Det ble et sterkt og tankevekkende møte da Johan B. Mjønes gjestet Kvindernes Læseforenings årsmøte denne onsdagskvelden i mars. Med utgangspunkt i romanen «Spuria» tok han oss med inn i en del av norsk historie som lenge har vært underkommunisert, og som fortsatt bærer i seg spor av skam, stillhet og uforløste liv.
Mjønes fortalte at hele bokprosjektet startet med ett enkelt ord: «spuria». Ordet dukket opp i en anmeldelse av en av hans tidligere bøker, og han festet seg ved det. «Spuria» betyr falsk eller uekte, og ble brukt om kvinner som fødte barn utenfor ekteskap. Barnets seng ble merket med en rød «S» – et synlig tegn på det samfunnet anså som skam.
Han er selv opptatt av sykehjemspolitikk, og i arbeidet med boka støtte han på praksiser som gjorde sterkt inntrykk. På 1950-tallet var det svært vanskelig å være alenemor i Norge. Barnehjemmene hadde et dårlig rykte, og adopsjon ble ofte fremstilt som den beste – eller den eneste – løsningen. Mellom 1000 og 1500 barn ble adoptert bort hvert år. Totalt dreier det seg om minst 50 000 innenlandsadopterte barn, og et langt større antall mennesker og familier som på ulike måter ble berørt.
En detalj han leste om festet seg særlig: Etter fødselen ble det lagt en klut over morens øyne. Hun skulle ikke se barnet. Tanken var at det skulle være lettere å gi fra seg et barn man aldri hadde sett. Det eneste hun hørte, var barnets gråt idet det ble fjernet.
Dette bildet smeltet sammen med et annet minne Mjønes bar på hvor en død mann fikk en våt klut lagt over øynene for å myke opp huden slik at det skulle bli mulig å lukke dem. I dette møtet mellom fødsel og død fant han åpningen på romanen: En kvinne sitter ved sin døende ektemann. Kluten over hans øyne vekker et minne hun aldri har sluppet – om barnet hun selv ble fratatt.
I «Spuria» møter vi Kristin, 87 år gammel, ved ektemannens dødsleie. Handlingen utspiller seg over 10–12 dager i nåtid, samtidig som vi får innblikk i hennes ungdomstid – fra forelskelse og graviditet til øyeblikket hun gir fra seg barnet. Et kjærlighetsbarn hun aldri fikk beholde.
Mjønes fortalte at han gikk inn i prosjektet med en forventning om omfattende research. I stedet ble han sjokkert over hvor lite som faktisk finnes. Han fant én sakprosabok av Bjørn Steinar Meyer («Mødre uten barn, fra adopsjonens ukjente historie»), en artikkelserie i Bergens Tidende fra 2012 om det som i praksis var menneskehandel, og en hovedoppgave. Det var alt.
Han hentet også frem konkrete eksempler som sier mye om tiden: Rubrikkannonser der «sykkel selges» kunne stå side om side med «deilig pikebarn gis bort til kristent par» og «Adopsjon ordnes. Bill.mrk. ‘diskret’». Det er nesten vanskelig å ta inn over seg.
For unge kvinner som ble gravide utenfor ekteskap, kunne løsningen være et opphold på en gård, gjerne før graviditeten ble synlig. Der arbeidet de som tjenestejenter mot kost og losji. De fødte barnet alene, uten familie til stede, ga det fra seg – og arbeidet videre en periode. Først etter et år eller mer vendte de hjem, i håp om at ingen skulle vite. Alt for å unngå skam og folkesnakk.
Det fantes ingen angrerett for kvinnene. Adoptivforeldrene derimot, hadde fem års angrerett. Dersom de benyttet seg av den, ble barnet sendt til barnehjem. Aldri tilbake til moren, som heller ikke fikk vite hva som skjedde. Først i 1986 ble denne angreretten fjernet. Praksisen med å merke barn med «S» forsvant gradvis på 1970-tallet, selv om enkelte har fortalt at den levde videre enkelte steder helt frem mot midten av 1980-årene.
I romanen vekker minnene et sterkt ønske hos Kristin om å finne barnet som nå er en mann i syttiårene. For første gang på over 70 år forteller hun hemmeligheten til barnebarnet Birger og ber om hjelp til å lete.
Mjønes beskrev også hvordan han selv forsøkte å finne ut hva som faktisk er mulig i slike saker. Han opprettet en fiktiv e-postkonto i Kristins navn og tok kontakt med Statsforvalteren. Brevene som gjengis i boka, er autentiske. Svaret var nedslående: Hun kunne registrere et kontaktønske. Men det var opp til barnet – dersom han noen gang fikk vite at han var adoptert – å ta kontakt. Mange vet ikke engang at de er adoptert.
Han kontaktet også Bufdir og fikk time hos en psykologspesialist. Det første han fikk beskjed om, var at vedkommende ikke kunne hjelpe ham.
Et av spørsmålene som driver boka, er hvordan det preger et menneske å bli tvunget til å gi fra seg et barn. Og videre: hvordan dette igjen påvirker relasjonene til de barna man senere får. Mjønes pekte blant annet på hvordan manglende amming og brutt tilknytning kan sette spor. I romanen har han derfor lagt inn et krevende mor–datter-forhold.
Karakteren Kristin er inspirert av hans egen farmor. Han beskrev henne som en kvinne som forgudet sønnesønnene sine, men som kunne være hard og lite nådig overfor sønnedøtrene – særlig i sårbare faser. Selv merket han lite til dette, som en av «gullguttene». Denne dobbeltheten ønsket han å gi Kristin.
Han var også opptatt av å vise at mennesker kan forandre seg. I den forbindelse trakk han frem Simone de Beauvoir, som hevdet at eldre mennesker ikke endrer seg fordi de allerede har blitt den de er. Det er et syn Mjønes ikke deler.
Mot slutten av boka – og dette røpet han heldigvis ikke for mye av – velger Kristin å fortelle sin historie under minnesamværet etter ektemannen. Datteren har nettopp holdt en varm tale om faren, en tale som indirekte stiller Kristin i et mindre flatterende lys. Når Kristin så bryter stillheten, viser det seg at flere sitter med bruddstykker av den samme historien. Og da begynner ting å skje.
Mjønes leste også fra boka, blant annet fra tiden etter ektemannens død. I tillegg fortalte han en historie om en død hankatt som ble hengt opp i et tre for å lokke til seg rev, en praksis som kunne gi god betaling for uskadet reveskinn. En brutal historie, hentet fra en eldre slektning, som på sitt vis speiler tidens rå realiteter.
Det ble et engasjert møte, og forfatteren var en god formidler. Da det ble åpnet for spørsmål, var det tydelig at temaet traff. Flere delte egne eller videreformidlede historier: om prester som nektet bruder i hvit kjole dersom de hadde barn fra før, om konfirmanter som ble avvist, og om unge mødre som vandret hvileløst i korridorene på fødeavdelinger etter å ha gitt fra seg barnet sitt.
Det var sterkt å høre på.
Jeg fikk selvsagt med meg en signert utgave av «Spuria«. Det er en bok jeg nå ser frem til å lese, med en helt annen tyngde i bakhodet enn jeg ellers ville hatt nettopp på grunn av møtet med forfatteren og hans introduksjon av boka.
