Møte med forfatteren, filmregissøren og teatermannen Dag Johan Haugerud på Åpen Bok 2026 den 19. mars 2026

Møtet med Dag Johan Haugerud under Åpen Bok 2026 er en av de forfattersamtalene som gjorde et sterkt inntrykk på meg og som derfor kommer til å bli værende etter at siste ord ble sagt under samtalen på scenen i kulturhuset på Rakkestad torsdag 19. mars. Dette fordi så mye av det han sa ble liggende åpent for videre refleksjon.

Haugerud kom med toget samme dag, fortalte han, og han ble intervjuet av Lise Solberg Jensen fra Rakkestad bibliotek. Hun åpnet med å si at planen var å snakke om «alt», og det var egentlig en ganske presis beskrivelse av det vi fikk være med på. Samtalen beveget seg ledig mellom film, litteratur, teater, skriveprosesser, sykdom, etikk og samtid.

Dag Johan Haugerud omtales gjerne som et multitalent – filmskaper, forfatter, bibliotekar og teaterprodusent – og det er lett å forstå hvorfor. Han har først og fremst vært kjent for filmene sine, men har også skrevet flere romaner. Den siste, «Sjelesorg» (2025), er nominert til Nordisk råds litteraturpris, og ble også tildelt P2-lytternes romanpris. Aftenposten har trukket den frem som en av de beste bøkene i 2025.

For tiden går teaterstykket «Sykdom og sosial nød» på Torshovteateret, og også dette fikk mye oppmerksomhet i samtalen. Stykket startet som et filmmanus, men endte som teater. Nærmest tilfeldig, fordi de aktuelle skuespillerne befant seg nettopp der. Det handler om fire venninner, to par og to søstre, og tar opp både sykdom, omsorg og klasse. En av kvinnene har vært gjennom kreftbehandling og sliter med inkontinens, en annen er invitert til middag på Skaugum uten egentlig å ønske å dra. Kan man si nei til en kongelig invitasjon? Og hva skylder vi egentlig hverandre?

Stykket har en alvorlig tematikk, men Haugerud fortalte at dette også ble morsommere enn han og skuespillerne hadde sett for seg. Kanskje fordi det som er brutalt også kan romme noe ufrivillig komisk? Samtidig er han opptatt av at dette er et stykke som kan åpne for samtaler. På Torshovteateret legger de til rette for nettopp dét, med kafé før forestilling og mulighet for å bli igjen etterpå. Et rom rundt stykket, ikke bare selve forestillingen og ferdig med dét etterpå.

Forskjellen på film og teater var også et tema. I film har han full kontroll, mens teateret lever sitt eget liv fra kveld til kveld. Publikum påvirker forestillingen, og dermed også skuespillerne. Det gir en annen form for nærvær og en annen sårbarhet.

Når han lager film er han opptatt av å gi skuespillerne rom. De skal tross alt gi kropp og liv til karakterene. Hvis noe skurrer i teksten, må det justeres. Troverdighet oppstår i samspillet.

Veien inn i filmens verden var heller ikke helt planlagt fra hans side. Han fortalte om en studietid i Stockholm, der han i utgangspunktet så for seg å bli filmkritiker. Så kom invitasjon til en fest der inngangsbilletten var å lage en kortfilm. Hans film vant og fikk senere et forlenget liv som forfilm på kino. Dette ble starten. Likevel tok det tid før han laget spillefilm. Først i 2012 kom «Som du ser meg«, som vant både Amanda for beste regi og manus. Senere har han gjentatt suksessen, blant annet med «Barn» og trilogien «Sex», «Drømmer» og «Kjærlighet«. Sistnevnte har fått en rekke priser, og en av filmene mottok dessuten Gullbjørnen i Berlin. Dette åpner dører langt utover Europa.

Haugerud var også inne på hvor tidkrevende det er å lage film. Søknadsprosesser, finansiering, lange løp. Det får ham til å stille et ganske eksistensielt spørsmål: Hvor mange filmer rekker man egentlig å lage i løpet av et liv?

Likevel er det ikke nødvendigvis tematikken han starter med. Det er karakterene. Han ønsker å skape mennesker vi blir interessert i, og lar temaene vokse frem gjennom dem. Filmene hans rommer mange gråsoner, og gir ikke entydige svar. Det er opp til oss som ser å ta stilling.

Samtalen dreide også inn på tempoet i samtiden. Han liker det dårlig, sa han. Mobilbruk og konstant informasjonsflyt gjør oss rastløse. Når vi sitter på toget er det knapt noen som leser bøker lenger. Alle skroller på mobilene sine. Dette preger også det han skriver, men han understreket samtidig behovet for å bryte mønsteret. Det krever en innsats, kanskje også et fellesskap.

Når han selv skriver kan han ikke begynne med en blank skjerm. Han må ha tenkt først. Inspirasjonen finner han i lesing, i samtaler, i å gå tur, i musikk. Skrivingen er en del av en større bevegelse.

Mot slutten fortalte han mer om «Sjelesorg«. Romanen handler om en mann som ønsker å bli diakon, men som ikke tror på Gud. Han vil være et medmenneske, og arbeide i det åpne samtalerommet som sjelesorgen representerer. Dette er et rom uten diagnose og uten behandling, men med et nærvær. I tillegg tematiserer boka blant annet det å være homofil.

Haugerud leste fra boka om et møte mellom Thomas og en annen mann, en date som ikke blir helt som forventet. Thomas fremstår som et gjennomgående godt menneske, uten at han er selvutslettende. For Haugerud er det også et etisk spørsmål hvordan man skriver slike karakterer og hvordan man forholder seg til makt og ansvar i relasjoner.

Lise Solberg Jensen beskrev «Sjelesorg» som en kjærlighetsroman. Det virket Haugerud oppriktig glad for å høre.

Og så var timen over.

Jeg gikk derfra med en følelse av å ha blitt kjent med en kunstner jeg i utgangspunktet visste lite om, men som jeg nå er nysgjerrig på videre. Trilogien hans står på listen over filmer jeg vil se, og jeg kjøpte også «Sjelesorg«, som jeg fikk signert.

Det er noe med slike møter. De åpner ikke nødvendigvis verden, men de åpner blikket. Og det holder lenge.