Anmeldelse av «Trekkspill-tvillingene» av Levi Henriksen (2009)

Fenget ikke

Levi Henriksen skriver ofte fra det samme fiktive universet, med Skogli som et gjenkjennelig knutepunkt. Mange av bøkene hans bæres av varme miljøskildringer og karakterer som lever tett på egne begrensninger. Denne gangen traff det meg dessverre ikke.

Sofus finner det hodeløse liket av bygdas rikeste mann på Skogli. Mistanken faller raskt på Mons, den ene av de såkalte trekkspill-tvillingene. I et forsøk på å nøste opp i mordgåten drar Sofus med seg den andre tvillingen samt en kvinne han ikke har sett på en mannsalder. Sammen prøver de å forstå hva som egentlig har skjedd.

Til tross for et utgangspunkt som burde pirre nysgjerrigheten, fenget denne boka rett og slett ikke. Jeg hørte til og med lydboka to ganger etter hverandre, uten at engasjementet tok seg opp. Historien ble for tynn, og driv og nerve uteble for min del.

Lydbokformatet – der Levi Henriksen leser selv – pleier ofte å være et pluss. Her var det ikke nok til å løfte helheten.

«Trekkspill-tvillingene» fremstår som en liten og konsentrert fortelling, men uten den tyngden eller det emosjonelle grepet jeg forbinder med Henriksens beste bøker. Mordgåten blir aldri ordentlig interessant, og karakterene får ikke rom til å vokse.

  • Utgitt: 2009
  • Forlag: Lydbokforlaget
  • Lydbok: Opplest av forfatteren selv
  • Spilletid: 1 t 1 min

Legg inn en kommentar

Skroll til toppen

Oppdag mer fra Rose-Maries litteratur- og filmblogg

Abonner nå for å fortsette å lese og få tilgang til hele arkivet.

Fortsett å lese