Møtet med Nina Lykke under Åpen Bok i Rakkestad torsdag 19. mars 2026 ble både underholdende, skarpt og tankevekkende. Hun ble intervjuet av Lise Solberg Jensen fra Rakkestad bibliotek, og samtalen beveget seg fint mellom forfatterskap, skriveprosess, leselyst, morsrolle, tidsånd og de mørkere strømmene i samtiden. Allerede da Nina Lykke kom til Rakkestad, sa hun at dette var et sted hun kunne tenke seg å bo. Det var en varm og morsom åpning på et møte som etter hvert skulle romme både latter, alvor og en god del ubehagelige sannheter.
Nina Lykke fortalte at hun opprinnelig er utdannet grafisk designer i Danmark, og at hun fremdeles arbeider med dette. Det var heller ikke tilfeldig at hun valgte et yrke som gjorde det mulig å sitte på hjemmekontor. Da kunne hun nemlig skrive ved siden av. For skrive ville hun. Allerede som seksåring hadde hun sagt at hun skulle bli forfatter. Veien dit ble imidlertid lang.
Nina Lykke begynte tidlig å lese, og hun leste alt hun kom over. Først eventyrene, siden bøker som «Tusen og én natt» fra foreldrenes bokhyller. Der var det både vold og sex, uten at foreldrene hennes hadde særlig oversikt over hva datteren faktisk leste. De leste ikke så mye selv, men de var medlem i Bokklubben og glemte gjerne å avbestille bøker. Dermed var det alltid lesestoff i huset. Hun leste voksenbøker tidlig, blant annet Bjørg Vik allerede som elleve-tolvåring.
Før hun ble forfatter på ordentlig, skrev hun petitartikler i et magasin. Hun trodde lenge at det kanskje var der det ville ende. Som 35-åring søkte hun seg imidlertid inn på Oktober forlags skrivekurs. Hun leverte en temmelig drøy tekst, kom inn, og fikk kontakt med en redaktør. Men det skulle likevel gå ti år før debutboka kom. Da var hun 45 år gammel. Debuten var novellesamlingen «Orgien, og andre fortellinger» i 2010. Tre år senere kom den første romanen, «Oppløsningstendenser«. Hun sa det selv ganske tørt: Det er jo svært få som faktisk lykkes med å bli forfatter. Hvorfor skulle hun være en av dem? Likevel fortsatte hun å skrive gjennom alle disse årene, selv om hun i ettertid mener mye av det hun skrev den gangen var ganske dårlig. I dag er hun bare glad for at ingenting av dette ble utgitt.
Hun kom også inn på myten om «den vanskelige andreboka», men avviste egentlig hele forestillingen. For henne har alle bøkene vært vanskelige. Hun har aldri opplevd at hun kunne hvile på en tidligere suksess. Hver gang begynner hun på nytt, helt fra bunnen. Samtidig er det tydelig at hun bruker mye fra det livet hun kjenner, som et slags «møblement» i bøkene sine, som hun selv uttrykte det. Hovedpersonen Liv i «Oppløsningstendenser» blir svindlet av en kjæreste som viser seg å være bipolar, mister hele egenkapitalen sin og må leve på sparebluss for å unngå personlig konkurs. Lykke fortalte fascinerende om hvordan hun selv ble opptatt av alle de nesten gratis tilbudene som finnes i samfunnet: én kopp kaffe med gratis påfyll, gratis buss til IKEA, billige middager der. Alt dette ble stoff i romanen.
Det store gjennombruddet kom med «Nei og atter nei«. De tidligere bøkene hadde bare solgt rundt 500 eksemplarer hver, men nå løsnet det. Hun omtalte boka som en skilsmissebok og et trekantdrama, der mannen på mange måter er skurken. Selv trodde hun ikke at suksessen ville gjenta seg. Men så kom «Full spredning«, romanen om utroskap og sykdom, der det denne gangen er kvinnen som svikter. For denne boka fikk hun Brageprisen. Hun fortalte med stor komisk timing om hvordan romanen begynner med Facebook, og at det er der elendigheten settes i gang. Hovedpersonen tror at forslag til venner på Facebook betyr at noen faktisk har bedt om kontakt, og legger derfor til en gammel flamme. Han blir straks tent, for han har aldri glemt henne. De innleder et forhold. Avsløringen kommer da hun ved en feil sender en melding til mannen sin som egentlig skulle vært sendt til elskeren. Så er helvete løs.
Lykke sa også noe interessant om temaene sine: Hun tror ikke at forfattere velger temaene sine. Temaene kommer til dem. Det er kanskje en god nøkkel til å forstå forfatterskapet hennes. For selv om bøkene hennes ofte oppleves som lettleste, ligger det mye arbeid bak. Det kommer gjerne en bok hvert tredje år, og hun er helt avhengig av deadlines. Hver gang tenker hun dessuten at dette er den siste boka hun skal skrive. Likevel fortsetter hun.
Det var også morsomt å høre henne fortelle om teateroppsetningene av» Nei og atter nei» og «Full spredning«. Hun var imponert over skuespillernes improvisasjoner, og mente at de av og til fant på ting hun skulle ønske hun hadde skrevet selv. Derfor blander hun seg heller ikke for mye inn. Hun er overbevist om at resultatet bare ville blitt dårligere dersom hun forsøkte å kontrollere alt.
Underveis i samtalen kom de også inn på mer kuriøse ting, som folk som sorterer bøkene sine etter farge i bokhyllene i stedet for alfabetisk. Nina Lykke bemerket tørt at dette ofte er folk med høy utdannelse. Kanskje litt overfladisk, antydet hun. Det var en typisk Nina Lykke-observasjon, morsom på overflaten, men også med et lite stikk. Det samme gjaldt når hun snakket om «apen», om skjelettet som Elin i «Full spredning» snakker til på legekontoret, og om dragningen mellom det som driver oss videre og det som holder oss tilbake. Vinner man Brageprisen, vil man plutselig ha Nordisk råds litteraturpris. Mennesket blir aldri helt fornøyd.
Et høydepunkt i samtalen var da hun snakket om romanen «Vi er ikke her for å ha det morsomt«, som foregår under en litteraturfestival. På spørsmål om det virkelig er slik på litteraturfestivaler, svarte hun kort og godt ja. Romanens hovedperson er en avdanket forfatter, en slags «early bloomer», som fikk suksess tidlig og ble godt vant. Fallhøyden blir desto større når suksessen senere uteblir. Nina Lykke mente at slike early bloomers ofte ikke forstår hvor heldige de har vært, og at det på mange måter kan være en fordel å være en «late bloomer» i stedet. Da vet man at ingenting er selvsagt. Man gleder seg over en enkelt suksess og forventer ikke nødvendigvis at alt bare skal fortsette oppover. Det var vanskelig å ikke lese også dette som en refleksjon over hennes egen forfatterbane.
Om skriveprosessen fortalte hun at hun forsøker å slå av nettet mellom klokken seks og ni om morgenen. Nettet kalte hun den store djevelen. Hun prøver å ha rutiner, selv om hun ikke mener hun er spesielt flink til det. Når hun først er i skriveboblen, merker hun ingenting rundt seg, ikke engang om mannen hennes kommer inn i rommet. Men oftest er det hun selv som avbryter skrivingen. Karakterene hennes er ofte mennesker som svever litt, mennesker som ikke har det særlig bra. Hvorfor det, spurte Lise Solberg Jensen. Fordi slik er all litteratur, svarte Nina Lykke. Det må være friksjon. Hun lar seg fascinere av mennesker som har mistet alt og som likevel kravler seg opp igjen. Hva er det som gjør at noen tåler et brutalt fall? Hun nevnte et eksempel med en kvinne som har giftet seg ufattelig rikt, mister alt og må flytte inn hos søsteren. Slike situasjoner interesserer henne. Av en eller annen grunn minnet dette meg om Woody Allens film «Jasmine» fra 2013,
Hun sa også at hun går langt inn i personene sine. Hun forsøker ikke å være morsom, men å skrive noe som er sant. Ofte er hun sint og frustrert når hun skriver, og det er nok en av grunnene til at skriveprosessen oppleves så krevende. Det er noe med at når man skriver det som er sant, blir det ofte litt ufrivillig morsomt.
En stor del av samtalen handlet til slutt om den siste boka, «Hvor er de voksne?«, som bibliotekets lesesirkel nylig hadde lest. Det var tydelig at denne romanen vekker spørsmål. Nina Lykke fortalte at hun kjenner igjen følelsen av å bli forlatt uten å få vite hvorfor. Hun har også en venninne som har opplevd å bli sagt opp av barna sine. Det har hatt store konsekvenser for henne. Dette er et tema som opptar Lykke sterkt: Hvorfor føler barn at de ikke har noen forpliktelser overfor foreldrene sine? Hun mente at dagens foreldre er så opptatt av ikke å påføre barna skyldfølelse, fordi de selv vokste opp med foreldre som dynget dem ned med nettopp skyld. Men hun stilte spørsmål ved om dette egentlig er så klokt. Kanskje er det ikke bare sunt at dagens unge i så stor grad fritas fra skyld. Skydfølelse er jo et viktig korrektiv.
Hun pekte på at de som opplever å bli sagt opp av barna sine, ofte blir helt fra seg, og at en ekstra belastning er ikke å få vite hvorfor. Det absurde, mente hun, er at det ofte er enslige forsørgere som opplever dette, altså foreldre som faktisk har gjort alt for barna sine, mens den andre forelderen gjerne har sluppet unna. Her brukte hun fortellingen om mannen som leter etter nøklene sine under en lyktestolpe, selv om han mistet dem et annet sted. Hvorfor leter du her, spør noen. Fordi det er bedre lys her, svarer han. Slik blir det også i familier: Barn tenderer til å transportere smerten til den som står nærmest, fordi det er enklest.
Nina Lykke var svært tydelig i sin samfunnskritikk. Hun mente at trenden i dag er at voksne bare har plikter, ikke rettigheter, mens barna bare har rettigheter, ikke plikter. Det blir skjevt. Hun omtalte «Hvor er de voksne?» som en generasjonsroman, og da hun leste fra begynnelsen av boka, ble det tydelig hvor sentrale temaene ansvar og skyld er. Hovedpersonen Ida tar på seg skyld, både i forholdet til sin avdøde mor og til sønnen. Hun ber sønnen om unnskyldning uten egentlig å forstå hva hun har gjort galt. Romanen gir oss i hovedsak Idas perspektiv, og dermed blir også leseren stående i dette smertefulle rommet av uvisshet, skam og selvgransking. Allerede i scenen der Ida har arrangert bursdagsfest for sin 28 år gamle sønn, ligger det en forutanelse om det kommende bruddet.
Samtalen tok etter hvert en tydelig kulturkritisk vending. Nina Lykke fortalte at hun selv vokste opp som nøkkelbarn, med to foreldre i full jobb og Toro-posemiddager hun måtte ordne selv. Potetmos var for henne lenge de flakene som lå i posen. Først senere forsto hun at potetstappe faktisk lages av poteter. Da hun selv ble mor, gjorde hun nærmest opprør mot dette og la stor vekt på å lage mat fra bunnen av. Likevel pekte hun på paradokset: Hennes egne foreldre vokste opp med en hjemmeværende mor, hun selv vokste opp med posesupper, og barna hennes fikk hjemmelaget mat. Hun beskrev vår tid som en tid der foreldre står på hodet for barna sine, der barn forventer et liv uten motstand, og der voksne er livredde for å bli mislikt av sine egne barn. Hun sa rett ut at hun aldri har vært redd for å bli uvenner med barna sine, men at mange foreldre i dag gjør alt de kan for å bli godt likt.
Hun var også svært direkte i beskrivelsen av barn og oppdragelse. Barn er monstre, sa hun, og må temmes gjennom grenser. Hun synes det er absurd når foreldre sier at de lærer så mye av 16-åringen sin. Ja, de kan kanskje lære deg å håndtere fjernkontrollen og nettet, sa hun, men utover det? Noe av problemet er kanskje at mange foreldre helst vil være unge selv. Hun stilte seg kritisk til tidsånden, der det å være streng nærmest oppfattes som det samme som å være slem, og der ingen vil være autoritative. Når alle andre kjører barna sine overalt, blir presset til å gjøre det samme stort, selv om mange egentlig er uenige. Hun mente at mange er uenige i tidsånden, men at nesten ingen gjør noe med det. Selv er hun svært for mer restriksjoner når det gjelder nettilgang for de yngste.
Lykke kom også inn på utviklingen i lovverk og samfunn. Hun mente at systemet, som opprinnelig skal beskytte de svake, på enkelte områder er blitt helt pervertert. Hun nevnte opplæringsloven § 9a og beskrev et samfunn der lærere opplever å stå rettsløse når barn går over grenser. Hun brukte sterke formuleringer og sa at vi ødelegger ungene våre dersom vi oppdrar dem til å tro at livet skal være fritt for motstand. Dette betyr ikke, understreket hun, at man skulle ønske seg krig eller nød, men kanskje har vi hatt det for godt for lenge. Hun pekte også på helt ekstreme utslag i samtiden, som svenske 12–13-åringer som begår drap uten at samfunnet egentlig får gjort noe fordi de er under den kriminelle lavalderen. Hun sa at tenåringer i dag ofte opptrer som dommere overfor de voksne, som konger og keisere, og at det nærmest er en skjebne verre enn døden å bli oppfattet som en dårlig forelder.
Noe av det mest tankevekkende var kanskje hvordan hun beskrev de tause skamsonene i vår tid. Dersom foreldre blir kuttet ut av barna sine, snakker de sjelden høyt om det. Skammen er for stor. I vår tid ligger ansvaret nesten automatisk hos de voksne. Tidligere var det, sa hun, i større grad barna som hadde ansvar for relasjonen til foreldrene. Hun trakk også inn andre kulturer og tradisjoner, blant annet det hun kalte pakistanernes «fødselstakknemlighet», tanken om at man skylder foreldrene alt fordi de har gitt en livet. Hun viste dessuten til epigrafen i boka, budet om å hedre sin far og sin mor, og sa at Bibelens bud ofte handler om nettopp det vi mennesker helst vil slippe. Derfor står det ikke at du skal elske dine barn. Det er jo selvsagt. Hun nevnte også et gammelt kinesisk ordtak: Én far kan forsørge tusen sønner, men tusen sønner kan ikke forsørge én far.
Mot slutten av samtalen satt jeg igjen med en opplevelse av at Nina Lykke skriver med en helt egen blanding av presisjon, raseri, humor og klarsyn. Hun fremstår morsom, men det hun sier er ofte mørkere enn latteren først antyder. Kanskje er det nettopp derfor bøkene hennes treffer så mange. Hun skriver om sammenbrudd, skam, maktesløshet og relasjoner som rakner, men gjør det på en måte som både underholder og stikker. Under praten i Rakkestad fikk vi ikke bare møte en populær forfatter, men et skarpt observerende menneske med et uvanlig blikk for det som skurrer i samtiden. Hun vil ikke nødvendigvis være morsom, sa hun. Hun vil skrive noe som er sant. Og kanskje er det nettopp der styrken hennes ligger.
