Skam som arvesynd
Da Annie Ernaux mottok Nobels litteraturpris i 2022, var det for et forfatterskap som med usedvanlig kraft og presisjon har gravd i det selvbiografiske. Ikke for å dvele ved det personlige, men for å avsløre det kollektive i det individuelle. Svenska Akademien fremhevet «det mot og den kliniske skarpheten» hun skriver med – og «Skammen» er et kroneksempel på nettopp dette.
Romanen ble opprinnelig utgitt på fransk som La Honte i 1997, og kom ut på norsk i 2023, i Henninge M. Solbergs oversettelse. Den er relativt kort, men som så ofte hos Ernaux rommer sidene et stoff som borer seg dypt inn i både minnet og de utfordringer som samfunnet til en hver tid byr på..
I «Skammen» vender Ernaux tilbake til sin barndom, til året 1952, da hun som tolvåring overhørte og var vitne til at faren hennes forsøkte å drepe moren hennes med et våpen. Episoden skjedde en søndag, etter en konflikt mellom foreldrene, og ble aldri snakket om igjen. Slik de aldri snakket om noe som var for vanskelig … Men for Annie, den gang et barn i en katolsk arbeiderklassefamilie i Normandie, satte opplevelsen dype og varige spor.
Romanen handler ikke om selve voldshandlingen, men om ettervirkningene – hvordan denne hendelsen skapte en uro, en følelse av skam og utenforskap, som forplantet seg inn i hele hennes liv. Skammen blir et filter hun ser barndommen gjennom, og det er også med skammen som rettesnor hun senere forsøker å forstå både familien, klassereisen og sitt eget språk.
Det mest slående ved «Skammen» er hvordan Ernaux skriver fram skammen ikke som en individuell følelse, men som en sosial og kulturell størrelse. Hun utforsker hvordan barn internaliserer skyld og tabu, og hvordan språket – eller fraværet av språk – former følelsen av virkelighet. Hendelsen mellom foreldrene ble aldri nevnt igjen. I stedet ble den en taus kjerne i familiens liv, og i Ernaux’ utvikling som menneske.
Romanen er også en klasseanalyse. Ernaux vokste opp i et miljø der sosial kontroll, religiøs fromhet og kroppslig tilbakeholdenhet preget alt. Å ha opplevd noe så dramatisk – og å vite at det aldri skulle nevnes – dannet grunnlaget for opplevelsen av skam. Ikke bare fordi det som skjedde var galt, men fordi det brøt med det respektable, det som skulle skjules for omverdenen. Å slå barna derimot var ikke tabubelagt. Det hørte nemlig til foreldrenes plikt å irettesette og oppdra barna, og man ble verken betraktet som hjerteløs eller ond om man ga barna pryl når «de fortjente det».
«Alle overvåket alle. Det var om å gjøre å vite alt om andres liv – og å verne om sitt eget – for at det ikke skulle bli sladret om. Vanskelig balansegang mellom å få «lirket ut» informasjon av andre og unngå å få lirket ut noe til gjengjeld, bare «fortelle det man har råd til». (side 48-49)
Samtidig er «Skammen» også en roman om blikket – om hvordan jenter og kvinner tidlig lærer å betrakte seg selv gjennom andres øyne. Ernaux beskriver hvordan hun forsøkte å late som om alt var normalt, hvordan hun imiterte klassekamerater, lærte seg korrekt oppførsel, og gradvis begynte å forakte alt som minnet henne om hvor hun kom fra. Skammen ble ikke bare en følelse – den ble et prosjekt, en livsoppgave: å flykte fra den.
Språket i «Skammen» er karakteristisk for Ernaux: nøkternt, nesten rapportaktig, men samtidig ladet med understrømmer, alt vi må lese mellom linjene. Hun skriver ikke for å begeistre, men for å dissekere. Det er ingen store følelsesutbrudd, ingen nostalgisk mimring. Bare en kompromissløs gransking av et barns møte med det ubegripelige.
Romanen viser hvordan et barns livsforståelse kan rystes av det uuttalte, og hvordan skam kan bli et strukturerende prinsipp i et menneskes liv – også lenge etter at selve hendelsen er fortrengt.
«Skammen» er en dypt rystende roman om hvordan vold, taushet og klasse kan forme et menneskes liv. Annie Ernaux skriver ikke for å vekke medlidenhet, men for å gjøre leseren mer bevisst. Det er en krevende bok, men også en bok som gjør deg klokere. Og som minner oss på at det som skjer i det stille, ofte er det som roper høyest i ettertid.
Utgitt på fransk: 1997
Utgitt på norsk: 2023
Oversetter: Henninge Margrethe Solberg
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 109
