Forfattermøte med Ellen Vahr på Åpen Bok 2026 den 20. mars 2026

Møtet med Ellen Vahr under Åpen Bok i Rakkestad ble en samtale som beveget seg fint mellom historie og samtid, mellom det vi vet og det vi bare kan ane. Hun ble intervjuet av Even H. Kaalstad, som ledet samtalen med en god blanding av varme og nysgjerrighet. Det var tydelig at han kjente forfatterskapet hennes godt.

Ellen Vahr var også til stede under festivalens aller første år, og siden den gang har mye skjedd. Hun har blant annet utgitt Idle Hour-trilogien, inspirert av bestemorens reise til Amerika under første verdenskrig og tiden som tjenestepike hos Vanderbilt-familien, en av USAs rikeste familier. Bøkene har nådd langt utover Norges grenser og er utgitt i flere europeiske land.

Et av de første spørsmålene hun fikk, var om bøkene hennes egentlig handler om utvandring eller innvandring. Svaret hennes pekte i en annen retning: Dette er fortellinger om å bryte opp, om å følge drømmer og håp. Kanskje er det nettopp derfor de også oppleves så nære.

Even fortalte at han ble oppriktig glad i karakterene hennes, og lurte på hvordan hun klarer å skape så levende mennesker. Ellen Vahr svarte at når karakterene først er på plass, lever de sine egne liv. Thea i trilogien kjente hun selv – hun døde først da Ellen var 27 år – og det ga henne et sterkt utgangspunkt for å skrive frem en troverdig person. Hun skriver ofte om kvinner i sin egen familie, men ikke alltid. I «Gaven» skrev hun om en kvinne hun aldri hadde møtt. Likevel handler det om det samme: å våge å gå dypt inn i seg selv. Det er der hun finner det materialet hun trenger for å skape troverdige karakterer.

Kvinnekamp er en rød tråd i forfatterskapet hennes, selv om det ikke nødvendigvis er det mest synlige når man leser bøkene hennes. Hun smilte litt da hun påpekte at dette er noe hun pakker inn i fortellingene. Samtidig minnet hun oss på noe helt grunnleggende: Kvinner før oss har kjempet frem rettigheter vi i dag tar for gitt. Hun skriver om dem som sto nederst på rangstigen – om skam, overgrep, uønskede graviditeter og fødsler hos «bakgårdsdoktorer» – og også om mennesker som måtte leve i skjul, som f.eks. homofile på den tiden.

I den sammenhengen trakk hun også inn debattene som raste i samtiden hun skriver om. Spørsmål knyttet til barnemord og kvinners rettigheter var høyst aktuelle, og hun viste til hvordan dette ble diskutert offentlig med sterke og til dels brutale stemmer. Blant annet nevnte hun hvordan Knut Hamsun tok til orde for at ugifte kvinner som fikk barn burde straffes hardt. Det sier noe om hvilket klima disse kvinnene levde i, og gir en dypere forståelse av valgene de sto overfor.

Det var også slående hvordan hun beskriver skriveprosessen sin: Hun tenker i bilder. Alt hun skriver, ser hun for seg som film. Kanskje er det nettopp derfor tekstene hennes oppleves så visuelt sterke. Even trakk i den forbindelse linjer til Dag Johan Haugerud, som var på festivalen dagen før, og som skiller tydelig mellom film og litteratur. Hos Vahr glir disse uttrykkene mer over i hverandre.

Researcharbeidet hennes er omfattende. Hun kan dikte rundt personene, men de historiske rammene må være riktige. I arbeidet med «Borte fra verden» leste hun blant annet om emigrasjon, første verdenskrig, spanskesyken og de enorme klasseforskjellene i USA, mellom Amerikas rikeste og de aller fattigste. Selv om ikke alt fikk plass i boka, ligger det meste som et bakteppe i fortellingen.

Den nyeste romanen, «Borte fra verden», markerer samtidig et skifte. Nå er vi tilbake i Norge, og i en historie som ikke lenger er knyttet til hennes egen familie. Utgangspunktet er den virkelige sprengstoff-fabrikken på Håøya utenfor Drøbak. Dette var et industrielt prosjekt med militært formål, der også Sam Eyde var involvert.

Det var et besøk på øya som vekket nysgjerrigheten hennes. Hun oppdaget murhusene og begynte å spørre: Hva skjedde her? Etter hvert avdekket hun en historie om unge jenter – noen bare 14–15 år gamle – som ble sendt dit som straffanger for å arbeide. Fabrikken manglet arbeidskraft, og en lensmann fant en løsning: tvangsarbeid.

Hun fortalte at hun støtte på en formulering om at «aldri har det vært muntrere på sprengstoff-fabrikken». Det var en beskrivelse som ikke kunne vært fjernere fra virkeligheten. Tvert imot fant hun spor av svært harde og umenneskelige forhold. Jentene arbeidet uten beskyttelse, håndterte nitroglyserin med bare hender, fikk sår og skader, sultet og frøs. Det var en historie hun opplevde at noen måtte fortelle på nytt, eller kanskje snarere fortelle sannere.

Kildene er få, og det er nettopp noe av utfordringen. Hun fant blant annet en avisartikkel som beskrev de elendige forholdene, men mye er fortsatt uklart. Likevel valgte hun å skrive frem denne historien, med Edith som en av hovedpersonene – en straffange dømt for barnemord – og Jacob, en arbeiderklassegutt som forsøker å arbeide seg oppover og gjøre seg verdig til å gifte seg med direktørens datter.

Mellom Edith og Jacob oppstår en umulig kjærlighet. Hun er dømt og stemplet, han er fanget av forventninger og lojalitetskonflikter. Hun bærer sårene inni seg, han bærer dem utenpå. Hun er den handlekraftige, han den mer nølende – en karakter som lenge ikke tør å ta de valgene han vet han må.

Mens Ellen Vahrs foregående bøker utelukkende har blitt møtt med begeistring, har hun fått kritikk for sin skildring av prostitusjon i den siste boka. Historikere har påpekt at dette ikke er dokumentert, ergo kan de ikke ha hendt. Hun er selv tydelig på at hun ikke kan vite hva som faktisk skjedde, men stiller samtidig et spørsmål som er vanskelig å avvise: Når unge jenter er isolert på en øy, underlagt et mannsdominert maktsystem – er det sannsynlig at ingen ble utnyttet? At ingen overgrep fant sted? Jo mer motstand hun har møtt, desto mer sikker har hun blitt på at det var riktig å skrive om dette.

Samtalen var også innom de større linjene: Hvordan økonomiske interesser, industriell fremdrift og makt kan overskygge menneskelige hensyn. Ledelsen ved fabrikken var, slik hun fremstiller det, først og fremst opptatt av produksjon og profitt – av å få sendt sprengstoff til Russland under krigen – mens jentene på øya i praksis ble overlatt til seg selv. De hadde mer enn nok med å overleve. Det var alltid problemer med driften av fabrikken, ikke minst å få skipet ut sprengstoffet til Russland, som var blant de allierte i krigen mot Tyskland. Skip ble torpedert. Dessuten gikk ryktene om en forestående russisk revolusjon, og da ville eventuelt inntektsgrunnlaget for fabrikken bli borte. Sam Eide gjorde i den forbindelse noen gode grep, og dette er nok årsaken til at Norge i dag er blant landene i verden som produserer mest sprengstoff.

Mot slutten av samtalen sa hun noe som kanskje oppsummerer hele forfatterskapet hennes: Historiene hennes kan oppleves som mørke, men hun leter alltid etter lyset bak det svarte.

Hun leste også et utdrag fra boka, om øyeblikket der jentene ankommer Håøya. Edith, som har sittet innesperret i flere år, opplever et glimt av frihet idet hun stiger i land. Men vi forstår samtidig at dette ikke er en virkelig frihet. Dette skjønner ikke jentene før senere …

Da samtalen var over, satt jeg igjen med en følelse jeg kjenner godt igjen: Jeg må selvfølgelig lese denne boka!