Anmeldelse av «Hvem drepte faren min» av Édouard Louis (2018)

En personlig og politisk kraftsalve i miniatyrformat

Dette er en tynn liten flis av en bok, men med en sprengkraft som gjør den vanskelig å legge fra seg. På under hundre sider skaper Édouard Louis et kraftfullt og sammensatt portrett av faren og av et samfunn som sviktet.

I «Hvem drepte faren min» forsøker Louis å nærme seg sin far på nytt. I tidligere bøker, som «Farvel til Eddy Bellegueule«, skrev han nærmest i oppgjørsform: faren sto som et symbol på undertrykking, på maskulin aggresjon og sosial avvisning. Her skjer det motsatte. Louis ser sin far med nye øyne – ikke nødvendigvis varme, men mer forståelse.

Det er som om han spør: Hva gjør et samfunn med et menneske og hva gjorde det med min far?

Vi får høre om farens ungdom, hans brutale arbeidsliv i en fabrikk, de fysiske skadene, den knuste ryggen, sykdommen. Vi får høre om skammen, sinnet og resignasjonen. Men det mest slående er hvordan Louis peker ut ansvarlige: de franske politikerne som gjennom tiår har kuttet i trygderettigheter, helse, sosialstøtte og muligheter for arbeiderklassen.

Det er et litterært grep som beveger seg fra det personlige til det politiske. Boka blir en pamflett, en anklage, en sorgprosess – og samtidig et forsøk på forsoning. Han skriver ikke bare om faren som individ, men om faren som representant for en hel generasjon menn som aldri fikk mulighet til å leve sine liv fullt ut. En generasjon som ble brutt ned – fysisk, psykisk og sosialt – av et samfunn som så dem som utgiftsposter.

Språket er enkelt, sårt og direkte. Ingen store litterære krumspring, ingen metaforisk ornamentikk – bare en rå, naken tekst som dirrer av fortvilelse og raseri.

Dette er ikke en bok som forsøker å gi svar. Det er en bok som stiller spørsmål, som roper, som sørger – og som i sin siste del nesten blir en stille kjærlighetserklæring: «Pappa, jeg forstår nå hva det kostet deg å være far. Og jeg står her for deg.»

«Hvem drepte faren min» er en bok om klasse, skam, kjærlighet, svik og til slutt – kanskje – håp.

Den bør leses av alle som vil forstå hvordan politikk virker – ikke bare i statistikker og rapporter, men i kropper og liv.

Utgitt på fransk: 2018
Utgitt på norsk: 2019
Oversetter: Egil Halmøy
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 76