Reisebrev fra Beirut til 14. – 22. desember 2019

Beirut – en gang et meget spennende reisemål i Midtøsten!

Både mannen min og jeg har i flere år hatt en sterk fascinasjon for Midtøsten, og vi har lenge hatt lyst til å reise til flere av landene i denne regionen. All den politiske uroen og ikke minst borgerkrigen i Syria har gjort at vi har vært betenkt. Er det trygt nok å reise til Midtøsten? Hva bør man være ekstra oppmerksom på? Er det noen av landene det er enklere å reise til? Osv. 

Det er nå mer enn seks år siden mannen min og jeg reiste til Beirut i Libanon. Forholdene i landet har dessverre endret seg i en meget negativ retning etter dette. Jeg er glad vi rakk å reise mens det enda var mulig.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at det er jeg som har tatt samtlige bilder som er brukt i dette innlegget.

På forsommeren 2019 bestemte altså mannen min og jeg oss for at vi skulle bestille en tur til Beirut. SAS hadde da hatt en rute dit en god stund, og det måtte bety at det var trygt, tenkte vi. Lite ante vi da at uroen skulle blusse opp igjen i Libanon og spesielt i Beirut i oktober 2019. 

Alle demonstrasjonene i Beirut gjorde oss noe betenkt, men vi valgte likevel å reise den 14. desember 2019. Det skulle vi virkelig ikke angre på! FOR en by og for et land! Og menneskene! Hyggelige og vennlige – alltid! Oppholdet vårt varte til 22. desember, og det vi opplevde og lærte mens vi var der, ville vi ikke ha vært foruten. 

På forhånd leste vi oss opp på UDs reiseråd. I korthet gikk disse ut på at man burde unngå å reise til provinsen Nord-Libanon, Sør-Libanon sør for elven Litani (med unntak av byen Tyre) samt Bekaa-dalen nord for Zaleh, med unntak av hovedveien til Baalbek og Baalbek by. Tilsvarende gjaldt de sydlige delene av Beirut by. Dessuten måtte man unngå å nærme seg grensen til Syria og helst holde seg minst 10 km unna. På UDs sider sto det ikke nærmere om hvorfor, men dette fant vi ut på en engelsk blogg. Der ble bl.a. Hizbollah-kontrollerte områder nevnt. UD oppfordret også til at man skulle holde seg unna store folkesamlinger. Selv om disse kan virke fredelig nok i utgangspunktet, kan det fort utarte seg og oppstå farlige situasjoner. 

Vi reiste altså med SAS via København, og det tok litt mer enn fire timer med fly fra København til Beirut. Vi valgte å bo i bydelen Hamra, som ligger et lite stykke fra Beirut sentrum. Demonstrasjonene som pågikk mot landets ledere (motivert ut fra en ønske om å få slutt på korrupsjonen), tok som regel utgangspunkt i Martyrplassen som ligger midt i sentrum av byen. Vi bodde mao. i trygg avstand fra denne. Men bare for å ha presisert det: vi gikk nesten daglig over Martyrplassen på dagtid, og det opplevdes helt trygt. Tilstedeværelsen av militært mannskap var sterkt. Her har folket en fortid med en borgerkrig som varte i 15 år (fra 1975-1990), og det er åpenbart at viktigheten av at landet nå ikke skal ende i fullstendig kaos, er stor. 

Men først litt om Beirut. Beirut er hovedstaden i Libanon, og det bor mer enn to mill. innbyggere i denne byen, som er den største i landet. Byen regnes som en av de mest sammensatte i Midtøsten, fordi det er så mange etniske og religiøse retninger her. (Kilde: Wikipedia). Etter borgerkrigen ble byen nærmest delt i to, med Øst-Beirut hvor flertallet av de kristne bor, og Vest-Beirut hvor muslimene bor. Verken de kristne eller muslimene er ensartede grupper. Akkurat dette er det viktig å være klar over, for dersom det er noe som skaper splid mellom mennesker så er det generaliseringer og stereotype fremstillinger. 

I Libanon bor det et sted mellom fire og fem millioner mennesker. Nesten alle er av arabisk opprinnelse. Ca. 15 millioner libanesere lever i andre land … På grunn av landets beliggenhet er det svært mange mennesker som har flyktet til Libanon. Palestinere i sør og syrere i øst, i all hovedsak. 

Mens vi var i Beirut, blusset urolighetene opp igjen og det ble noen sammenstøt mellom demonstranter og politi/militære. Dette merket vi som turister svært lite til, rett og slett fordi vi holdt oss unna sentrum etter mørkets frembrudd. Et par ganger kunne vi fra hotellvinduet vårt se at demonstranter brant bildekk nede på gata. Dette utartet seg aldri til å bli farlig. Vi holdt oss uansett inne på hotellet og nøyde oss med å betrakte det hele på avstand. 

Det var svært få turister i Beirut mens vi var der. Kanskje var det nettopp derfor vi hele tiden ble møtt med så ekstraordinært mye vennlighet? Fortvilelsen over at turistene har sviktet byen var nemlig sterk. 2-300 000 mennesker hadde blitt arbeidsledig på grunn av urolighetene, og i butikkene langs Beirut Souks var det nesten ikke en turist å se. Flere ganger opplevde vi at folk kom bort til oss på gaten for å spørre hvor vi kom fra. «Why are you here?» spurte de. Hadde vi kanskje fått billettene svært billig? 

De første dagene var vi noe usikre på om vi skulle våge å melde oss på arrangerte turer. Vi snakket med hotellpersonalet og konfererte med folk som har reist en del, og så bestemte vi oss. Det angrer vi ikke på, for disse turene beriket oppholdet voldsomt! 

Vi besøkte for øvrig Chateau Musar på egen hånd. Denne vingården ligger i Ghazir, ca. 2,5 mil nord for Beirut. Druene som benyttes i vinindustrien dyrkes i Bekaa-dalen. Vi fikk en omvisning og en interessant smaking, og det var i det hele tatt stort å være der! 

Guiden fortalte oss historien om familien Hochar, som eier Chateau Musar, om Libanons mange tusenårige vintradisjoner og om inspirasjon fra Bordeaux. Familien Hochar plantet sin første vingård i 1930, men det var først i 1979 at vinen oppnådde internasjonal anerkjennelse. I dag anses vinen fra Musar som helt unik og blant verdens beste. 

En av dagene valgte vi å gå langs havet og opp til Raouche Rocks, eller Pigeon Rocks/Dueklippene som de også kalles. Vi fant frem til en restaurant med best mulig utsikt. 

Der ble vi sittende i et par timer og nyte utsikten utover havet. 

I Beirut – og Midtøsten for øvrig – er det veldig populært å røyke vannpipe når man er på restaurant. Vi prøvde ikke dette, men nøyde oss med å betrakte unge som gamle, kvinner som menn, som åpenbart nøt å røyke denne spesielle vannpipen.

Jeg har lenge lurt på hvordan et trehodet troll egentlig ser ut, og dette er vel det nærmeste jeg har kommet! :-) Rundt omkring i Libanon var det noen riktig fine skulpturer, som uttrykk for at denne stygg-pene byen er opptatt av å ta seg ut etter mange år med borgerkrig og bygninger ingen har sett seg i stand til å reparere enda – selv om det er 30 år siden krigen tok slutt. 

Langs strandpromenaden fant vi fjonge og påkostede butikker. Bak disse kunne vi se ødeleggelser fra borgerkrigen … En påminnelse om ikke å ta noe for gitt, tenkte vi. 

Ved Martyrplassen ligger Mohammad Al-Amin-moskeen. Dette er den største moskeen i Libanon, og det er sunnimuslimene som benytter den. Moskeen ble bygget av ottomanene på 1800-tallet. Vi kom oss dessverre ikke inn i den fordi den var stengt på grunn av urolighetene. 

Etter noen dager i Beirut dro vi på vår første utflukt. Det var en organisert tur med et anerkjent reiseselskap. I og med at det var så få turister i Beirut, var gruppen vår ganske liten og fikk plass i en liten minibuss. Første stopp var ruinene i Anjar i Bekaa-dalen. Her var det en bosetning i begynnelsen av 700-tallet e.Kr, som ble forlatt etter ca. 40 år. Dette kalles Umayyad-perioden. Det helt spesielle med disse ruinene er at de har ligget urørt siden de ble forlatt. Dermed vet man at alle funn kun kan relateres til denne bosetningen. 

Byen ble bygget i begynnelsen av den islamske perioden, og er et vitnesbyrd på islamsk kunst og arkitektur. Anjar ligger bare 5 km fra grensen til Syria, og veien fra Beirut til Damaskus gikk gjennom denne byen. Ruinene ble oppdaget på slutten av 1940-tallet. De står på UNESCOs verdensarvliste. 

Det neste stedet vi besøkte var ruinene i Baalbeck. Disse romerske ruinene ligger litt nord for byen Zaleh i Bekaa-dalen. I Baalbeck by bor det for øvrig i dag ca. 80 000 mennesker, fortrinnsvis shia-muslimer. 

De mest kjente bygningene blant Baalbecks ruiner er Bacchus-tempelet og Jupiter-tempelet. Bacchus-tempelet ble bygget på slutten av 200-tallet og begynnelsen av 300-tallet f.Kr., mens man antar at Jupiter-tempelet ble bygget mellom 16 og 60 år f.Kr. Ruinene i Baalbeck står selvsagt også på UNESCOs verdensarvliste. Opp gjennom årene har mannen min og jeg besøkt noen ruiner, og dem vi så i Baalbeck er blant de mest imponerende vi har sett. Det handler om mengdene av ruiner og hvor godt bevart disse er. 

Etter Baalbeck dro vi til Chateau Ksara, den eldste vingården i Libanon. Der fikk vi en omvisning og en meget turistifisert vinsmaking, som egentlig var nokså skuffende – i alle fall sammenlignet med det vi opplevde på Chateau Musar, som var noe helt annet. 

Dagen etter sto Byblos for tur. Byen, som ligger 3,5 mil nord for Beirut, er også kjent under det lokale navnet Jbeil og som Gibelet. Byen ligger i regionen Mount Lebanon. Det antas at det var bosetning her mellom 8800 og 7000 år f.Kr. Byen har vært bosatt kontinuerlig siden 5000 år f.Kr. (Kilde: Wikipedia) Ruinene i Byblos står også på UNESCOs verdensarvliste. 

Byblos kalles også den føniske byen, fordi det antas at det var fønikerne som aller først bosatte seg her. 

På denne utflukten var vi også innom Harissa og Jeita-grotten. 

Harissa er Libanons mest hellige sted. Her står en hvitmalt bronsefigur av jomfru Maria. Dette stedet er ikke bare hellig for de kristne, men også for muslimer og jøder, slik vi fikk forståelse av. 

Fra Harissa går det en gondolbane ned fra fjellet. 

Utsikten fra gondolbanen var spektakulær! 

Det var dessverre ikke lov å fotografere inne i Jeita-grotten, så jeg legger ved en link til stedet. Dette er den flotteste dryppsteinsgrotten vi noen gang har vært inne i! 

Bydelen Bourj Hammoud, der armenerne bor, er virkelig verdt et besøk! Denne bydelen er mye mer spennende enn de intetsigende luksusbutikkene i Beirut Souks, som man kan finne hvor som helst i verden. 

Bygningene, fargene, luktene, folkene – alt fremstår slik jeg hadde forventet at en større del av Beirut skulle være preget av. Mens jeg er inne på det med lukter, så må jeg nevne at vi aldri på noe tidspunkt kjente vonde lukter av f.eks. søppel eller dårlig hygiene mens vi var på vår reise. I den armenske bydelen var det om mulig enda renere enn andre steder i byen. 

Det man tar med seg hjem fra Beirut er uten tvil tørkede frukter! Aldri har jeg smakt så gode dadler, fikener, aprikoser og annet! 

Det kanskje mest kjente stedet å kjøpe tørket frukt er på Café Garo! Her sto folk i kø for å komme inn. 

Det var et myldrende liv i denne bydelen, og det var ikke for nybegynnere å kjøre rundt i disse gatene. 

I Beirut er det spesielt to museer man bør få med seg – i alle fall dersom man er interessert i kunst – og det er Nasjonalmuseet og Sursockmuseet. På sistnevnte var det en interessant Picasso-utstilling på den tiden vi var der. 

Det som gjorde sterkest inntrykk på Nasjonalmuseet var historien om hva ildsjeler gjorde for å berge kunstskattene under borgerkrigen. Vi fikk se en video om den redningsdåden. 

Ellers slo det oss hvor få gjenstander libaneserne har i sitt nasjonalmuseum – spesielt med tanke på alle ruinene som er gravd opp i dette landet. En del kulturskatter er nok stjålet underveis, men ikke få finnes i vestlige museer i dag … 

Helt til slutt må jeg nevne maten! Maten i Midtøsten er nok godt kjent for de fleste, selv om man aldri har satt sin fot i denne regionen. Jeg nevner falaffel, hummus, brødet, kebab, krydderne … Det er åpenbart mye påvirkning fra det tyrkiske kjøkken her. 

Vi oppdaget likevel noen nye ting – som krydderet zaatar! Det brukes på det meste, og vi elsket det! Såpass at vi selvsagt måtte ta med oss noe hjem – i tillegg til et par kokebøker. 

Vi var veldig heldig med hotellet vårt, som hadde en rikholdig frokostbuffé. Kosefaktoren var stor!

Nedenfor hotellet vårt holdt Barbar til. Her serveres streetfood på høyt nivå! Som chicken shawarma (for noen smaker! himmel og hav!), kebab (med skikkelig kjøtt – ikke farse) og alskens godsaker!

Lunchene vi fikk servert på utfluktene våre var avanserte og velsmakende meze-retter. Det vanlige på slike utflukter er jo at vi blir tatt med på steder hvor maten er smakløs og elendig – men altså ikke her! 

Jeg kunne ha fortsatt å skrive side opp og side ned om innrykk fra turen, men jeg lar det bli med dette. 

Jeg håper at jeg har klart å få flere til å få lyst til å reise til Beirut ved å skrive dette innlegget! 

Takk for følget!

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder.