grupper. På den måten blir kulturelle preferanser en del av de mer subtile mekanismene som bidrar til å opprettholde forskjeller i samfunnet.
Metoden bak analysen
«Distinksjonen» er ikke bare en teoretisk refleksjon over smak og kultur. Boka bygger på et omfattende empirisk materiale, og det er nettopp dette som gjør den så interessant. Bourdieu nøyer seg ikke med å fremsette hypoteser. Han forsøker faktisk å undersøke hvordan smak fordeler seg i samfunnet.
Utgangspunktet er store spørreundersøkelser gjennomført i Frankrike, der deltakerne blant annet ble bedt om å ta stilling til en rekke kulturelle uttrykk. De skulle vurdere ulike musikkstykker, kunstverk og fotografier, litteratur, samt ulike former for livsstil og fritidsaktiviteter. Gjennom slike spørsmål forsøkte Bourdieu å kartlegge hvilke preferanser ulike grupper hadde, og hvordan disse hang sammen med sosial bakgrunn.
Materialet er analysert ved hjelp av statistiske metoder, særlig det som kalles korrespondanseanalyse. Dette er en metode som gjør det mulig å synliggjøre mønstre og sammenhenger i store datamengder. Resultatet fremstilles blant annet i figurer og diagrammer som viser hvordan ulike kulturelle preferanser fordeler seg i det sosiale rommet.
Det som etter hvert trer frem gjennom analysene, er ganske tydelige mønstre. Ulike sosiale grupper vurderer kunst og kultur på ulike måter. Preferansene fremstår ikke som tilfeldige individuelle valg, men lar seg koble til forhold som utdanning, yrke og sosial posisjon. Med andre ord: smak følger i stor grad de linjene som allerede finnes i samfunnets sosiale struktur.
Dette er også noe av det mest tankevekkende ved boka. Det vi gjerne oppfatter som personlige preferanser – hva vi liker av musikk, litteratur eller kunst – viser seg i Bourdieus analyse å være langt tettere knyttet til sosial bakgrunn enn vi kanskje liker å tro.
Smak som sosial markør
Et av de mest sentrale poengene i «Distinksjonen» er at smak også fungerer som en sosial markør. Det vi liker – og kanskje like mye det vi ikke liker – sier ofte noe om hvor vi befinner oss i det sosiale landskapet.
Bourdieu viser hvordan ulike grupper utvikler ulike forhold til kunst og kultur. I miljøer med høy kulturell kapital finner man ofte det han kaller en mer estetisk eller distansert smak. Her verdsettes kompleksitet, form og abstraksjon. Kunst trenger ikke nødvendigvis være lett tilgjengelig eller umiddelbart gripende. Tvert imot kan det nettopp være et poeng at den krever en viss innsats av betrakteren ved at man må kunne noe for å sette pris på den.
I andre sosiale miljøer vurderes kunst gjerne på andre premisser. Her kan gjenkjennelighet, fortelling og følelsesmessig engasjement spille en større rolle. Man spør kanskje i større grad om kunstverket oppleves som vakkert, meningsfullt eller berørende.
Det avgjørende poenget hos Bourdieu er at dette ikke handler om bedre eller dårligere smak. Han forsøker ikke å rangere preferansene. Snarere viser han hvordan slike vurderinger henger sammen med erfaringer mennesker har gjort seg gjennom livet, med oppvekst, utdanning og hvilke kulturelle referanser man har blitt fortrolig med.
Når vi vurderer kunst, litteratur eller musikk, gjør vi det derfor aldri helt nøytralt. Vi gjør det fra et bestemt ståsted, formet av den sosiale verden vi selv er en del av.
Økonomisk og kulturell kapital
Et av de mest kjente begrepene hos Bourdieu er skillet mellom økonomisk kapital og kulturell kapital. Dette er et skille som etter hvert har blitt ganske vanlig å bruke også utenfor akademia, men hos Bourdieu får det en helt sentral betydning.
Økonomisk kapital er i utgangspunktet det enkleste å forstå. Det handler om penger, eiendom og materielle ressurser. Kulturell kapital er noe annet. Den består av kunnskap, utdanning, dannelse og kjennskap til ulike kulturelle uttrykk, det vil si alt det som gjør at man for eksempel kan orientere seg i kunst, litteratur, musikk og andre deler av kulturlivet.
Disse to formene for kapital henger ofte sammen, men ikke alltid. Man kan ha høy kulturell kapital uten nødvendigvis å ha særlig mye penger. Mange akademikere, kunstnere eller lærere kan ha stor kunnskap om litteratur, kunst og musikk uten å tilhøre de økonomisk mest privilegerte gruppene.
Det motsatte kan også være tilfelle. Enkelte grupper kan ha betydelig økonomisk kapital, men uten nødvendigvis å ha den samme fortroligheten med de kulturelle uttrykkene som tradisjonelt har vært oppfattet som «fin» kultur.
Hos Bourdieu blir dette viktig fordi disse ulike formene for kapital påvirker hvordan mennesker orienterer seg i kulturlivet. De påvirker hvilke bøker man leser, hvilken musikk man lytter til, hvilke kunstuttrykk man føler seg hjemme i og ikke minst hva man oppfatter som verdifull kultur. Dermed blir kultur også en arena der sosiale forskjeller kommer til uttrykk, ofte på mer subtile måter enn gjennom penger alene.
Hvem definerer smaken?
Et annet spørsmål som stadig dukker opp underveis i boka, er hvem som egentlig har makt til å definere hva som regnes som god smak.
I mange sammenhenger fremstår enkelte kulturelle uttrykk som mer legitime enn andre. Klassisk musikk, modernistisk kunst eller mer krevende litteratur oppfattes gjerne som mer «seriøse» eller «raffinerte» enn populærkulturelle uttrykk. Dette kan fremstå som ganske selvsagt – nesten som en naturlov.
Men Bourdieu viser at slike rangeringer ikke er naturgitte. De oppstår gjennom sosiale prosesser og gjennom institusjoner som kunstkritikk, akademia, kulturinstitusjoner og utdanningssystemet. Det er gjennom slike arenaer at bestemte oppfatninger av hva som er verdifull kultur får feste.
Med andre ord: noen grupper får større innflytelse enn andre over hva som regnes som god smak. Og når slike vurderinger først er etablert, kan de etter hvert fremstå som helt selvfølgelige.
Det er nettopp derfor «Distinksjonen» ikke handler om god og dårlig smak i vanlig forstand. Bourdieu forsøker ikke å rangere kulturelle uttrykk. Det han gjør er å vise hvordan smak også inngår i et større sosialt spill der kulturelle preferanser kan bidra til å etablere og opprettholde forskjeller mellom mennesker og sosiale grupper.
Forskjeller i kulturelle preferanser
Gjennom analysene sine viser Bourdieu også hvordan ulike sosiale grupper orienterer seg forskjellig innenfor kulturlivet. Preferansene følger ikke tilfeldige mønstre, men henger sammen med erfaringer, utdanning og den kulturelle bagasjen mennesker har med seg.
Når det gjelder litteratur kan noen miljøer i større grad trekkes mot klassiske verk eller mer eksperimentell modernisme, altså bøker som gjerne forutsetter en viss fortrolighet med litterære tradisjoner. Andre lesere orienterer seg oftere mot mer fortellende og tilgjengelig litteratur, der handling, karakterer og gjenkjennelige erfaringer står i sentrum.
Det samme mønsteret finner man i musikksmaken. Klassisk musikk, jazz eller mer komplekse musikalske uttrykk verdsettes gjerne i miljøer med høy kulturell kapital, mens populærmusikk og mer folkelige sjangre står sterkere i andre deler av befolkningen.
Også innenfor billedkunsten finner man slike forskjeller. Modernistisk kunst, abstraksjon og formeksperimenter oppleves ofte som mer naturlige i miljøer der man har tilegnet seg en viss kunstfaglig kompetanse. Mer figurativ og fortellende kunst kan derimot appellere bredere, nettopp fordi den er lettere å forholde seg til uten spesielle forkunnskaper.
Bourdieus poeng er imidlertid ikke å rangere disse uttrykkene. Han forsøker ikke å avgjøre hva som er god eller dårlig smak. Det han viser, er hvordan kulturelle preferanser ofte henger sammen med sosial erfaring i de miljøene vi vokser opp i, og de kulturelle referansene vi etter hvert blir fortrolige med.
Mine tanker om boka
Jeg må innrømme at jeg syntes denne boka var svært interessant. Ikke fordi den forsøker å fortelle oss hva som er god smak – det gjør den nemlig ikke – men fordi den åpner et helt nytt perspektiv på noe mange av oss ellers tar for gitt.
Bourdieu viser hvordan smak formes gjennom oppvekst, utdanning og sosial erfaring. Det vi liker, oppleves gjerne som noe helt personlig. Vi tenker sjelden over hvor disse preferansene egentlig kommer fra. Men i Bourdieus analyse viser det seg at smak ofte følger bestemte mønstre i samfunnet. Preferansene våre er med andre ord ikke bare individuelle valg, men også en del av større sosiale strukturer.
Noe av det mest tankevekkende i boka er analysen av definisjonsmakt. Hvem er det egentlig som avgjør hva som skal regnes som «fin» kultur? Hvorfor oppfattes enkelte kulturelle uttrykk som mer legitime enn andre? Når man først begynner å stille slike spørsmål, er det vanskelig å slutte.
Samtidig er det fascinerende å se hvordan Bourdieu kombinerer teori og empirisk forskning. Boka bygger på omfattende undersøkelser og statistiske analyser. De kan til tider være ganske krevende å følge, men de gir også analysen en tyngde som gjør den ekstra overbevisende.
For meg ble derfor «Distinksjonen» en bok som handler om langt mer enn kunst og kultur. Den sier også noe grunnleggende om hvordan samfunnet fungerer. Den viser hvordan forskjeller mellom mennesker kan komme til uttrykk gjennom tilsynelatende små ting, som hvilke bøker vi leser, hvilken musikk vi lytter til eller hvilke kunstuttrykk vi føler oss hjemme i.
Og nettopp derfor oppleves boka fortsatt som aktuell. Den minner oss om at kultur aldri bare er kultur. Den er også en del av samfunnets sosiale strukturer.
Utgitt: 1979
Otiginaltittel: La Distinction: Critique sociale du jugement
Utgitt på norsk: 1995
Forlag: Pax
Oversetter: Annick Prieur og Theo Barth
Antall sider: 283
