En nærmest skjult historie bringes opp i dagen
Det er ikke ofte jeg leser en roman på nærmere 450 sider i løpet av én ettermiddag. Men «Borte fra verden» av Ellen Vahr klarte jeg ikke å legge fra meg. Jeg bokstavelig talt slukte boka fordi historien grep meg fra første side.
Jeg møtte Ellen Vahr under Åpen Bok-festivalen i Rakkestad i forrige uke, og har skrevet om dette her på bloggen. Hun fortalte om arbeidet med boka, om stoffet hun hadde gravd frem, og om kvinnene hun ønsket å gi en stemme. Det var vanskelig ikke å bli berørt allerede da. Etter å ha lest romanen, sitter jeg igjen med en enda sterkere følelse av at dette er en historie som selvsagt måtte fortelles.
Jeg har selv et forhold til både Oscarsborg og Håøya. Kanskje er det nettopp derfor denne boka traff meg så sterkt. Når en historie er forankret i virkelige steder man kjenner, og i hendelser som faktisk har funnet sted, oppleves den på en annen måte. Det blir nærere og mer urovekkende.
Handlingen i romanen utspiller seg i årene 1916–1918, og er en fiksjon, men bygget på et reelt historisk bakteppe. Sprengstoff-fabrikken på Håøya i Oslofjorden fantes. De rundt 60 unge kvinnene som arbeidet der, fantes også. Noen var straffanger, andre var gatepiker. Felles for dem var at de befant seg i et lukket system, uten innsyn og uten reell frihet.
De var unge. Sårbare. Uten rettigheter. De hadde praktisk talt ingenting de skulle ha sagt. Mange var naive og godtroende, og bar på en forestilling om at livet kunne bli annerledes. Bedre. Men for jenter som dem var mulighetsrommet svært lite. En graviditet kunne ødelegge et helt liv. De var lette å utnytte, og de ble det.
Romanen følger Jakob og Edith. Jakob kommer fra arbeiderklassen, men med en særegen arv. Hans farfar var blant dem som brakte nitroglyserin fra Alfred Nobel i Sverige til Norge. Selv er han på vei inn i en annen verden. Han er forlovet med Amalie, direktørens datter, og står med én fot i en sosial oppstigning som gir både trygghet og makt. Ikke bare for ham selv, men også for moren og søsteren. De er riktignok ikke bra nok til å bli invitert i forlovelsesselskapet, og Jakob føler seg splittet.
Jakob, Amalie og Edith lekte sammen som barn. Den gangen var de knyttet sammen på en måte som voksenlivet brutalt bryter opp. Amalies sjalusi fikk konsekvenser og Edith og hennes mor blir sendt bort mens de fremdeles var barn.
Når Jakob og Edith møtes igjen på Håøya, har årene gått og avstanden mellom dem blitt total. Hun er straffange, dømt for barnemord. Han er personalsjef på fabrikken. Likevel oppstår det følelser mellom dem. Det er en kjærlighet som i utgangspunktet ikke har noen plass. Den er umulig. Jakob er jo bundet av sine forpliktelser, og skal gifte seg med den bortskjemte direktørdatteren.
Det er her boka åpner et interessant rom: spørsmålet om frihet. For hvem er egentlig friest av de to? Edith, som soner en fengselsstraff og ikke kan forlate øya, men som bærer en indre styrke? Eller Jakob, som tilsynelatende har alle muligheter, men som er bundet av klasse, forventninger og lojalitet?
Klasseskillene er tydelige og nådeløse. Penger gir makt. Makt til å gripe inn i andres liv. Til å beskytte seg selv og til å ødelegge andre. Dette ligger som et bakteppe gjennom hele fortellingen, og gir historien en tyngde som strekker seg langt utover det individuelle.
Arbeidsforholdene på fabrikken er brutale. Kvinnene håndterer livsfarlig sprengstoff uten beskyttelse. Utslett, svimmelhet, kramper og forgiftning er en del av hverdagen. Og så det man frykter mest: eksplosjonene. De skjer. Og folk dør. I 1918 blir virksomheten lagt ned etter en eksplosjon i laboratoriet.
I etterordet viser Vahr til hvordan disse kvinnene levde tett sammen under enkle forhold, og hvordan mange av dem ble hentet fra fengsler og fra gateprostitusjon i Kristiania. Hun peker også på at historien er omgitt av rykter. Det har versert fortellinger om at kvinner ble utnyttet, at det ble født barn på øya, og at ikke alle disse barna fikk leve. Dette er ikke dokumentert i kildene, men inngår i muntlige overleveringer.
Det er også her noe av kritikken mot boka har kommet. Vahr har valgt å dikte inn elementer av prostitusjon og utnyttelse som ikke kan bekreftes historisk. Samtidig er det vanskelig å lese denne historien uten å tenke at maktstrukturene som beskrives, nettopp åpnet for slike overgrep. Hun skriver frem en mulig sannhet, ikke nødvendigvis en dokumentert en.
Som roman er «Borte fra verden» lettlest og drivende, og det er lett å bli sugd inn i historien. Det er først og fremst fortellingen som bærer boka, og den gjør inntrykk. Samtidig kan man innvende at karakterene til tider fremstår noe ensidig beskrevet. De er enten gode eller maktutøvende og utnyttende. Likevel har romanen en egen evne til å oppsluke leseren. Det er vanskelig å legge den fra seg før siste side er lest.
Boka gir stemme til de unge kvinnene som ble satt til tvangsarbeid på Håøya i årene 1916–1918, og vi møter skjebner som treffer oss langt inn i hjerterøttene. Den viser hvor umulig det kunne være å skape seg et bedre liv når man var fattig og ubemidlet, og hvor stor makt de som befant seg høyere i samfunnshierarkiet, hadde til å gripe inn i andres liv.
Jeg er ikke i tvil om at denne underholdningsromanen vil glede mange lesere! Den har gledet meg!
Utgitt: 2026
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 445
