Anmeldelse av «Forandre seg: Metode» av Édouard Louis

Cover of the book 'Forandre seg. Metode' by Édouard Louis, featuring a split image of a person's face, with a yellow and black color scheme.

Et forfatterskap om å overleve seg selv – og å skrive seg fri

I «Farvel til Eddy Bellegueule» (2014) slo Édouard Louis igjennom med en eksplosjon av selvbiografisk raseri. Han skrev frem sin egen oppvekst i en brutal, homofob og machopreget landsby i Nord-Frankrike, der det å være annerledes var en livsfare. Eddy, som han da het, passet aldri inn. Han ble banket, hånet, gjort til syndebukk og latterliggjort. Boka er et rasende og uhyre presist oppgjør med undertrykking, med klasseforakt og med et samfunn der kropp, språk og uttrykk brukes til å kontrollere.

I «Hvem drepte faren min» (2018) skjer det noe nytt. Her vender Louis tilbake til faren. Ikke med samme raseri, men med et slags politisk klarsyn. Han spør ikke bare hvorfor faren var voldelig og utilnærmelig, men hvordan det samfunnet han levde i, formet ham. Dette er Louis’ mest eksplisitt politiske bok: en skarp pamflett hvor han peker på politikere og reformer som har fratatt arbeidere verdighet, helse og liv. Samtidig er det også en smertefull og rørende gjenforening med faren: Han som ikke klarte å elske sønnen sin slik sønnen trengte, men som også selv ble sviktet av systemet.

Og så kommer «Forandre seg: Metode» (2021).

Dette er kanskje Louis’ mest intime og samtidig mest konseptuelle bok. Her samler han trådene fra de tidligere verkene; barndommen, volden, skammen, klassekampen. Og så spør han: Hvordan kan et menneske omsider bryte ut av alt dette?

Her får vi lese hvordan Louis systematisk forandret seg. Hvordan han analyserte sine egne bevegelser, stemmen sin, kroppen sin, væremåten sin, for så å omforme seg selv, trinn for trinn, nærmest som et sosialt eksperiment. Det han presenterer er ikke en klassisk «reisen mot seg selv»-fortelling, men snarere en fortelling om å slette det som var, for å kunne få et annet liv.

Han byttet ikke bare navnet. Han byttet klasse, miljø, språk, relasjoner, omgangskrets, smak. Og han gjorde det alene.

«Forandringen var en metode. Ikke en oppvåkning, ikke en åpenbaring, men en lang, smertefull viljesakt.»

Denne metoden – å forandre seg for å overleve – har en høy pris. Louis beskriver ensomheten, distansen til familien, skyldfølelsen over å ha «forlatt de andre», og tomheten som følger med å bli akseptert i en verden han tidligere bare så på lang avstand.

Tematisk peker disse tre bøkene på en rød tråd:

Dette er ikke «komme ut»-litteratur i tradisjonell forstand. Det er snarere «komme seg løs»-litteratur: løs fra volden, fra klasseskammen, fra kroppen, fra stemmen, fra seg selv. Og i denne prosessen bruker Louis det eneste verktøyet han fullt og helt eier: språket.

Han skriver seg fri. Ikke for å glemme, men for å konstruere et nytt rom der han selv kan eksistere.

Édouard Louis er en av vår tids mest kompromissløse og klarsynte forfattere. Hans bøker gjør vondt, men de gjør oss også klokere, særlig i forhold til hvordan mennesker formes av samfunn, og hvordan frihet aldri er et utgangspunkt, men et resultat av kamp.

Utgitt på fransk: 2021
Utgitt på norsk: 2022
Oversetter: Egil Halmøy
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 237

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese