Roman fra Haiti
Jacques Roumain (1907–1944) er en av Haitis store forfattere, og en av dem det er vanskelig å komme utenom dersom man vil forstå noe av landets historie, kultur og selvforståelse. Han var ikke bare forfatter, men også etnograf og politisk engasjert, og nettopp denne dobbeltheten merkes tydelig i romanen «Duggens herrer» («Gouverneurs de la rosée«, 1944), som ble utgitt etter hans død.
Dette er en bok som har fått en helt spesiell plass i Haiti. Den leses og diskuteres fortsatt, og har en betydning som går langt utover det rent litterære. Den er oversatt til en lang rekke språk, oppgitt til et sted mellom tjue og tretti – og har nådd lesere langt utenfor landets grenser.
Roumain skriver frem en fortelling som både er konkret og symbolsk. Den handler om tørke, om jord som ikke lenger er fruktbar og om mennesker som lever på grensen av det mulige. Vi merker en undergangsstemning preget av at jorda er tørr og ikke gir noen grøde. Hva skal de leve av? Men den handler også om noe mer: om ansvar. For det avgjørende poenget i boka er at katastrofen ikke bare er en form for skjebne. Den er også menneskeskapt. Skogen er hogd ned. Jorda er utarmet. Og dermed er også håpet om å kunne livnære seg der truet.
Samtidig er dette en fortelling om fellesskap, eller kanskje mer om fraværet av dette. Landsbyen er splittet av gamle konflikter. Mistilliten sitter dypt, og det er nesten umulig å få menneskene til å trekke i samme retning. Nettopp derfor har boka fått en slik betydning: den peker på noe grunnleggende, nemlig at overlevelse ikke er mulig uten samarbeid.
Utgangspunktet for handlingen er et lite bondesamfunn som er i ferd med å tørke bort. Jorden er sprukken og livløs, avlingene svikter og hverdagen er redusert til en kamp for å holde seg i live. Det finnes ikke lenger noe reelt fremtidshåp. Samtidig lever gamle konfliktlinjer videre, som om de er viktigere enn selve livet.
Det er inn i dette landskapet Manuel vender tilbake, etter mange år borte. Han blir raskt romanens sentrum. Ikke fordi han er sterkere enn de andre, men fordi han ser noe de andre ikke ser. Der de andre forklarer tørken med skjebne eller Guds vilje, forstår Manuel at det finnes en årsak. Han ser sammenhengen mellom menneskenes handlinger og naturens tilstand. Den uvettige hogsten av trær har ødelagt jorda. Dette er altså ikke «bare» noe som har skjedd med dem. Det er noe de selv har vært med på å skape. Dette gir også en annen form for håp. For dersom mennesket har vært med på å ødelegge, kan det kanskje også være med på å reparere.
Manuel begynner å lete etter vann. Ikke som et resultat av et mirakel, men som et følge av kunnskap og arbeid. Han studerer landskapet, beveger seg gjennom det tørre terrenget, og til slutt finner han det: en vannkilde. Men det er her romanen virkelig begynner. For det å finne vannet er én ting. Å få menneskene til å samarbeide om å føre det frem til jordene, er noe helt annet.
Parallelt utvikler det seg en kjærlighetshistorie mellom Manuel og Annaïse. Den er skrevet frem med en varsomhet som gjør at den aldri blir sentimental, men snarere gir et stille rom av varme i en ellers hard fortelling. Midt i tørken og konflikten finnes det likevel noe som vokser.
Motstanden er imidlertid sterk. Gervilen står som en motpol til Manuel. Der Manuel representerer innsikt og fellesskap, representerer Gervilen stolthet, makt og gamle fiendskap. Konflikten mellom dem er ikke bare personlig. Den er et uttrykk for hele samfunnets splittelse. Og den ender tragisk, for Manuel blir drept. Det er et tungt punkt i boka. Og det kunne vært slutten. Men det er det ikke.
Det som skjer etterpå er kanskje det mest gripende i hele romanen. For det viser seg at Manuel ikke forsvinner etter sin død. Han etterlater seg noe som er større enn ham selv. Hans mor, Délira, formidler hans siste vilje: at landsbyen må legge striden bak seg og arbeide sammen. Og langsomt skjer det. Ikke som et plutselig vendepunkt, men som en nødvendig erkjennelse.
Bøndene samler seg i et felles arbeid – en coumbite (kollektivt jordarbeid) – og begynner å grave kanalen som skal føre vannet frem. Arbeidet er tungt, men det er også fylt av en ny form for mening. For første gang på lenge finnes det en retning.
Og så, i avslutningen, kommer det som nesten kjennes som en forløsning eller kanskje snarere en avklaring. Vannet når frem. Jorden kan igjen bære liv. Samtidig bærer Annaïse Manuels barn. Dermed forenes det som hele tiden har ligget der som en understrøm: død og liv, tap og håp. Manuel er borte, men så er han ikke borte likevel.
Dette er ikke en lett bok å lese. Språket er rikt og poetisk, samtidig som det til tider er krevende. Det er derfor en bok man må gi tid. Men det er også en bok som gir noe tilbake. Roumain skriver frem et landskap og et samfunn som blir værende hos oss lesere, lenge etter at siste side er lest. For historien som fortelles er så sterk og eksistensiell. Vakker og trist på en gang, og en påminnelse om at den eneste veien videre er samarbeid, ikke splid.
Opprinnelig skrevet: 1944
utgitt posthumt: 1977
Originaltittel: Gouverneurs de la rosée
Utgitt på norsk: 2025
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra fransk: Synneve Sundby
Antall sider: 211
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget
