En av Dag Solstads morsomste bøker?
Det er ikke første gang jeg tenker dette om Dag Solstads bøker, men «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» (1984) må da være noe av det morsomste han har skrevet?
Min interesse for å finne frem nettopp denne boka ble vekket under et foredrag på Porsgrunn bibliotek 11. mars i år, der Alf van der Hagen snakket om Solstads forfatterskap. Etter den kvelden har jeg lest tre Solstad-romaner og en samtalebok av Jan H. Landro. Og så denne – «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige«. Dette er en bok som både føles litt annerledes og samtidig veldig typisk Solstad.
Romanen er tilsynelatende skrevet som en selvbiografisk fortelling. Dag Solstad og samboeren skal reise til Mexico og være borte i et halvt år. Så ringer telefonen. Det er barndomsvennen Arne Gunnar Larsen – AG – som han ikke har sett på nærmere tjue år. AG, som er arkitekt og er ansatt i OBOS, er fra seg av begeistring over hans siste roman om Gymnaslærer Pedersen og vil at de skal møtes over en middag på Theatercafeen.
Det passer egentlig overhodet ikke, for det er så mye som skal ordnes før avreise. Og så på en lørdag, av alle dager. Men så er det dette med å bli lest og ikke minst bli beundret av en gammel venn. Det er ganske enkelt ikke til å motstå.
«Det å bli prist i høye toner av min gamle venn fra Sandefjord, gjennom det ville jeg oppnå den høyeste tilfredsstillelse som en forfatter kan oppnå. Man kan på den bakgrunn godt si at jeg formelig svevde inn inngangsdøra til Theatercafeen …»
Og så kommer møtet.
«Gamle venn. Kumphane gjennom mange år, fhv. forbundet med meg i en evig kamp mot tilværelsen, nå byråkrat i Oslo. Arkitekt og byråkrat. Jeg ser på han:
– Hvor har du gjort av alt håret!
Han ser på megg:
– Terje Vigen! Før var du bare underlig, nå er du en underlig gråsprengt en.»
Morsommere enn dette blir det nesten ikke. Dag Solstad er på sitt aller beste når han er nærmest ufrivillig morsom og når alvoret blir så presist og så gjennomført at det tipper over. Det er noe med den språklige presisjonen, det litt oppblåste alvorlige toneleiet og de små forskyvningene som gjør at det treffer så godt. Og så nådeløst, på en måte som bare gjør det enda morsommere.
Det som skulle være en hyggelig middag, sklir ganske raskt ut. AG har lest boka, men ikke slik Solstad, fortelleren i boka, hadde sett for seg. AG leser den nemlig som en satire – nærmest som en avsløring av AKP-ml-bevegelsen – mens Solstad selv har skrevet den med det dypeste alvor. Og der ligger hele misforståelsen. Han føler seg rett og slett krenket over å bli tatt for å være humorist. Og da rakner det. Fullstendig. Midt under middagen reiser Solstad seg og brøler:
«Jeg eier ikke humor!»
og senere:
«Jeg er ikke ærlig!»
Og det er nettopp dette som gjør at de blir kastet ut.
Derfra fortsetter det hele gjennom natten og videre inn i neste dag. Men ikke helt slik man skulle tro. For på et tidspunkt får vår forteller rett og slett en blackout. Og når han kommer til seg selv igjen, sitter han i en taxi på vei til Romsås sammen med AG. Der invitere AG dem inn på frokost hos vennene sine Bjørn og Ylva. Og de fortsetter å drikke.
Og så ligger spørsmålet der: Er dette sant? Eller er det diktning? Akkurat dette – at vi aldri kan være helt sikker – tilfører faktisk også teksten en spenning som er til å ta og føle på.
AG er nyskilt og har flyttet til Romsås, til et boligområde han selv har vært med på å tegne. Det som skulle være en boligdrøm for folk flest, med åpne uterom og rom for fellesskap, der mennesker naturlig skulle møtes, nær marka. Men slik ble det ikke. De store, åpne arealene ligger der, nesten tomme. Det er ingen som fyller dem, intet liv mellom blokkene slik det var tenkt. I stedet sitter folk inne, hver for seg, foran sine egne TV-skjermer. Og de er ensomme. Siden vi befinner oss på midten av 1980-tallet må vi i tillegg gå ut fra at de fleste slet med skyhøye boligrenter og ikke hadde råd til å være veldig sosialt aktive.
Friheten som nyseparert varer ikke lenge for AG. Den første følelsen av å være fri – uten kone og barn – glir ganske raskt over i noe annet. En stillhet. En erkjennelse av at han ikke har en eneste venn. Inntil han blir kjent med naboene sine, Bjørn og Ylva.
Han glir etter hvert inn hos dem, blir en slags husvenn som kommer og går. Kveldene tilbringes med videofilmer som Bjørn har valgt, mens Ylva – ung og vakker – varter dem opp etter alle kunstens regler. Det er noe nesten idyllisk over det, i hvert fall på overflaten. Men det varer ikke. For gradvis begynner AG å kjenne på et begjær overfor Ylva. Og derfra forskyves alt, nesten umerkelig først, før det får alvorlige konsekvenser.
Hva som videre skjer, får fortelleren – Dag Solstad – først vite etter at han er tilbake fra Mexico og møter AG igjen. Da fortelles resten av historien. Og mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe. Bare at det som da kommer frem, gir hele fortellingen en ganske annen klang.
Tittelen på boka er egentlig ganske treffende. Dette er et forsøk på å beskrive noe som ikke lar seg forklare ordentlig – verken i relasjoner, i menneskers handlinger eller i oss selv.
Jeg tenker også at dette er en roman om det å bli lest. Om hvor sårbar man er som forfatter når teksten først er ute i verden. Solstad går til møtet med AG for å bli bekreftet og ender med å bli rystet.
Humoren oppstår i spennet mellom det selvhøytidelige og det helt menneskelige. Og det er kanskje nettopp der Solstad er på sitt beste. I tillegg er boka åndeløst spennende på slutten.
Jeg tror denne boka – sammen med «Genanse og verdighet» – kan være en særlig god inngang til Dag Solstads forfatterskap. Mange kvier seg for å lese ham, kanskje fordi de på forhånd tenker at det blir for sært eller utilgjengelig. Men nettopp disse to bøkene rokker ved en slik forestilling. De åpner for et forfatterskap som er langt mer lesbart, gjenkjennelig og ikke minst mer underholdende enn mange kanskje tror.
Utgitt: 1984
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 157
Jeg har lånt boka på biblioteket.
