Åpen Bok-festivalen i Rakkestad fortsetter å levere gode litterære møter, og fredagskvelden med Levi Henriksen ble akkurat det den skulle være: varm, morsom, ettertenksom og full av historier, både de som er levd og de som er diktet frem.
I samtale med Even H. Kaalstad fikk vi et innblikk i et langt forfatterskap, i skriveprosessen og ikke minst i menneskene som befolker bøkene hans. Underveis var det rom for både latter og alvor – og en god dose selvironi, slik bare Levi Henriksen kan levere det.
«Det er vel ikke det verste som finnes å tilbringe en fredagskveld i Rakkestad?» spurte Even H. Kaalstad fra scenen.
Neida, det syntes ikke Levi Henriksen. Han kunne riktignok ikke huske å ha tilbrakt en fredagskveld i Rakkestad før, men en lørdagskveld hadde det blitt, under den aller første festivalen. De to på scenen vekslet blikk og sendte hverandre et megetsigende smil. Stemningen var satt.
Even innledet med å fortelle at Levi Henriksen nå har 32 utgivelser bak seg – dikt, noveller, romaner og essays. Debuten kom i 1999 med reiseskildringen «Lille Norge i store Alaska«, med forord av selveste Erik Bye.
Det ble stille i salen.
«Når jeg sier dette, pleier folk å klappe,» bemerket Henriksen tørt.
Så da gjorde vi det. Latteren satt løst i salen, og Henriksen understreket – med en blanding av stolthet og selvironi – at uansett hva folk måtte mene om ham, så kan ingen ta fra ham nettopp dette.
På spørsmål om hva han synes det er enklest å skrive, svarte han uten å nøle:
«Noveller, handlelapper, romaner og dikt.»
Rekkefølgen var ikke tilfeldig.
Han fortalte om bestefaren, en mesterlig historieforteller, og hvordan dette tidlig hadde satt spor. Samtidig var han tydelig på forskjellen mellom sjangrene: Å skrive roman krever en nesten brutal disiplin, mens novellen gir en annen form for frihet. Får han de første linjene til å sitte, vet han at resten vil følge.
Henriksen snakket også om sin tilknytning til den amerikanske novelltradisjonen, og særlig om inspirasjonen fra Richard Ford og novellesamlingen «Rock Springs«. Tidligere hadde han følt seg som «en dum novelleleser», fordi han opplevde at noveller ofte begynte for sent og sluttet for tidlig. Det var først senere han fant sin egen inngang til formen. Han betegner den europeiske novelletradisjonen som elitistisk, mens den amerikanske stilen er enklere. Ikke uten grunn kalles novellene der for «short stories».
Nå arbeider han igjen med noveller – det er fem–seks år siden utgivelsen av hans forrige novellesamling – og målet er å få ferdigstilt manuset før en planlagt ferie med kona senere denne måneden. Ikke fordi han trenger forskudd til reisen, som Even spøkefullt antydet, men fordi redaktøren faktisk må få teksten dersom boka skal rekke å bli en høstutgivelse.
Da samtalen dreide inn på lyrikk, ble tonen en annen.
«Det er ingenting å gjemme seg bak i dikt,» sa han.
Han avviste myten om at det ikke finnes ett overflødig ord hos Hemingway. «Det er bare tull, » hevdet han. Samtidig la han til at det i poesien finnes mye «viss-vass». Sammenligningen som fulgte, var klassisk Levi Henriksen:
«Det er litt som å bla i en IKEA-katalog. Det er mange fine bilder, men det har aldri bodd folk der.»
Samtalen beveget seg naturlig over til «Snø vil falle over snø som har falt«, boka som kom for 22 år siden, og som ga ham Bokhandlerprisen og et internasjonalt gjennombrudd. Samtidig er det nettopp denne boka alt han siden har skrevet, blir målt opp mot. Det er ikke alltid en fordel.
I den nyeste romanen, «Lyset de døde ser«, vender han tilbake til Daniel Kaspersen. Daniel er kanskje den karakteren som ligger ham nærmest, selv om han selv, som han sa, har levd et langt mer «strømlinjeformet» liv enn Daniel.
«Folk har spurt meg i årevis hvordan det gikk med Daniel. Det må dere ikke spørre meg om,» har Levi Henriksen svart. Men så begynte han jo å lure selv.
Svaret ble en ny roman.
Han mente at Daniel ikke ville kledd å være lykkelig over tid, og derfor måtte Mona dø. En konkret hendelse, da kona til en i bandet hans døde av kreft, ble også en utløsende faktor for at han begynte å skrive.
Åpningssetningen – «Mona døde på en tirsdag» – var bevisst valgt. Ikke «på tirsdag», men «på en tirsdag». Han visste at han gjorde det vanskelig for seg selv, men dette var en bok han «bare måtte skrive».
Historien bak tittelen «Snø vil falle over snø som har falt» er også talende for hans forhold til språk. Arbeidstittelen var først «Synd«, senere «Snøen på sedertrærne«. Så døde Helge Ingstad, 101 år gammel, og i et dikt som ble publisert i den forbindelse, dukket formuleringen «Snø vil falle» opp.
«Da satt det,» sa Henriksen.
Redaktøren mente ingen kom til å huske en slik tittel. Henriksen sto på sitt. Senere, da han foreslo en enklere tittel på en annen bok, fikk han høre:
– Kan du ikke finne en mer typisk Levi Henriksen-tittel?
På scenen smilte han bredt da han fortalte dette.
Tittelen og åpningssetningen må som regel være på plass før han begynner å skrive, fortalte han. I tillegg har han gjerne tre–fire nøkkelscener klart for seg. Han vet som oftest hvor han skal ende, men underveis kan historien likevel ta uventede retninger.
«Jeg pleide å tenke «særlig!» når forfattere sa at bøkene lever sitt eget liv. Men det er faktisk sant.»
I «Lyset de døde ser» møter vi også Markus Grude, tidligere lensmann, nå dement og bosatt på omsorgshjem. Han går inn og ut av demenståken, og bærer på en uoppklart sak som langsomt trer frem igjen. For Daniel blir dette både en gåte og et moralsk anliggende, en historie hvor rettferdigheten må få sin plass.
Samtidig er romanen, ifølge Henriksen selv, kanskje hans sterkeste kjærlighetsfortelling – nettopp fordi Mona er død. Hun er likevel til stede, hele tiden.
Å skrive om kjærlighet er noe av det vanskeligste han gjør. Det kan lett bli jålete eller klissete. Derfor må det balanseres – med hverdagslighet, og med humor.
Humoren var også gjennomgående i samtalen. Ikke minst i refleksjonen rundt livet etter 60:
«Man sitter ofte med en dårlig samvittighet. Hvorfor er det jeg som fremdeles lever?»
Sorgen skildres ulikt i romanen, og slik er det også i det virkelige livet. Noen oppsøker graven jevnlig, andre klarer ikke å gå dit. Selv vokste Henriksen opp i et pinsevennmiljø, hvor døden ble omtalt som en forfremmelse til herligheten. Det satte sitt preg på hans forhold til døden.
For Daniel handler livet videre om å holde fast, ikke minst for Monas skyld. Når han kjenner trangen til å gi opp, opplever han at det ville være å svikte henne.
Samtalen beveget seg også inn på forholdet mellom far og datter, på skyld og dårlig samvittighet, og på hvordan mennesker i sorg ofte støter hverandre bort. Ikke av mangel på kjærlighet, men fordi smerten er vanskelig å bære sammen.
Mot slutten ble det også rom for musikken. Bandet Levi Henriksen & Babylon Badlands har nylig gitt ut albumet «Sverige«, og skulle spille konsert dagen etter.
«Det er noe helt annet å stå i et band enn å sitte alene og skrive,» sa han.
På spørsmål om hva han ville valgt dersom han måtte velge mellom musikken og litteraturen, svarte han først at det var umulig. Da journalisten presset ham og spurte hva han ville gjort om han fikk en revolver mot hodet, kom svaret kontant:
«Da hadde jeg sagt: Skyt meg!»
Salen brøt ut i latter.
Kona får for øvrig ikke lese manusene hans før redaktøren gjør det. Det var annerledes tidligere da hun holdt liv i ham og forfatterskapet hans gjennom en rekke refusjoner.
Samtalen rundet av etter en drøy time. En varm, morsom og etter hvert også alvorlig stund, preget av den lune, tørre humoren som er så karakteristisk for Levi Henriksen, og en åpenhet som gjorde sterkt inntrykk på oss som var til stede.
